Dødsangst gå din vei.....

Er det mange av dere som sliter med Dødsangst? Er du redd for å dø eller for at du skal dø alene? 

Jeg er redd for å dø. Og for å dø alene. Jeg føler livet mitt paserer  forbi og jeg sitter i en kinosal og ser på mitt liv som jeg skulle ha levd. Men jeg klarer ikke å leve på den måten. jeg klarer ikke å sjonglere jobb barn familie og ekteskap og venner og kirka mi.

Jeg vil så gjerne.. Men fordi jeg har fibromyalgi og ME og kompleks PTSD så blir ting så komplisert.

Jeg føler jeg strever med å holde hode over vannet.

Enkelte dager tørr jeg ikke å sove fordi tankene svirrer  og dødsangsten kommer snikende.  Jeg er så redd for å ikke vokne opp dagen der på . Redd for å ikke få gjennomført drømmene mine. Redd for at jeg ikke får reise og se verden. Redd for å ikke gjøre ting sammens med familien min og med mine gode venninner.

Redd for at jeg ikke kan føle at jeg er verdt noe selv om jeg ikke jobber. Redd for at selvbilde mitt aldri kommer ovenpå.

Redd for å ikke få se barna mine vokse opp. Redd for at jeg skal gå glipp av store ting sammens med de som eksamen,bryllup,barnebarn, jobb og andre ting som vil oppta de etterhvert som de vokser til..

Jeg vil ikke dø ung. Jeg vil dø når jeg er 120 år. For jeg vil oppleve verden. Oppleve andre kulturer og andre mennesker.

Jeg vil ut å hjelpe de fattige og ta med barna mine på den reisen så de får både lære og se hvordan andre i verden lever.

Jeg vil ikke dø fra mannen min.💖

Han er den beste delen av meg. Han gjør meg hel. 💖

Jeg vil gå mange fjellturer her jeg bor i vakre Ålesund💖😍Jeg vil oppleve naturen oppleve mestringsfølelsen. 

Men dødsangsten er der hele tiden. Når jeg er ute og blant folk. Og spesielt når jeg skal sove..

Den sier at den kommer når jeg minst venter det...  Så da går jeg da å ser meg over skulderen om den kommer. Men jeg vet ikke hvordan den ser ut. Men jeg vet at den kjennes kald ut... 

Men.... Ja her er et men.... For jeg er heldig. Hvertfall anser jeg meg selv for å være det.

Jeg vokner  opp hver morgen. Jeg klarer å komme meg ut av sengen. Jeg klarer å kle på meg selv og lage meg mat. Jeg klarer å gå tur og jeg klarer å sette meg ut på verandaen min og nyte at solen endelig begynner så smått  varme og at fregnene mine kommer til syne etter vinterdvale. Jeg klarer å gå tur. Kanskje ikke så veldig langt. Men jeg klarer det.

Jeg klarer å være med barna mine på fotball kamper og jeg klarer å være en del av kikra mi.

Jeg klarer å invitere venner over og lage god mat og bare kose oss sammen. Jeg klarer å dra på småturer i nærmiljøet her vi bor sammens med min kjære og overnatte i bilen og nyte live med han mens båle brenner. Jeg klarer å si til barna mine at jeg elsker de og at jeg er stolt  av de hver neste dag.

Jeg klarer å kosemose de hverdag(det er veldig viktig oppgave en har som mor🤣😍💖) 

 Og jeg klarer å lese bøker og slappe av. 

Det er mange ting jeg klarer. Og enda flere ting skal jeg klare. 

Ja dødsangsten er der og ja der er dager der jeg får panikk og hylgriner for jeg er sååå  redd for å dø. Men jeg er heldig. For selv om jeg ikke vet når jeg skal dø så er jeg evig takknemlig for at jeg nok en gang får se en morgen før at jeg nok en gang kan si elsker deg til mannen min og barna mine. For at jeg nok en gang kan stå opp og oppleve nye ting. 

Jeg er takknemmelig. Ikke for alt jeg ikke har men før alt jeg har og får til med mine evner og resusser. 

Jeg er takknemmelig....  Er du? 😊💖

Klem fra Renata 💗💗