For syk til å jobbe,men for frisk til å få hjelp?

Jeg leste en artikkel da jeg våknet idag som fikk meg til å tenke på psykiatrien i Norge og også mine opplevelser med psykiatrien opp igjennom årene med psykisk sykdom,for ja jeg har vært alvorlig syk og jeg har virkelig følt på kroppen hvordan det er å være langt nede og ute av stand til å jobbe,men likevell ikke føle at hjelpen er der om man føler man trenger hjelp.bare det å be om hjelp når man er alvorlig syk kan være vanskelig av mange grunner.jeg tror værtfall når det er psyken som er problemet så er det mange som føler skam og dermed er det stort når man ber om hjelp.men hva skjer når man får avslag og gjerne mange ganger? jo det blir enklere å være syk enn å få hjelp å bli frisk og kanskje komme tilbake til samfundet igjen.

idag leste jeg om ei ung dame som har spiseforstyrrelser og ber om hjelp,men får ikke den hjelpen hun trenger.hun må eventuelt prøve lavterskel tilbud.ofte kan de med spiseforstyrrelser oppleve når de søker hjelp noe som er stort for de å gjøre.for å søke hjelp og prøve å komme seg ut av en alvorlig spiseforstyrrelse vil angsten øke betraktelig.om man skal klare å spise et enkelt måltid så kan dette skape ekstremt til angst,så mye angst at det faktisk kan føles lettere å være syk.noen med spiseforstyrrelser og spesielt de med anoreksi kan føle at de er for feite for å få hjelp.jeg hadde alvorlige spiseforstyrrelser i 10 år og opplevde bare å bli hørt når jeg var veldig veldig undervektig,men da jeg var normalvektig var jeg også alvorlig syk av sf.jeg kunne gå sulten en hel dag for så å spise og spy 13 ganger om natta.jeg var alvorlig syk,men ingen kunne se det.

jeg endte opp med å bli for syk til å fullføre skolen og jeg falt utenfor arbeidslivet.jeg var for syk til å kunne arbeide,men jeg var riktignok for frisk for å få hjelp.jeg var en av de som sleit også med å be om hjelp ettervært.det var skamfullt og det skapte angst bare det å be om hjelp.for det er beinhardt å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse og også gjerne komme seg fra andre psykiske lidelser.jeg gikk i perioder til psykolog og vær psykolog jeg gikk til sa det var viktig at jeg hadde en psykolog over lang tid og som jeg ble trygg på,men likevell ble man sendt videre og videre.tilsutt hadde jeg en samtale med lege og et hjelpeapparat rundt meg og nav sa i dette møte at søker du om uføre kommer du til å få det 100 prosent.jeg likte ikke tanken på det,mn jeg var for utslitt og jeg trengte å komme meg ovenpå og bli frisk før jeg kunne tenke på jobb og utdannelse.hvordan jeg skulle klare å bli frisk viste jeg ikke,men jeg viste at jeg ikke klarte å jobbe.jeg søkte om uføre og 14 måneder etter fikk jeg det invilget.det var veldig skamfullt og jeg likte ikke å snakke om at jeg var uføre,men samtidig fikk jeg i det minste fast inntekt og kunne ha fokus på å bli frisk.

det jeg tenkte på var at når jeg blir frisk/ere skulle det stå et team klart til å hjelpe deg ut av uføren.nei det må du klare helt på egenhånd.for jeg opplevde nemlig at når jeg ble uføre ga de helt slipp på deg og du er oppgitt av samfundet.jeg trengte tid på å bli frisk uten for mye press rundt meg,men man blir heller ikke 100 prosent frisk om man ikke har noe å gå til den dagen man kanskje har kommet seg mer ovenpå.nav sier at er du uføre,men klarer å jobbe litt utenom vil det være bra for økonomien din.men når du har falt 100 prosent ut av arbeidslivet og utdannelse og ut av samfunnet i tillegg,så har man gjerne mistet all tro på seg selv underveis og man vet heller ikke hvor man skal begynne for å komme seg opp og frem.så hadde savnet mer tiltak for å hjelpe de som vil ut i livet igjen.

men ja over til spiseforstyrrelser igjen.det var trist lesning idag for min del.pandemien har gjort det vanskeligere for folk som sliter å be om hjelp og det å få hjelp.hva skjer med deg når du endelig har tatt mot til deg å ber om hjelp og du må vente værtfall 3 måneder på svar og kanskje svaret ikke er som man håpet i tillegg.man har som regel mistet all energi og tro under all den tiden man er syk i tillegg.så det skal ikke nødvendigvis så mye til før man bare gir opp.det er fryktelig lett å havne i en brønn og det er vanskelig å rope opp så noen kan komme med stige til deg.å ikke minst få noen til å holde stigen mens du går trinn for trinn opp av brønnen.

flere å flere unge i Norge trenger hjelp.fra 2020 til 2021 var det en økning på hele 6000 barn i Norge som trengte hjelp.antallet henvisninger er økt med hele 28 prosent.bare fra januar har ventetiden på å få hjelp økt med 54 dager.det jeg tenker på her er,hvorfor tar det så lang tid å få hjelp? er det virkelig så mange som trenger hjelp? når det er så mange som trenger hjelp og det bare øker på da må man kanskje tenke om man skal gjøre det annerledes og se på andre måter å behandle på er mine tanker.det må være en feil et eller annen plass underveis. i Norge kontra andre land skal man være glad man får hjelp,men vi har en lang vei å gå for å bli helt i mål.vil vi at flere å flere skal havne utenfor samfundet? for tro meg man blir ikke friskere av å havne utenfor.

å når vi er inne på spiseforstyrrelser igjen.noen heldige som får hjelp kan oppleve å bli bedre når de er innlagt å får hjelp,men hva skjer når du blir sluppet fri? det er da jobben virkelig begynner og står du på bar bakke da er det lett å havne tilbake.man ser jo på bare rusmisbrukere som endelig klarte å bli rusfri i behandling og endelig begynner alt å lysne og så kommer du hjem og står på bar bakke og da er det mye lettere enn man tror å havne tilbake til gamle trakter desverre,og da er alt man har jobbet med vært forgjeves føles det ut som og man må begynne forfra igjen.og til slutt blir det så kamp om å få hjelp at man gir opp.hva som skal til for å bli frisk fra psykiske sykdommer og rus blant annet kan ikke jeg svare på.

riktignok klarte jeg å bli friskere fra det jeg sliter med og har klart å komme meg opp fra spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser,men har likevell en lang vei å gå.jeg klarte riktignok å bli frisk/ere uten hjelp fra det offentlige,men likevell står man der på bar bakke og kan kjenne enkelte ganger at veien tilbake til sykdom kan være lettere enn å fortsette å jobbe seg mot å komme 100 prosent tilbake til arbeidsliv.det er vondt og fortsatt skamfullt å må innse og ikke minst snakke om så alle hører hvor man er henn i livet,men jeg tror også det er viktig å snakke om.