Når diagnoser ikke skal definere deg.

Det er noe vi har hørt mange ganger, du er ikke din diagnose. Ikke la den definere deg. 

Men er det så enkelt som det? Jeg tenker at det ikke alltid er det. For meg som har flere diagnoser fordi jeg har hatt den barndommen jeg hadde før jeg ble adopert så har det påvirket meg i alt jeg foretar meg i livet. Så når en har så pass mange diangoser slik jeg har, hvordan skal en da klare en hverdag UTEN at diagnosene skal definere meg.?

Jeg har adhd, med det så betyr det ekstremt mye grubling. Aldri stille i hode. Jeg har gjort oppgaver i hode og dermed klarer jeg ikke alltid å utføre de i praksis.ikke fordi jeg ikke vil men fordi der er ikke mer energi å ta av. Jeg  kan gå gjennom en oppgave fra start til slutt i hode og så stopper det der. Jeg glemmer lett, jeg er konstant trøtt men selv hvor trøtt jeg er på kvelden tar det timevis før jeg sovner.  Jeg må ha rutiner men ikke rutiner som gjør at det ikke er plass til forandring. Men ikke for stor forandring eller krevende forandring som må skje der å da. Alt tar tid. Enten jeg har tid eller ikke. 

Så har jeg cptsd. Igjen må alt planlegges. Skal jeg på konsert må jeg ha dager ja gjerne en uke i forveien der jeg ikke skal noe. Ingen avtaler. Nødutganger  sjekkes, skritt telles for å finne ut hvilken nødutgang som er den korteste å komme seg til,hvis jeg får anfall.  Her er søvn oppskrytt igjen. Hjernetåke, store folkemengder, eller situasjoner og folk jeg ikke kjenner å ikke klarer å lese er et pes. Lukter, lyder, kan gi anfall, mareritt om nattene, alltid beredt for å stikke hvis jeg må det. Alltid beredt for å reagere hvis jeg må det. Jeg vuderer alle situasjoner rundt meg uansett hvor jeg er. Og av og til så skjer ting før jeg får tenkt meg om fordi jeg handler på instinkt og da kan jeg angre fordi det var uklart og ikke forutsigbart. Hele tiden på vakt for at folk ikke skal ta på meg på feil måte.  Jeg leser alle situasjoner jeg står ovenfor alle plasser jeg er så leser jeg rommet når jeg kommer inn..

Fibromyalgi,konstant et smertehelvette jeg skulle vært foruten. Alle disse diagnosene har mange av de samme årsaker. Og når det får en rød tråd gjennom alle disse og mye er likt men også mye er ulikt så har en nok med å bare komme seg gjennom dagene uten noe stort styr eller drama.  

Jeg kan ikke huske sist jeg ikke ble uhell av å dusje. Så uhell at jeg må kvile meg. Kroppen blir som bly of jeg må ha hjelp resten av den dagen. Jeg kan heller ikke huske sist kroppen min var rolig. Sånn rolig der du virkelig slapper av. Klokken min piper konstant pga høyt stress nivå. Og dette har jo en sammenheng med konstant jobb i hode. 

Jeg kan heller ikke huske sist jeg gikk en dag,en time uten en form for intens smerte en eller annen plass i kroppen. 

Så skal en prøve å skape en hverdag der en får vært med familien, der en får skape et godt hjem. Et hjem en trives i. Et hjem som er godt å være i.

Når traumer fra barndommen er så sterke å så dominerende i hverdagen, hvordan skal en da kunne si at disngonser ikke skal definere deg. For selv om en prøver sitt beste på å ha en tilnærmet normal hverdag som mulig så er der alltid noe som gjør at det ikke går som planlagt. 

Jeg må ha tid etter jeg våkner før jeg orker å fungere. Jeg må ha ro, tid til kaffe lesebok, høre på musikk og bare være. Fordi begynner jeg dagen med stress eller full fart ut døren så blir angsten forverre, og uroen i kroppen blir forsterket og da blir også smertene forsterket. 

Det å kaste opp hverdag fordi angsten herja i kroppen, er ikke godt,men jeg er vant med det. Det å alltid telle skritt å samtidig ha andre tanker i hode, jeg er vant med det. 

Det å gå på butikken, kino,konsert eller bare besøke noen, å ikke ha telt skritt eller vite hvor nermeste nødutgang er er krise. Da slapper jeg ikke litt av. Det å ikke sitte ytterst i en sal er grusomt. For sterkt lys og for høye lyder er utmattende. Å høre skytetider, eller at noe kjipper meg eller tar meg rundt halsen eller legger handa si over øynene mine eller over munnen mine er grusomt. 

Og dette er ikke alt en gang, men det er mer enn bare slitsomt. Det tar alt jeg har. Og enda litt til. 

Det er dager der jeg ikke klarer å være tilstede. Dager der jeg bare er inni hode mitt og får ikke med meg det som skjer rundt meg. Ikke fordi jeg ikke vil men fordi kroppen min er i beredskap hele tiden og for at hode skal få kvile så er den enste måten å stenge av..

Husker første gang jeg opplevde disosiasjonen. Les deg opp hvis du lurer på hva det er.  Jeg husker ingenting når det skjer. Og det skjer når jeg er veldig sliten,mentalt og psyksik. Når jeg presser meg mye lengre enn det kroppen og hode klarer. Og jeg gråter mye når dette skjer. Jeg blir redd og liten. Som om jeg går tilbake i tid for å jobbe med det som ikke har leget.

Og det vises ikke på meg når du møter meg. For det skjer på innsiden. 

Så jeg mener ikke noe med det hvis jeg ikke alltid hilser på deg, eller er fjern når du prater til meg. Eller at du må gjenta deg selv måte en og to og tre og fire ganger. Så gjør jeg ikke det for å plage deg men fordi jeg fakrisk ikke får med meg hva du sier. Hjerna mi klarer rett å slett ikke å prosiserer det du sier. Og derfor må du gjenta deg selv.

Og uansett hvor mye en prøver å ikke la disse tingene definere deg så er det jammen å det ikke lett å la være heller. 

Det å ha gode rutiner, venner som er tålmodig som prøver å forstå å det å behandle seg selv med verdighet og godhet er viktig. 

Ingen av oss har bedt om å ha de plager som vi har. Men vi prøver vårt beste å leve etter beste evne med de svakheter vi har.

Lille my,min cocker spaniel tispe  på 10 mnd holder meg gående. Hun får meg til å tenke på andre ting,som er viktig. Som å trene henne. Det at jeg ikke er alene hjemme ha henne der er livsnødvendig. Rett å slett.

Det å ha hender som gjør at jeg kan skape ting til glede for andre er også livsnødvendig. Da føler jeg meg verdi. Føler jeg bidrar med noe. 

Jeg vet ikke hva du sliter med i ditt liv. Men jeg håper å ber om at du har gode menesker rundt deg. Som setter pris på deg for den du er. Akkurat slik du er,men dine feil å mangler. At du føler egenverdi. At du føler livet har en hensikt.  Også at du er bevisst på at selv om du har mange diagnoser så trenger ikke disse å definerer deg slik at du blir diagnosene dine..

 Ha ei fin uke der du er. 

God klem fra Renata ❤️