En av mine største redsler!

Alle har vell noe de er livredde for og jeg har også mine ting som jeg frykter og har vært redd for og en av de tingene er å operere.jeg har alltid hatt skikkelig angst for å operere og jeg hater når de må vise hele operasjonen på tv blant annet og jeg kommer nok aldri til å foreksempel ta en plastisk operasjon for å bli penere osv.

for to uker siden måtte jeg gjennom en av mine største redsler,nemlig ta en operasjon..faktisk har det vært så ille tiden før operasjonen at hele året hittil.altså hele januar har gått med på å ha en så sinnsykt til angst,at de rundt meg faktisk ikke skjønner hvor ille det har vært.du må på en måte ha hatt det på samme måte for å virkelig forstå.i tillegg til å ha sky høy angst,fikk jeg dårlig samvittighet for det og følte jeg ikke burde være så redd for det fantes så mange andre som hadde det mye værre.jeg åpnet meg opp for noen rundt meg og de fleste sa bare at jeg måtte ta alt som det kommer og tenke på at legene gjør jobben sin og at dette måtte til for å bli bedre,og ja det var ord som skulle hjelpe meg.men prøv å si det til en angst som er ut av kontroll sier nå jeg.når man har angst tenker man ikke helt klart.kroppen er i beredskap og tenker at det er krig om å gjøre.

jeg prøvde hele tiden å roe meg ned,men ettersom dagene gikk ble angsten større og jeg visste rett å slett ikke om jeg klarte å gjennomføre operasjonen siden jeg ble så syk i tiden før og følte meg så alene om mine tanker og følte meg i veien når jeg snakket med folk om hvordan jeg hadde det.kvelden før operasjonen hylskreik jeg og rop ut høyt at dette kan jeg rett å slett ikke gjennomføre.jeg tok sovemedisin å skulle sove,men ente med å bare ligge der.hadde time halv åtte om morgenen og jeg kom dit 15 min før tiden og fikk rom med en gang noe som faktisk gjorde det lettere for meg,for jeg slapp å sitte time etter time på sykehuset å grue meg rett å slett.

siden angsten min var skyhøy hadde vi avtalt på forhånd at min fostermor(mamma) ja jeg har to mødre og tre fedre og alle betyr noe for meg,men det er en annen historie vi ikke skal snakke om idag.men værtfall fikk jeg lov til å ha med meg henne siden angsten var skyhøy,for egentlig får man ikke lov å ha med noen på grunn av corona.så ja i tillegg til å skal ha angst for operasjon,så skal jeg ha litt små angst for corona der bak i tillegg.så lenge man avtaler på forhånd at man skal ha med noen så skal det gå fint,men når vi kom på sykehuset ble det noe tull med det,men fikk ordnet opp i det heldigvis.

når jeg kom på rommet fikk jeg en coctail med piller og sykehusklær og tiden etter gikk relativt fort.jeg hadde ikke sovet på et døgn og ikke spist på lenge så var helt utmattet,men var veldig overasket over hvor rolig jeg var med tanke på hvor mye angst jeg hadde i tiden før operasjonen..jeg husker sykepleieren sa at jeg skulle ha ryggbedøvelse og jeg husker jeg sa jeg ikke ønsket det,men da hadde de alt bestemt det.så der lå jeg på operasjonsbordet og venter på at de skal stikke meg i ryggen,noe jeg aldri husker de gjorde.jeg husker de ga meg noe gjennom slangen fra hånden og det svidde noe sinnsykt og jeg sier au høyt og resten husker jeg ikke,før jeg våkner opp og føler meg veldig bra faktisk.jeg ligger på oppvåkning 1-2 timer før jeg blir trillet opp på et 3 mannsrom og der fikk jeg vann og noe kjeks,før de ga meg brødskive.jeg fikk ikke reise meg på lenge da,for de hadde tatt ryggbedøvelse jeg ikke husker og jeg var lam fra livet å ned rett å slett.men jeg er overrasket over hvor sterk kroppen min er og etter kort stund reiste jeg meg opp og var klar til å dra hjem.sykepleieren var ovverasket faktisk over hvor fort jeg kom meg.

nå er det 2 uker siden jeg opererte for anal fistel og jeg er så sykt mye bedre..greit nok har jeg et hull der bak som er større enn før operasjonen,men nå idag er det bare litt kløe jeg sliter med.jeg bare håper alt blir bra med fistelen nå,for jeg vet mange med samme plage de sliter i mange år og tar operasjoner etter operasjoner og blir ikke bra.jeg har jobbet hardt med mitt eget kosthold også,fordi de sa grunnen til at jeg har fistel er på grunn av bakterier,så jeg har gjort alt jeg kan for at kroppen min skal klare å kjempe mot bakteriene..

det er ikke slik at nå har jeg ikke angst for operasjoner lengre,men jeg ser nå at angsten og redselen for noe er faktisk mye mye værre enn å oppleve smerter og ta en operasjon osv..så til dere som skal gjøre noe dere er redd for,så husk at tiden før du skal gjøre det du er redd for er verst.ta et eksempel da.du er livredd for å fly og ja tiden før selve flyturen er faktisk værst,for du har så mye tid på å tenke og gruble på det og masse katestrofe tanker kommer.å det viktigste er også å klare å innrømme til noen og snakke med noen om at du er redd..

men å være redd for operasjon er noe 80 prosent faktisk er og normalt å ikke sove før en operasjon osv.men redselen min ble så stor at jeg klarte ikke fungere i tiden før operasjonen desverre.

bilde ble ikke så bra da jeg hadde fått en hel haug med piller på dette tidspunktet.hehe.