Ukraine, here we come? (Oppdatert 10.4.25)

Idét jeg tar steget inn i Palestina-konflikten vil jeg først anerkjenne tragedien opprettelsen av staten Israel har medført for absolutt alle i regionen. Dersom innflytterne, tilhengerne av jødedommen fordrevet fra sine hjem fra øst til vest i verden både før, under og etter annen verdenskrig, hadde valgt å gå frem på en annen måte, kunne faktisk prosjektet ha lyktes med et positivt resultat for alle.

"Israeleren Nisim Krispil kaller palestinerne for "områdets herrer", og understreker likheten mellom dem og hans egne forferdre. "Vi lot sjansen vi hadde til å skape gode fremtidige forbindelser med landsbyene her, gå fra oss", sier han. "Vi kunne ha bygget opp noe sammen med dem, med gjensidig hjelp og vennskap." (Den Gule Vinden, D. Grossmann 1988:99)

Idag, 37 år etter, er relasjonene om mulig enda mer ødelagt mellom den opprinnelige befolkningen i Palestina og innflytterne. Så lenge Israel består som stat eller krever noen som helst region som sin egen i området, vil det aldri bli fred og sårene vil aldri kunne leges. Slik sett er det jeg skal ta for meg i dette innlegget irrelevant. Hvem som gjorde hva når, hvorfor og hvordan spiller ingen rolle idét øyeblikket grunnlaget for forsoning og sameksistens er borte for godt. Dét øyeblikket er passert for en god stund siden.

Jeg vet ikke om dagens israelere er klar over at staten Israel er opprettet på grunn-idéen om "terra nullius" - ingenmannsland, et britisk konsept for å legitimere sin kolonialistiske verdenspolitikk, med en anerkjent palestinsk befolkning:

"When asked by Ruppin about the indiginous Palestinian Arabs, Weizmann replied: "The British told us there are there some hundred thousand niggers [Hebrew; kushim, negroes] and for those there are no value." (Palestine, N. Masalha 2021/2024:308, sitat fra "protocol of Ruppins statement at the Jewish Agency Executive's meeting 20 May 1936.)

(For oss som er mindre bevandret i Israels historie ble Chaim Weizmann senere Israels første president og Arthur Ruppin var lederen av koloniserings-departementet i The Jewish Agency for Palestine) (Palestine, N. Masalha 2021/2024)

"På skolen fortalte de oss at landet var tomt. At det bare var å ta det. At de som bodde der hadde flyttet frivillig."

Ordene kom ettertenktsomt fra min israelske venn etter at jeg hadde fortalt ham om mitt møte med en statsløs, tredjegenerasjons palestinsk-irakisk flyktning. På jord eid av hans forfedre i århundreder hadde hans bestefar dyrket appelsiner frem til han ble fordrevet i 1948 - under Nakba, i Israel kaldt "frigjøringskrigen", alle andre steder ansett som et folkemord på palestinas opprinnelige befolkning.

Nir og jeg har aldri diskutert Israel-Palestina. Jeg sa tidlig fra at vi ikke kom til å bli enige om Israels handlinger overfor palestinerne og at jeg gjerne ville beholde vennskapet. Under et besøk i Israel erfarte jeg hvor endimensjonal all informasjon om den vedvarende krigstilstanden var og at alt fremsto som propaganda (rettferdiggjøring). Det var intet rom for kritikk av den offisielle versjonen. Av den grunn delte jeg nå og da erfaringer og annen informasjon som kunne gjøre bildet mindre endimensjonalt - som santalen nevnt ovenfor med en palestinsk-irakisk flyktning, som samtaler med egyptere om naboskapet med Palestina, som et intervju om Israels okkupasjon av palestinske områder med Noam Chomsky og overlot til ham å sette det inn i sitt eget bilde uten å presentere min tolkning eller løsning.

Stor var derfor min overraskelse da han etter en lang stund med fravær (jeg antok han hadde truffet en dame, og tenkte ikke videre over det) - dukket opp igjen med ordene: "I've been so angry with you!" Og hvorpå han fulgte opp med ordene "But you were right about everything!"

Å lese boken Den Gule Vinden av David Grossmann, utgitt både i Israel og i norsk oversettelse i 1988 er som å bli invitert rett inn i en israelsers oppvåkning i tilsvarende prosess som Nir hadde et par tiår senere.

Boken ble først og fremst skrevet som et innlegg i den offentlige debatten i Israel. For oss med en større distanse til apartheid-regimet som er hverdagen til både israelere og palestinere, som oftest på hver sin side av gjerdet, er boken opplysende, informativ og skremmende. Den er et vitnesbyrd over hvordan Holocaust kunne få utvikle seg blant mennesker som selv anser seg som moderate og fornuftige og bli en varig tilstand akseptert av et flertall av en befolkning.

Et par eksempler:

På besøk i Ofra, en jødisk bosetting på det anekterte Vestbredden møter forfatteren en gruppe mennesker som "Alle tilhørte den terroristiske jødiske undergrunnsbevegelsen som ble avslørt for tre år siden. Bevegelsens medlemmer ble blant annet dømt for å ha plassert bomber i bilene til borgermesterene i fire byer på Vestbredden, for å ha drept to studenter og såret flere andre under en aksjon mot det islamske universitetet i Hebron, for å ha plantet bomber i arabiske busser og for å ha planlagt å sprenge Klippedomen, den muslimske helligdommen som ligger på samme tomt som et jødisk oldtidstempel." (Grossmann 1988:38)

I Nablus, et annet anektert område, ankommer forfatteren midt i en rettssak. Her er den tiltalte en mager palestinsk gutt som hadde uttrykt interesse for å slutte seg til Fatah (en palestinsk terrororganisasjon, så vidt jeg vet). Tiltalte ble aldri medlem. Han blir dømt til fengsel i fire måneder, pluss ett års betinget fengsel med tre års prøvetid. 

Grossmann hevder at "Guttens skyld er klinkende klar." (Grossmann 1988:72)

Dette er apartheid i praksis - og ingen likhet for loven. En ung palestinsk gutt får fire måneders fengsel for å ha vurdert å bli medlem i en terrororganisasjon. Israelske settlere bor hjemme og lever sine vanlige liv etter å ha blitt avslørt som medlemmer i en ekstrem terrrororganisasjon som har myrdet, forsøkt å drepe og planlagt å drepe flere. Forfatteren problematiserer ikke den ekstreme ulikheten for loven overhodet. Er han blind eller bare likegyldig?

David Grossmann fremstiller seg i boken som en moderat røst i Israels offentlige debatt. Dét er kanskje det mest sjokkerende og urovekkende med boken:

På  besøk i flyktningeleiren Deheisha på Vestbredden, hvor det i 1988 allerede fantes 4. generasjons leirboere (barn) besøker han en barnehage.

"Etter hvert klarer jeg også å fornemme barnas skjønnhet og sårbarhet, selv om det ikke er lett. Jeg må ta meg selv i nakken for å få det til, siden jeg er vant til å betrakte arabere med et uklart bilde som gjør det lettere for meg (bare for meg?) å utstå deres høyrøstede, anklagende, truende nærvær.... I mitt møte med dem må jeg overvinne min dypeste frykt og avsky." (Grossmann 1988:24)

Dette blir en bekreftelse for meg på at Israel er en stat uten fremtid. Det er ingen plass til Palestinas opprinnelige befolkning når de som har fått tildelt deres land ser dem på dem, til og med barna deres - med avsky, før de anerkjenner dem som mennesker. Og vi ser resultatet. Siden oktober 2022, hvor 7. oktober blir fremstilt som den første konfrontasjonen mellom israelere og palestinere!!!!, har et folkemord fått lov å utfolde seg for verdens øyne. Akseptert, finansiert og støttet med tilstedeværelsen av blant annet britisk og amerikansk krigsskip og militære styrker, mens vi alle ser at oldtidsminner som beviser at israels fremstilling av jødenes historie er usann bombes istykker.

"Unesco, the UN agency responsible for protecting culture, says it has verified damage to at least 22 sites, including mosques, churches, historical homes, universities, archives and the archeological site of Anthedon Harbour, Gaza’s first known seaport."

"The damage has also included an ancient Roman cemetery and the Commonwealth war cemetery, where more than 3,000 British and commonwealth soldiers are buried after dying in battles during the first and second world wars."

 Guardian News, 24. February 2024

https://www.theguardian.com/world/2024/feb/04/everything-beautiful-has-been-destroyed-palestinians-mourn-a-city-in-tatters

"I følge avtalene som ble inngått etter denne krigen [i 1948], ga Israel avkall på områder der det jødiske folk hadde levd siden tidenes morgen." (Grossmann 1988:8)

Siden tidenes morgen? 

"Jøder, opprinnelig navn på folk i Juda rike, etter dettes fall 586 f.K. samlenavn på tilhengerne av jødedommen." Cappelens leksikon 1962:740)

Oldtidsriket Israel, hvor Juda var en del, besto i ca 300 år, fra ca 1020-722 f.v.t. (Bibelen, Det Norske Bibelselskap 1978/1990:20 i tillegget bakerst), hvorpå flertallet ble bortført til Assyria. På dette tidspunktet var Juda, kalt Israel etter at Nord-riket som opprinnelig ble kalt Israel fall, et lydrike under den assyriske kongen. Med Jerusalems fall (587 f.K.) og det babylonske fangenskap (597-538 f.K.) hvor Judas konge og Jerusalems elite ble bortført til Babylon) opphører det gamle Israels historie, og jødedommen begynner." Cappelens leksikon 1962:111,705,740)

Historikeren Herodot (ca 485-425 f.K.) oppholdt seg i denne regionen århundredet etter Jerusalems fall og beskriver Palestina som et fler-religiøst samfunn og dypt polyteistisk. "Herodotus does not mention Jews or monotheism but describes the city of Ascalon [Hebrew: Ashkelon] as having a temple for Aphrodite and its polytheistisc tradition." (Masalha 2021/2024:45)

Basert på denne historiske informasjonen er det vanskelig å se for seg at det opprinnelige folket tilknyttet israelittisk tro fremdeles bodde i området i særlig grad. Jødedommen må derfor anses som en religion bygget på konvertitter av mangfoldig opprinnelse fra en tid med folkevandringer og gresk og romersk ekspansjon. Jøder kan derfor ikke defineres som "et folk" etter ytterliger to tusen år med opptak av konvertitter verden over.

Dette kan enkelt synliggjøres: En inuitt fra Grønland, en aboriginer fra Australia og jeg som same fra Sapmí kan alle konvertere og bli jøder. Dette forandrer ikke vår forankring i våre respektive folk. En jøde, derimot, kan aldri bli inuitt, aboriginer eller same, fordi man ikke kan konverteres inn i et folk. Jøder tilhører et trosfellesskap - og det er alt!

Definisjonen på en religion er ikke ny, informasjonen jeg har lagt frem om oldtidsriket Israel og jødedommens fremvekst er gammel kunnskap. Da Israel ble vedtatt opprettet som en ny stat i 1948 på et området som var kjøpt av en fremmed stat for regionen (Storbritannia), hvor det allerede bodde hundretusenvis av mennesker med dype røtter i området, må FN-forsamlingen ha vært klar over at jødene ikke hadde verken historisk, geografisk eller moralsk hevd på området. Interessant nok er dette vedtaket brukt av settlere i anekterte områder som legitimering av deres rett til tilstedeværelse og ran av Palestinsk jord fremfor oldtidsriket Israel.

"Vi er nødt til å kreve vår rett. Det er tross alt bare to generasjoner siden Folkeforbundet godtok vårt rettmessige krav på Karan, ikke to tusen år." Sitat av Menashe Ben-Ari, ikke-religiøs jøde i Grossmann 1988:92

Hva FN tenkte på kan man jo undres over. En større trussel mot nasjonalstatens suverenitet enn å erklære opprettelse av nye stater i befolkede områder kjøpt av fremmede stater basert på religioner kan vel knapt tenkes. Hvor mange ikke-angelikanere skal til før for eksempel indisk religion har "krav på" en stat i Storbritannia? Var jeg Ukraina, oppkjøpt av Blackrock og andre amerikanske selskaper, ville jeg vært ordentlig bekymret nå - og ikke for Russland!

Jeg hadde aldri hørt om forfatteren av boken Den Gule Vinden før jeg nylig kom over et eksemplar i en bruktbutikk. Hvor hans reise inn i oppvåkningen endte vet jeg ikke. Jeg håper at reisen hans fortsatte og at han en dag vil skåle med min venn Nir for et fritt Palestina.

Anbefaler jeg boken? JAAAAAAAAAAAAAAA!!!!! Dette er et modig vitnesbyrd av en mann som utfordrer sine fordommer og den her helt fri for politisk korrekthet. Dette er det verden trenger! ÆRLIGHET!

Tusen takk, David Grossmann!