Mareritt igjen.

Jeg er så innmari lei av å ha mareritt. Jeg er så innmari lei av å sloss i søvne og hylgriner og vokne opp også er ingen andre enn bare meg på soverommet. Jeg er så innmari lei av å være hysterisk fordi jeg tror noen skal voldta meg igjen. Jeg er så innmari lei av at for tiden har et slik tak på livet mitt.

Den hjemsøker meg hverdag. I tankene og i følelsene. Jeg blir sliten av å føle fordi jeg er redd for at det jeg føler skal plutselig bli så vanlig for meg at det blir greit.  Jeg er så redd for at ikke skal klare å snu dette marerittet til noe positivt.

Jeg er så sliten. Jeg er så lei. Lei av å prøve også føle at alt er for ingen nytte.

Det å føle deg nummen og slått av over en lengre periode er på ingen måte en situasjon jeg ønsker å være i. Folk spør om det går bra eller at du er så stille av deg og du kjenner at du ikke orker å bry deg. Du er bare avslått.

Det er lenge siden Den "glade, sprudlende Renata " har vært tilstede. Savnet er stort. 

Men kanskje det er meningen at det skal være slik. At jeg har blitt forandre med tanke på alt jeg har opplevd. Kanskje kroppen min jobber så hardt for å ikke drukne slik at det lille som er igjen av meg blir ivaretatt.

Jeg klarer å være bli og oppegående ei lita stund men så er det akkurat som om rullegardina går ned. Kroppen har fått nok og vil ikke spille på lag mer selv om jeg vil det.

Det er så mange ubesvarte spørsmål. Det er så må mange ting ved de spørsmålene som er skumle. En del av meg vil vite og en annen del vil ikke vite.

For hvordan vil svarene påvirke meg? Vil jeg klare å leve med meg selv hvis jeg ikke får vite og vil jeg klare å leve med meg selv hvis jeg får vite.

Alt jeg ønsker er sjelefred. Ingen mareritt. Ingen utmattelse ingen angstanfall. Ingen panikkanfall. Ingen spying.. 

Jeg savner livet som et lite uvisst barn der voksen livet var fjernt. Det jeg lekte og koste meg uten bekymringer for om min adoptiv mamma elsket meg.💞

For nå,nå har jeg ikke noe annet enn bekymringer for livet. 

Jeg som elsket livet og alt det hadde å by på før ,har nå snudd jeg ser bare marerittene og utmattetheten og alle kampene jeg må ta. For alle utfordringene ,alle kampene ,all motgangen tar livsgnisten fra meg. 

Jeg er her men jeg er ikke her... Det er min nye tilværelse.

Alt jeg ønsker er ei natt uten mareritt. Ei natt uten at jeg slår rundt meg og er hysterisk...

Jeg er ubeskrivelig sliten...

Livsgnisten min er borte. Og jeg savner den så sårt. Vi var jo bestevenner. Og jeg elsket å le jeg elsket å utforske live jeg elsket å treffe nye mennesker å bli kjent med deres kultur og bakgrunn. Jeg elsker å hjelpe andre .

 Jeg elsket å reise og se verden og hva den hadde å by på. Men nå.... Nå vil jeg bare sove.  Jeg vil bare sove og ikke vokne før alt dette er over.

Jeg vil ikke ut å leike i den store verden

For den store verden føles plutselig skummel og fremmed ut. Jeg kjenner den ikke igjen...

Jeg håper at en dag så kan jeg se tilbake på alt dette og se at ja det var tøft men jeg klarte meg. Jeg kom meg gjennom det... Angsten ødela meg ikke. Men den har helt klart forandret meg....

Men en dag så skal jeg smile til verden igjen.

Bare ikke akkurat nå. Men en dag....

Takk for at du følger bloggen min.

Renata ☺💛