Hva gir livet mening?

En tro og klok forvalter, Luk.12,41-48

Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» 42 Herren svarte:
        «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? 43 Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! 44 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. 45 Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. 46 Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. 47 En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. 48 Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Da jeg var barn var jeg med i en speidergruppe. Vi lærte praktiske ting som å knyte knuter og lage gapahuk, og vi hadde fine turer i skogen og ved sjøen. Vi ble fort kjent med speiderbevegelsens slagord «Alltid beredt!»

Prekenteksten handler om å være forberedt på den dagen da Jesus skal komme igjen. For den som ikke er beredt vil det gå galt. Derfor er det så viktig å være bevisst på at Jesus vil stille oss til ansvar for det vi har gjort. Den som er forberedt oppfører seg som en klok forvalter. Forvalteren var en slags husøkonom i en større husholdning som kunne ha ansvar for tjenestefolk og eiendom selv om han var slave. Han eide ikke noe selv, men oppgaven hans var å styre dette på vegne av sin herre. Teksten spør etter hva det betyr å være en klok forvalter.

Jesus utfordrer oss på hvordan vi bruker gavene og ressursene vi har fått. Teksten bidrar til en motkultur mot individualisme og selvrealisering som eneste mål med livet. Budskapet står i skarp kontrast til samfunnet vi lever i, der det er vanlig å spørre: «What’s in it for me?» Hva kan jeg få ut av dette? Det har blitt en selvfølge å kreve at mine behov skal oppfylles. Men det snakkes ikke like mye om hva vi har ansvar for i møte med andre mennesker.

Jesus snakker om at den friheten vi har fått også innebærer at vi har ansvar for å forvalte det vi har på en god måte. Det handler om flere området i livet som er like viktige.

For det første er vi er ansvarlige for å ta vare på og beskytte Guds skaperverk. Hvis du skal leie en campinghytte er det ofte et oppslag på veggen der det står: «Forlat hytta i samme stand som du fant den». Men hvis vi ser rundt oss overlater vi jorda i en dårligere tilstand enn da vi kom hit. Dette ansvaret med å ta vare på naturen deler vi med alle, uansett hva vi tror på, men det er samtidig et kristent kall å ta vare på skaperverket og gjøre noe med klimaendringene som rammer de fattigste aller hardest. Det har blitt spesielt tydelig i sommer med tørke, ekstremt høye temperaturer, skogbranner og flom. Det er vår oppgave å senke forbruket og gjøre endringer i livsstilen vår slik at vi forurenser mindre.

For det andre er vi forvaltere av evnene og ressursene vi har fått. Det er viktig at vi stiller oss spørsmålet om hvordan vi bruker mulighetene vi har slik at det er til nytte for andre. Jesus gjør forskjell på folk. Av dem som har fått mye forventer han mer av. Jo mer vi har fått, jo større ansvar har vi. Skattesystemet vårt viser noe av dette prinsippet. En del av det vi har hører til i fellesskapet. Men Jesus sier at alt vi har tilhører Gud. Vi forvalter det på vegne av Gud. Han har gitt oss evner, ikke bare for vår egen skyld, men også for andres.

Vi er en del av små og store fellesskap. Vi hører ikke bare til i en familie og i en venneflokk, men vi er også en del av et lokalmiljø, en kirke og det store fellesskapet i verden. Jesus utfordrer oss til å tenke gjennom hvordan vi benytter oss av gavene vi har fått til det beste for andre.

Vi bor i et rikt land, derfor forventer Gud mer av oss enn fra dem som har lite. Vi lever i velstand, og det er ingen tvil om at vi kan dele mer av det vi eier. Vi har et ansvar for å dele penger og ressurser med dem som trenger det og ikke overlate det til myndighetene å hjelpe dem som sliter med å få endene til å møtes. 

For det tredje har vi fått i oppgave å videreføre Jesu gjerninger og forkynne det gode budskapet om Guds rike. Det handler om mye mer enn forkynnelse fra en prekestol. For Jesus sa til disiplene: Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt.5,16).

Gud har gitt oss kloke hoder, flinke hender og varme hjerter. Det er ikke bare fordi vi skal ha nytte av det selv. Det er også andre som skal nyte godt av det. Det er ikke bra å forvalte evnene våre så vi sliter oss ut, men det er heller ikke meningen at vi bare skal arbeide for oss selv og våre nærmeste.

Jesus spør hva som er en tro og klok forvalter. Presten Nils Terje Andersen sa en gang i en andakt at det er en person som skaper noe som metter og gir mening for andre mennesker. De som er i ferd med å gjøre dette når Jesus kommer igjen er gode forvaltere. Det er meningsfullt å leve for noe mer enn seg selv og sine egne interesser. Jesus sier at vi blir lykkelige av å bruke det vi har fått for å tjene andre. Det gir oss glede når vi kjenner at vi kan bruke potensialet vårt slik at andre kan merke at vi ønsker å ta vare på dem. Vi er skapt til å leve i et fellesskap og være avhengig av hverandre. Det er ikke meningen at vi skal klare oss selv og ikke be om hjelp. Tvert imot, Gud vet at vi fungerer best når vi står sammen.

Paulus skriver i 1.Kor.12 om at alle har fått utdelt evner og nådegaver som vi kan bruke i tjeneste for Gud og vår neste. Han bruker kroppen som et bilde på menigheten. Vi er lemmer på legemet, og Jesus er hodet. Alle deler på kroppen er like viktige. Gavene som Gud utruster oss med er forskjellige, alt fra å være en god lærer til å jobbe med håndverk. I GT står det at han fylte mennesker med Ånden for at de skulle gjøre kunstneriske oppgaver. I 2.Mos.31 kan vi lese om en mann som het Besalel og som fikk i oppdrag å være med og bygge telthelligdommen der Guds paktkiste skulle stå:

Jeg har fylt ham med Guds ånd, med visdom og innsikt og med kunnskap og dyktighet i alle slags håndverk, så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse, slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags håndverksarbeid.

Et samfunn er like avhengig av gode snekkere og kunstnere som leger, prester og renholdere. Alle er utrustet med evner og egenskaper som er med og holder et samfunn i gang. Gud har også gitt oss nådegaver, Åndens gaver, som vi kan bruke i menigheten og i kristne fellesskap, alt fra dem som har fått en gave til å undervise til dem som har en spesiell evne til å be og vise omsorg eller ta ansvar for praktiske ting.

Eks. For at en gudstjeneste skal fungere må presten også ha med seg frivillige som koker kaffe og ønsker folk velkommen. Det å bli sett av en annen når man kommer inn i kirken er også viktig for å få en god opplevelse i en gudstjeneste.

Det er ikke alltid så lett å finne motivasjon og krefter til å bruke seg selv og ta ansvar for oppgaver som ligger foran oss. Men Gud har lovet å gå ved siden av oss, veilede oss, gi oss styrke og mot, spesielt på de dagene hvor det er ekstra krevende å arbeide. I teksten står det at den kloke forvalteren ble lykkelig av å arbeide med det som herren hadde gitt han ansvar for. Hans viktigste motivasjon var gleden han fikk ved å være trofast mot oppdraget som han hadde fått.

Moder Teresa tiltrakk seg mange forskjellige mennesker. Det var også turister som var nysgjerrige på arbeidet hun gjorde blant de fattige. En gang var det en turist som sa til henne: «Jeg ville ikke gjort det du gjør, ikke en gang for en million dollar.» Da svarte hun med et smil om munnen: «Ikke jeg heller.» Hun kunne ikke gjøre det for penger. Det var en annen grunn som var mye viktigere. Hun gjorde det for Jesus. Det kan høres rart ut for oss som har gjort behovet for penger til en motor i samfunnet. Men når et menneske gir livet sitt for å hjelpe andre er det fordi det gir en dyp mening og et håp om at det nytter å gjøre noe for folk som lever i fattigdom.

Kanskje du spør deg hva som er vitsen med å snakke om at Jesus skal komme igjen. Nå har det gått 2000 år, og han har fremdeles ikke gitt oss noe tegn på at han er på vei tilbake. Det er sikkert lenge til det skjer, så hvorfor er Jesus så opptatt av det? Det kan være fordi vi ikke skal bli sløve og tenke at det ikke er så farlig. Vi skal stå til ansvar overfor Gud for hvordan vi har forvaltet det vi har fått, og det er sunt å bli minnet om.

Den kristne kirke har alltid hatt en forventning om at Jesus skulle komme igjen. Mange har prøvd å regne ut når det skulle skje, men alle har bommet. Martin Luther snakket om Jesu gjenkomst. «Selv om jeg visste at Herren ville komme igjen i morgen, ville jeg plantet mitt epletre i dag». Vi skal ha ild i hjertet og is i magen samtidig. Vi kan regne med å gå på jobb på mandag selv om jorda kanskje vil gå under på søndag. Istedenfor at vi skal være skremt over alvoret i Jesu ord, kan vi se det som noe positivt at Jesus har gitt oss ansvar og muligheter til å påvirke omgivelsene våre på en god måte. Vi er verdifulle og viktige i Guds øyne, og oppdraget han har gitt oss er en tillitserklæring til oss.

Bønn fra St. Davidsgården: Herre Jesus Kristus, i deg er nåtiden framtid, i deg er vi framtidens folk. Du fører oss inn i en ny dimensjon der kjærligheten og sannheten allerede har seiret, der visjonen om enhet og helhet tar form, der din kirke blir mer fullkommen som et synlig tegn på kjærlighet til alle folk. La ditt nærvær i oss og iblant oss gir troens klarsyn, fokus på kjærlighet og utholdenhet i håpet, mens vi venter på å stemme i den store lovsangen over ditt rikes seier til slutt. Amen.