Da min samiskhet fikk en ramme...

Stemmer fra Sápmi - Beretninger fra et stjålet land, Fjellgren og Nord (red.) 2022, til norsk av Inger Sverreson Holmes.

Min mor var flyktning i eget land. Eller det som offisielt var hennes eget land. Norges Grunnlov av 1814 ga aldri hennes folk likhet for loven og grunnleggende rettigehter i møte med majoritetsbefolkningen. Hun var sjøsame med lulesamisk opprinnelse fra Hamarøy i Nordland. Men dét var en godt bevart hemmelighet, til og med for oss barna hennes. Alt det samiske ved henne tilla hun det å være "nordnorsk", noe som ikke er usant om man har sine røtter i nord. Fra Dovre og opp er jo våre hjemtrakter, vårt land Sápmi.

Jeg har innsett at jeg er født i landflyktighet. Et samisk barn oppvokst i Norges hovedstad blant fremmede i en kald og fientlig verden. Først i møte med kulturen her i nord fikk alle de løse delene av meg, som uten en samisk kontekst fremsto som meningsløse, uforståelige og anakronistiske for meg selv, en meningsfull plass i mitt indre. Et helt liv har jeg levt i skyggen av alle overgrepene mot min familie uten å vite hvor skyggene hørte til. Og vi unnslapp heller ikke , vi barn av de som flyktet. Overgrepene fortsatte, men uten den forklarende rammen av en samisk opprinnelse.

Forfatterne i Stemmer i Sápmi forteller min familiehistorie når de deler sine egne erfaringer og minner. Boken er brokker av historien til de som ikke flyktet og deres barn. Om jeg noen sinne har tvilt på min samiske opprinnelse de siste par årene etter at jeg fikk vite om den, så er all tvil forsvunnet nå. Dette er mitt folks beretning mesterlig fortalt.

Boken har to alvorlige mangler på den redaksjonelle siden: Redaksjonen har valgt å begynne vår historie fortalt av folk fra utsiden, fra skriftlige (og slik jeg ser det, svært tvilsomme) kilder. Slik har de falt i kolonialistenes og imperialistenes felle selv. Vi er et nomadisk folk med en muntlig tradisjon, og det er nok av arkeologiske funn å ta utgangspunkt i for å begynne vår historie i noe vitenskapelig. Dette står derfor til stryk!

"Vi hører jorden til, men vi eier henne ikke. Dette er vårt land - ikke i form av eierskap, men tilhørighet. (E)n rett som vi mister mer og mer hver dag som går, som straff for at vi ikke etterlot oss spor." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:76)

Det andre er at boken mangler et kart over Sápmi - våre områder som vi burde ha fullt råderett over basert på titusener av års hevd.

"Sápmi favner et område som strekker seg fra Kola-halvøya i øst til en stor bit av den norske atlanterhavskysten i vest, og fra Norges nordligste deler ned til Idre i Sverige." [Idre ligger på høyde med Femunden og Dovre på norsk side av grensen] Fjellgren og Nord (red.) 2022:51

"Så mye ved det å være same peker mot det konkrete landskapet blodslinja vår er en del av. Det føles som en del av kroppen." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:44)

Utover dette har jeg bare en ting å si til alle bidragsytere - også redaksjonen: En ydmyk takk....

"Vi deler steder, jeg og de som har gått foran meg. Vi hører hjemme i Laiva, Tjulträsk, Giertsjaur, i Medle og en rekke andre steder, men havnet til slutt på Stensvedjan, dit koloniseringen tvang oss, ved kystens vinterbeiteland når reinflokkene og markene var tapt." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:64)

(Forbud mot deportasjoner ble innført med den IV Geneve-konvensjonen i 1949, og opprettelsen av Sveriges samebyer er derfor et brudd på denne konvensjonen.)

"I stedet ble det kurvmakere og skomakere av oss, og en spillemann. Eller som min morfar, snekkeren. Han som rastløs ventet på pensjonen, for da var han fri til å vandre igjen. Men han rakk å dø av støvlunge før det. Fanget inn. Avskåret. Fattig." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:66)

"Áhkko (farmor)

Jeg ser deg på et bilde

Du ser på meg

Jeg smiler

Baksiden av bildet sa noe annet

Rasebiologisk institutt"  (Fjellgren og Nord (red.) 2022:139)

"I rapporten deres [Kristian og Alette Schreiner] står det: "Som vanlig for primitive mennesker var lapperne, til tross for sin barnslige nysgjerrighet og vennlighet, direkte motvillige til å underkaste seg en nøyaktig undersøkelse, framfor alt hvis det innebar å kle av seg på kroppen og helt spesielt hvis det innebar å kle av seg på de omhyggelig omsvøpte føttene." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:143)

           "hvor er mine søstre og brødre nå

mine kjære venner, øynene som skinte så varmt

favnen som mjuke bølger vuggert, hvor er de klingende joikene,

det kjære synet, nett kofte, lette steg

           sundskårne bryst knuste egg

navnløse døde tusener savnet forstummede røster

kvalte skrik" (Fjellgren og Nord (red.) 1985/1990/2022:163)

Katedralen Notre Dame i Paris brant: "Nå skjønner dere kanskje hva vi føler. Deres Nortre Dame er våre Black Hills." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:78)

(Black Hills er fjellet den hvite majoritetsbefolkningen i USA har skjendet med å hugge ut portrettet til noen av de mest fremstående koloniherrer i verden, presidentene George Washington, Thomas Jefferson, Abraham Lincoln og Theodore Roosevelt)

"Jeg står ved en strand - ved en strandløs strand

La oss se oss rundt

Gamle steder finnes ikke mer - fremmede har gjort krav på dem

Deres behov kjenner ingen grenser" (Fjellgren og Nord (red.) 2022:82)

"Jeg tenker på stillheten som har rådet for å beskytte kommende generasjoner mot å vite alt. Om nomadeskoler, forsvenskning og den fysiske og psykiske mishandlingen som rammet barn, både samer og tornedalsfinske, som skulle få lære at deres opprinnelse og språk var noe man skammet seg over." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:102)

"Du ler så vulgært", sa hun til meg, svensklæreren min." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:69)

"Mye senere skjønte jeg hva gruven hadde tatt fra samebyene i området, hvordan reineierne ble tvunget til å forlate stedene som alltid hadde vært deres. Den gangen visste jeg ikke at det var staten som stykket opp, kalte, tok, ga og etterlot seg kaos." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:102)

"Jeg ser på deg igjen

Jeg kjenner din smerte

Øynene bærer på en sorg i sitt dyp"

(Fjellgren og Nord (red.) 2022:140)

Mens jeg leser boken i små deler for at inntrykkene ikke skal overvelde meg helt smiler jeg gjenkjennede, jeg gråter, jeg omfavner boken og trykker den mot hjertet, jeg raser i sinne, jeg undres og setter spørsmålstegn i margen.

Bokens siste bidrag opplever jeg som det mest foruroligende. Under tittelen "Mot lyset" forteller forfatteren om sitt mål, sin prosess mot å bli menneske og å oppnå renhet. Men bidraget fremstår som en oppskrift for leseren å følge fremfor å være en invitasjon inn i forfatterens egen reise. 

"Prosessen ser ut til å være det å bli menneske, å gå bevisst gjennom livets skole mot åndelighet og sin egen sanne natur." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:172)

"Da er man i stedet helt naturlig ren og oppriktig fornøyd." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:177)

Når mistet forfatteren seg selv? Vi er alle født som mennesker, naturlig rene - når sluttet hun å være det i egne øyne? Og hvordan kom hun dit? Har hun gjort våre overgriperes ondskap og urenhet til sin egen, for så å måtte kompensere for å klare å leve med en byrde som ikke er hennes?

Mellom linjene leser jeg et medmenneskes smerte og kamp mot opplevelsen av tap av forfeste og skam, noe jeg kjenner fra min egen mormor formidlet til meg av min mor. Ikke den moren hun vokste opp med, men den kvinnen mormor valgte å bli - eller ble drevet til?

Jeg leser og vet at jeg har kommet hjem! Sápmi er hjemme! Etter et liv i rotløshet har jeg endelig kommet hjem. Men min tilhørighet kommer med en kostnad - et raseri som ikke kan stilles. Ikke fordi jeg ikke kan eller vil tilgi våre overgripere - men fordi det ikke finnes noe grunnlag for tilgivelse. De ansvarlige angrer ingenting og overgrepene fortsetter mot oss hver eneste dag under den norske, svenske og finske "kronen". Uten anger intet grunnlag for tilgivelse, uten tilgivelse ingen forsoning.

"Jeg skriver for at de som forårsaket og forårsaker all skade, skal ta ansvaret sitt. Jeg skriver for at de uvitende skal vite." (Fjellgren og Nord (red.) 2022:103)

Rapporten Dokument 19 (2022-2023) har jeg omdøpt til et mer korrekt navn: Den imperialistiske løgn og ansvarsfraskrivelses rapporten - manglende grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner.

"Målet for bortsettingen [av samiske barn 1860-1883] var å hjelpe barna ved å fornorske dem språklig og kulturelt og gjennom dette på sikt fornorske hele det rørossamiske området." (Sannhets- og forsoningskommisjonen 2023:201)

#Irestmycase

Det er klar jeg anbefaler boken!