Å ikke passe inn i samfunnet!

Du kommer inn i rommet med mennesker du ikke har møtt på evigheter og du møter også på nye mennesker og du kjenner du gleder deg over å være sosial igjen,samtidig som man går å kjenner på en ulmende angst langt der bak.angsten handler gjerne om at man gruer seg til spørsmålet som nesten alle spør om på et tidspunkt.hva driver du med? du føler du må være på en viss standard og sliter selv med å godta seg selv som bra nok,så slike spørsmål vil man helst unngå.ønske om å unngå slike spørsmål er så stort at man kan i visse situasjoner unngå sosiale sammenkomster.

jeg var en av de som ikke godtok meg selv som jeg var.jeg var ikke bra nok.jeg ville gjerne være som alle andre også,men jeg feilet vær gang.jeg passet aldri inn i a4 livet.spesielt i land som Norge er status veldig viktig.her er det viktig å¨kunne skryte av hva du jobber med og hvordan livet ditt er.jeg ser på facebook folk har skrevet en laaang liste om hva de jobber med og har jobbet med og alle skoler man har gått på.helt ned i fingertuppene i detaljer i følge meg.når man skal i selskaper er det alltid snakk om hva man jobber med for eksempel.ofte tror jeg nok det handler om å sette i gang samtalen,men hva med de som føler de ikke har noe spennende å skryte av på den fronten? når jeg er i utlandet merker jeg de heller er opptatt av hvem du er som menneske og hvordan du har det.hvor høy status du har er ikke like viktig.

jeg føler jeg trenger å snakke om dette temaet fordi jeg vet det er så mnge der ute som ikke passer inn i samfunnets a4 liv og som ramler utenfor og føler seg ubrukelig av den grunn.se for deg en person som er syk av noe slag ender opp med å bli uføre for eksempel.ikke nok med at personen skal slite med sykdom,men personen kan også oppleve å måtte forsvare sin sykdom og man går også rundt å skammer seg for den man er og der man er i livet.enkelte mennesker som ikke har innsikt kan komme med de mest sårende og lite gjennomtenkte ord.

jeg vet det er mange der ute som ikke passer inn i den såkalte normalen og som faktisk skjuler på ting,fordi de ikke føler seg bra nok og er redd for å bli utstemt.man vil jo bare passe inn.enkelte lyver om status bare for å passe inn og for å unngå å bli dømt.nettopp derfor føler jeg det er så veldig på tide at noen snakker om det.jeg har kommet der at jeg kan si at jeg er ung uføre og slik er livet nå.jeg var alvorlig syk i svært mange år og det er jo først nå jeg føler meg nokså oppegående.jeg har dog en lengre vei å gå,men jeg er på vei oppover igjen.men selv om jeg ønsker å komme meg opp og inn i samfunnet,så har mye skjedd på veien.men det er stort å kunne si det som det er.hvorfor skal jeg ikke si det som det er? vi er alle bra nok uansett status.jeg har brukt lang tid på å komme der at jeg er såppas åpen om nøyaktig dette temaet.men jeg føler også at noen må jo tørre å være åpen,fordi det er så sinnsykt mange som ikke tørr å snakke om de vonde tingene.

husk du er bra nok som du er selv om du ikke nødvendigvis passer inn i det såkalte perfekte,men uansett så kan man aldri bli helt perfekt.for hva betyr egentlig perfekt?å hvem har bestemt at samfunnet må bare gjøres på visse måter og bare en vei er riktig å gå?