Avviselse....

 For et barn som har vokst opp med trygge å gode foreldre som setter ramme rundt hverdagen og som hjelper barn til å vokse er et barn som er trygg og som stoler på folk rundt seg.

For meg er det å bli avvist noe som får meg til å bli vippet av pinnen. Som barn så er det naturlig å få oppmerksomhet fra mor og far.  Og det fikk jeg av mine foreldre her i Norge.Men når den oppmerksomheten går over til seksuelt misbruk og belteslag og mye vold, Så blir det min normal.. Det vil si at den normalen jeg EGENRLIG skulle hatt som jeg skrev om til å begynne med ble byttet ut. Slik  at vold overgrep ,narkotika ,brutte løfter ,smerte ,mareritt, og avviselse ble min NYE Normal.(min livslinje da om det gjør det lettere for dere å forstå😊)

Som lita jente viste jeg ikke om noe annet. Jeg tenkte kanskje ikke over at andre hadde det annerledes enn meg. For min NORMAL  ble da  til slutt dette live som var preget av så mye overgrep og vold.

Så når vi da begynner å snakke om det å føle seg avvist så skjønner du kanskje at dette er ikke noe som jeg tar lett på.

Som lita var jeg livredd for å ikke pleese  foreldrene mine eller andre rundt meg. Jeg gjorde alt jeg kunne hele tiden for at alle andre rundt meg skulle ha det bra. Ikke forsto jeg at det drev heller venner vekk i fra meg fordi DE ikke forsto meg. De såg på meg som innpåsliten og travel og ei som skulle blande seg i alt og alle..... Men for meg så handlet det ikke om det i det hele tatt. Det handlet om å vise omsorg og bry seg på den måte jeg visste om best. For ingen andre hadde lært meg noe annet  heller.

Så når ungdomslivet etterhvert voksen live tredde frem ja da begynte problemene på ordentlig for meg... Jeg tålte ikke å bli avvist. Jeg følte jeg gjorde alt jeg kunne for at andre skulle være fornøyd å gikk rett ned i kjelleren når de ikke var fornøyd. Jeg skjønte ikke hva som var galt med meg siden jeg ikke klarte å tilfredssille  andre rundt meg. Om det var venner eller kjæreste eller kollegaer så ble jeg knus. Og de andre ble irritert og oppgitt for de skjønte ikke hva som feilte meg.

Jeg gjorde det jeg viste var min trygghet. Og nå i ettertid ser jeg at det var en grusom plass for meg å være. Men min normal som barn var jo at jeg ble seksuelt mishandlet hver eneste dag ,mange ganger om dagen.... Jeg hadde sex med andre menn. Fordi jeg trodde det var min normal. Fordi jeg trodde det var slik jeg skulle tilfredssille andre. Fordi det var de kortene jeg fikk som barn. Og ikke visste jeg eller noen andre at dette kunne føre til at jeg ville føle meg enda mer tom, verdiløs. Men det gjorde det. Jeg følte jeg hadde et stort svart hull på innsiden som aldri ble fylt opp fordi den var så hullete.

Og det var da det smalt.!! For snart 3 år siden så smalt det. Jeg hadde vært på klubb og kom hjem og måtte snakke med min mann. 

Jeg er ikke klar for å skrive hva vi snakket om enda fordi jeg skammer meg slik og det er under bearbeiding enda så kanskje en annen gang. 

Uansett... den sommeren var en grusom sommer. Men det var også en sommer der mannen min forsto meg. Som i virkelig forsto meg. Slik jeg hadde behov for . Ikke slik han gadd å se meg når det passer han som best.

Mye forandre seg den sommern. Det var da Angsten tok kvelertak på meg og jeg visste at jeg ville ikke overleve dette hvis jeg ikke snudde kursen på skuta.

Vi har jo 3 barn og det å sette seg ned å gi opp var ikke aktuelt. Men det ble en lang å hard kamp.

Det var på den tiden vi fikk hjelp fra noe som heter VIT.

Jeg vil tørre å påstå at det ikke var bare en vitaminboost til oss som foreldre men også for meg personlig.

Det kom inn ei dame i våre liv som gav oss selvtilliten vi så sårt trengte å få opp igjen etter at den hadde vært ute av drift en god stund.💖

Jeg har sagt det til henne at hun er en engel i hverdags klær sendt til oss for å hjelpe.

Og DET gjorde hun. Hele livssituasjonen vår ble snudd. Jeg lært så smått meg selv å kjenne pånytt.(jobber med dette hverdag)

For det måtte jeg hvis jeg skulle forstå å hvorfor jeg er slik jeg er..

Og DET var en lang og smertefull vei å gå.

Jeg oppdaget sider ved meg som gjorde meg SÅ flau og ikke minst sint. Sint på me selv fordi jeg behandlet meg selv så dårlig.

AVVISELSEN sto på høygir i den tiden. Jeg tålte ingenting. Spesielt ikke av mine nærmeste. Jeg gråt og gråt og var så redd for at de som sto meg nærmest skulle forlate meg. For det var jo min normal fra barndom av. 

Mannen og engelen min som jeg kaller henne viste om og om igjen at de ikke ville forlate meg.

For min normal tilsa at det var ikke sant. Det hadde jo vært den røde tråden i hele mitt liv så hvorfor  skulle jeg tro på De??

Men den gjorde det. Den løy og den lurte meg og den førte meg bak lyse om og om igjen.ikke mannen og engelen min men minusikkerhet min tvil. Den lurte meg og jeg lot meg selv bli lurt.

Det er som den reklamen med god morgen yoghurter. Spiser ikke du blir du sur og sulten.

Du må fylle på med den riktige bensinen slik at motoren din fungere skikkelig. Riktig olje må du og ha for at motoren skal fungere. Jeg hadde da altå brukt hele mitt liv på å gi kroppen min feil bensin og feil olje.

Angsten kom for fult høsten 2016.. Jeg sa det ikke til så mange fordi jeg rett å slett skammet meg. Fordi jeg begynte å forstå og få et innsyn i hvordan andre hatt sett på meg og kanskje  til å med forstå at det var ikke alltid alle andres feil. Men min feil. Sånn indirekte hvertfall. Jeg kunne så klart ikke noe for det jeg opplevde som barn. Men jeg kunne noe for måten jeg valgte å håndtere de kortene som var gitt meg. Og ubevisst valgte jeg en måte jeg ikke for mange år etter på såg var mer til skade for meg enn noe annet.. 

Den måte ødela ikke bare meg men mine forhold til venner... Det er noe av det som jeg sitter igjen med i dag og føle en skam over. 

Jeg visse ikke hvor skadelig det var ei heller viste jeg at jeg gjorde noe galt. For det var jo min normal.  Jeg visste rett å slett ikke om noe annet..

Jeg måtte face mine indre demoner. For var det noe jeg visste så var det akkurat det at jeg ikke ville ha det slik lengre i livet mitt.

Jeg ville ikke være en person som ikke kunne innse mine feil og mangler. Jeg vil være en person som gjør nettopp det motsatte.

Så da ble psykolog og min engel redningen.

Det å få vite at mye av det som har skjedd meg meg oppgjennom årene IKKE var min feil og at dermed de følelsene jeg har hatt rundt dette heller ikke var min feil gjorde at jeg så smått klarte å klarte meg ut av den mørke kjelleren som jeg var i.

Jeg var klar til å lære meg at fordi ei venninne sier nei til meg så betyr det ikke at det ikke passer en annen gang. Og at slik var det med alt annet i livet også. En vil få nei en vil møte motgang. Noen mer enn andre.

Men det er de kortene vi har blitt utdelt og jeg tror at vi ikke får mer enn det Gud vet at vi klarer å bære. 

For meg så har jeg lært at jeg kan vinne over avviselsen  som har ødelagt så mye bra for meg. Jeg kan ta tilbake kontrollen. 

Men da med de riktige verktøyene denne gangen.

Jeg har  fortsatt en lang vei å gå. Det står igjen mye arbeid. Men jeg er i det minste ikke redd for å innrømme mine feil og mangler lengre. Jeg vet jeg ikke er perfekt. Men jeg vil lære.  Jeg vil forandre meg. Jeg vil bevisst gjøre meg selv på at jeg kan bli en bedre. 

Og jeg vet at de som står meg nærmest ser den forandringen. Og min engel ser hvertfall den.

hun sier til meg at hun aldri har sett noen forandre seg til noe så bra som jeg har gjort. Og at ståpå  viljen min har vært uvuderelig denne gangen. Jeg er så takknemlig over at jeg har komme meg så langt... 

Jeg er så glad for at min mann og min bestevenn venn Lotte og min mamma og min engel har vært der før meg.

Alle de gode ord og alle de oppmuntringene er priceles.

Jeg håper min historie kan være til hjelp eller til inspirasjon til deg. 

Husk det er aldri farlig å bli bedre kjent med seg selv og det er aldri for sent å finne ut av ting som har plaget deg i mange år. Vondt er det nok men det er ikke farlig.

Håper helga blir fin der du er 💖

Klem 💖