Magris' Donau - et nazistisk propaganda- og forsvarsskrift...

"En litterær triumfferd" - hevder VG's bokanmelder Jon Michelet allerede på bokens fremside.

Boken Donau - en reise fra Schwarzwald til Svartehavet av Claudio Magris ble utgitt i 1986 og kom i norsk utgave i 1991 (paperback-utgave i 1992 - interessant nok samtidig med EU-avstemmingen i 1992...). Min utgave er i paperback-format fra 2009, og i denne fortsetter bejublingen over intet mindre enn tre sider på innsiden hvor superlativene hagler fra bokanmeldere fra Bergens Tidende og Dagbladet til Observer og San Francisco Chronicle. Det er tydeligvis ingen grunn til å tvile - dette er en "må-ha-bare-må-ha-bok for en som setter pris på reiseskildringer!

Jeg elsker reiseskildringer! Trygt plassert i sofakroken under et lunt pledd med en kopp kakao med krem kan jeg utforske verden uten en gang å bli våt på bena under en rundtur i Londons gater, knapt bli svett i pannen på en vei opp fjellsidene av K2 og unngå solbrenthet under Egypts strålende sol! Jeg åpner boken og reisen kan begynne...

Boken har intet forord. Den første nummererte siden er side 17, noe jeg aldri har erfart før, og etter å ha lest de første sidene får jeg en ubekvem følelse av å ha havnet i en bok hvor jeg ikke er invitert. Jeg blar på måfå rundt i den og inntrykket forsterskes. Boken er som helhet rettet til en relativt liten gruppe i verdenssamfunnet ved at den henviser til filosofer og tenkere innen ulike vitenskaper fra antikken til idag - som om jeg som leser kjenner alle disse navnene og vet hva den enkelte person er kjent for.

"Avreise og hjemkomst, le voyage pour connaitre ma géographie, som den tullingen fra Paris sa."  (Magris 1986/2009:20)

Hvilken "tulling fra Paris"? Og hvorfor er det forventet at alle nordmenn skal forstå fransk?

Til å utgi seg for å være en reiseskildring på elven Donau er nettopp fraværet av geografisk informasjon nærmest øredøvende. Kun i tittelen får vi en viss idé om utstrekning og opphav til Europas nest største elv: Fra Schwarzwald - iflg Cappelens leksikon 1962 et fjellområde delt mellom Frankrike og Tyskland og nord for Sveits, hvor elvens opphav starter ikke langt fra en by ved navnet Villingen - til Svartehavet gjennom Østerriket, Ungarn, det tidligere Jugoslavia (jeg bruker jo leksikonets kartverk), Romania, Bulgaria og Ukraina hvor den renner ut i Svartehavet.

I bøker det er naturlig å sammenligne med, som Nilen - historiens elv (Tvedt 2019), Lumholtz Gjenferd (Støksnes 2023) og Orientekspressen (Færøvik 2017) er leseren invitert med som en usynlig reisedeltaker hvor mennesker og steder blir levende formidlet for oss i en formidlingsform som inngir nåtid - selvom de alle har et sterkt fokus på historien. Hos Magris derimot, møtes jeg at et utflytende romantiserende tåkespråk rettet til den innviede:

"Den melodiske flod, kalte Hölderlin elven ved dens kilde; gudenes dype og skjulte språk, den vei som knyttet sammen Europa og Asia, Tyskland og Hellas, som poesien og ordet hadde vandret oppover i en mytisk tidsalder, for å bringe det tyske aftenlandet tilværelsens mening." (Magris 1986/2009:20)

Den fysiske reisen er nærmest fraværende i hele boken. Det er også litteraturlisten og  referanseregisteret man burde forvente var å finne i en bok innen sakprosa-sjangeren - særlig med tanke på hvordan forfatteren nærmest slår om seg med kjente navn fra litteratur og filosofi fra historien. Ikke én fotnote er å finne i boken som skråsikkert serverer den ene påstanden etter den andre - hevdet å være forankret i nettopp historien. Ikke en gang et kart!

"Claudio  Magris' Donau satte standarden for den personlige reiselitteraturen i nyere tid", kan Cathrine Krøger fortelle i sin anmeldelse for Dagbladet.

Personlig reiselitteratur kan Magris bok nok kalles - dersom vi snakker om formidlingen av en manns indre reise. Den er en forherligelse av Det hellige romerske [keiser]riket og fyrstefamilien Habsburg som satt med keisertittelen i en eller annen form fra 1452-1961 da tronarvingen Otto von Habsbrug frasa seg arveretten. (Færøvik 2017:116) Og ikke minst i nazistisk tankegods. 

"Heinrich von Srbik oppfattet det habsburgske monarkiet som en syntese av det universelle, den keiserlige og den mellom-europeiske idé, og slik han så det, var den dermed også en hyllest til den tyske universalismen, til germanernes århundregamle historiske misjon i Donau-området, og til erkjennelsen av denne misjonen."

"I et slikt perspektiv blir den østerrikske idé - og endog selve Mellom-Europa, som Srbik drøfter i et berømt essay fra 1937 - til "en del av den tyske sjel, av den tyske ære, av den tyske higen", og det var da habsburgernes misjon å styrke den overlegne germanske idé i Mellom- og Øst-Europa, å skape en universalistisk sivilisasjon i dette området, altså en hellig-tysk-romerks-keiserlig sivilisasjon." (Magris 1986/2009:37)

Boken fremstår som et desperat forsøk på  å distansere seg fra Hitler og det tredje riket:

"Et av de mest slående eksemplene på tysk inderlighet er født i Ulm. Hans og Sophie Scholl, søskenparet som ble arrestert, dømt til døden og henrettet i 1943 for sin aktive kamp mot Hitlerstyret, var fra Ulm, og idag  er det en videregående skole som bæerer deres navn.  Som Golo Mann skrev, kjempet de to på tørre never mot Det tredje rikets uhyggelige makt, bare utrustet med en stensilmaskin utfordret de den nazistiske statens politiske og militære maktaparat." (Magris 1986/2009:87)

Men det var ikke nazismen som var skylden! Det er naturforskeren - fordi denne velger å se mennesket som en del av dyreriket - "og det er umulig å tilkjenne dyrene noen universelle og ukrenkelige rettigheter. Det solidariske broderskapet kan favne hele menneskeheten, men det er også alt." (Magris 1986/2009:201) 

Så hvem er så "hele menneskeheten, det solidariske broderskapet", iflg Claudio Magris?

"Men selv når trompeten fra Fidelio [fideles = trofast, pålitelig, troende, iflg Cappelens Latinsk-norsk ordbok 2007] har lydt, burde den befridde menneskeheten, fra sin øverste plass i skyskraperen - [hvor det spilles en konsert av Mozart] - tenke på alle de ydmykede og plagede skapningene i etasjene under, de som, iflg Max Harkheimer, bærer de øverste." (Magris 1986/2009:203)

Verken hest, esel eller okse trekker plogen og sikrer oss mat i dagens samfunn. "Skapningene" Claudio Magris sikter til kan derfor ikke anses som dyr i motsetning til mennesket. De må inneha evnene som skal til for å bære samfunnet - de må være mennesker som deg og meg!

Erkjennelsen over hva forfatteren formidler synker langsom inn og jeg innser at jeg leser et nazistisk propaganda- og forsvarsskrift på over 500 sider - BEJUBLET AV STORE DELER AV DEN NORSKE OG AMERIKANSKE PRESSE!

Helst vil jeg kaste boken - den føles uren! Men dét er en luksus jeg ikke kan ta meg råd til. Bare ved å kjenne min fiende kan jeg bekjempe den - og NAZISMEN ER MIN FIENDE! Jeg skal lære meg alle deres metoder for å oppnå og beholde makt, alle deres sleske løgner og politiske korrekte begrep som de bruker for å tåkelegge sin sanne agenda. Jeg skal grave i all litteratur jeg kan finne og blåttstille deres mørke hemmeligheter og verste ugjerninger.

Aldri mer Holocaust, aldri mer konsentrasjonsleir Svanviken  Arbeidskoloni, aldri mer Guantanamo, aldri mer Operation Harness, Project Whitecoat eller Project Coast - og aldri mer bokbrenning og sensur, for veien ut av mørket er gjennom ytringsfrihet som en grunnleggende menneskerett.

Det er verdt å merke seg at denne boken kom ut på norsk første gang i 1991, og i paperback-utgave i 1992, noe som sammenfaller med en voldsom agitering fra Arbeiderpartiet og LO i sammenheng med EU-avstemmingen i 1992. Inn skulle vi, uansett, for landsmoder (keiserinne?) Gro hadde plan B klar - EØS-avtalen! Var det mediene som gikk i takt med Storting og regjering? Var denne taktfaste marsjen frivillig?

"De tyske monarkene - fra Otto den store og Henrik IV til Fredrik Barbarossa, fra henholdvis det sachsiske, saliske og schwabiske dynastiet - hadde alle et mål for øye, et mål de også i stor grad fikk virkeliggjort, om et sterkt tysk monarki, en reell enhetsstat, og de henfalt aldri til illusoriske drømmer om verdensherredømme," hevder Magris. (Magris 1986/2009:129) Disse ordene lyder hule etter å ha levd i globalismens tidsalder de siste tiårene... 

I løpet av de siste par dagene har jeg innsett at da Vest-Romerriket var historie i år 476 v.t. gikk keiserkronen videre! (Cappelens leksikon 1962:1304) Hvem som innehadde "keiserverdigheten" mellom  år 476 v.t. og år 962 v.t. har jeg ennå ikke klart å fravriste Cappelens leksikon 1962 (men det står der helt sikkert, ett eller annet sted!). Otto den store satte seg iallfall på keisertronen akkurat ett tusen år før Cappelens leksikon1962 gikk i trykken.

Det er interessant å merke seg at fyrstehuset habsburg, med opphav i Alsace, (nettopp i Schwarzwald hvor Donau har sin begynnelse) - men med et navn etter borgen  Habichtsburg i Sveits, har hatt keiserkronen i en eller annen form siden 1961! En epoke som dekker "taushetens tid" (Tacitus' Germania ble spredt av pavestolen fra 1458) og som dekker den europeiske imperialistmen og all dens perversiteter og grusomhenter nesten "på datoen". Otto von Habsburg oppga sitt krav på keiserkronen i 1961 (Færøvik 1017:116)

Et interessant spørsmålet er; hvem, eller om noen, har hatt den siden 1962 (og Cuba-krisen)? En annen åpenbar erkjennelse - etter et lett overblikk på historien de siste 2000 år - er at svaret åpenbart spiller absolutt ingen rolle for oss "vanlige dødelige". Krig, sult, nød, pest (lest pandemier), urettferdighet, vold, terror, maktmisbruk, perversiteter fra kirke og stat (dirigert fra en taus maktelite som aldri er på valg), ekstremisme, sensur og finansiell ustabilitet har vært - og er - normen!

Det er på tide med endring - vi kan uansett ikke gjøre det verre enn dem!

Anbefaler jeg boken? Ja, lær deg å kjenne igjen ondskapen innpakket i vakkert glanset papir og skjult bak fasaden av blomsterbedd, du også! AD FONTES!

Jeg har som vanlig brukt en del støttelitteratur - oversikt følger her:

Cappelens leksikon med verdensatlas 1962 (ny utgave)

Lumholtz Gjenferd - Verden rundt i sporene til en glemt hvit oppdager, på leting etter alt som ble borte, og det som ble igjen. (2023 paperback-utgave) Støksnes, Morten. 

Nilen - historiens elv (2019, 3. opplag paperback-utgave) Tvedt, Terje

Biovåpen - veien til armageddon (2024) Frøland, Stig

Orientekspressen - en vårreise (2017 paperback-utgave) Færøvik, Torbjørn

Ved avgrunnen - fra barmhjertighetsdrap til jødeutryddelse (1974/2022) Sereny, Gitte

Mørke År (2022) Westlie, Bjørn