Kan jeg stole på deg?!

Klokka er 23. Jeg har hatt noen travel og grufulle dager. Mye som skjer innad i familien.

Uansett.....

 Det er noe jeg har tenkt på i mange år.

Husker dere jeg skrev om min Normal som var veldig ulike friske og trygge barns normal?? 

Her kommer det med tillitt inn. Jeg har vel kanskje bygd opp en 6 sjans for akkurat dette. Jeg merker når folk lyver. Kanskje ikke sånn med en gang men når jeg legger sammen to pluss to og får 4 og gjennomskuer de.

 Gjennom livene våre så kommer noen inn og noen drar. Men det er ikke alltid slik at de som kommer inn alltid blir.. Kanskje de kom for å lære oss en lekse og kanskje kom de for å bli. Men så har du de som har vært der i 20/30 år.... Og du trodde du kjente de. Familie karriere barn utskifting av miljø helse osv kan være faktorer som er med på å forandre et menneske?

Enig?

Men trenger det å bety at et vennskap ikke tåler disse forandringene.? Og når ble det engetlig slutt  på dette vennskapet?

For fra din side så har du alltid vært lojal . Du har alltid stilt opp. Du har trodd vennskapet betydde mye for den andre fordi det betydde mye for deg.

Men så oppdager du etter en stund at vennskapet har visnet litt. Det har ikke blitt tatt vare på fra din side eller fra vennen din sin side. Du tar da kontakt men skjønner at noe ikke stemmer. Så finner du ut etter mye om og men at for mange år siden at du hadde sagt noe i ei bisetning det var ment som hjelp men det ble ikke oppfatter slik fra mottaker.

Det skjer jo i alles liv at venner sklir fra hverandre. Men for meg som er så var på slike ting så forsto jeg at her var det mer som låg til grunn enn at vi "bare"hadde sklidd fra hverandre.

Det finnes tusenvis av slike eksempler. Kanskje du opplevde noe lignende med en kjæreste med en venn eller til å med mor eller far. 

Men er det noe jeg har lært etter at mitt hjerte ble knust så var det at hvis jeg skulle komme meg videre så måtte jeg slutte å høre på ordene men se på handlingene til vedkommende. Også måtte jeg se på mine..

Jeg vil så gjerne stole på folk. Det kan både være en positiv egenskap men det kan ødelegge også. Jeg har hatt min del av begge deler. Der jeg har tatt feil. Men det jeg sittet igjen med er hvor lite verdt jeg er når jeg ikke har feil og vedkommende ikke bryr seg at jeg ikke er en del av livet hennes/hans på samme måte som før. Uten noe forvarsel uten noe samtale om at det føler han/hun og at vi har forandret oss osv....

Du føler deg tråkket på. Du føler deg lite verdt. Du føler deg tygd å utspyttet....

Og du føler at mange års vennskap plutselig var vekke på et blunk.

Det gjør skikkelig vondt. Det gjør faktisk like vondt som et brudd vil jeg tørre å påstå.

For dere har vært gjennom mye sammen. Dere har kanskje 30 år med historie. Og du får ingen varsel om at nå er det over.

Jeg er veldig glad i mine venner. Kanskje de til tider synst jeg er innpåsliten og travel. Men det er meg. Jeg kan mase fordi jeg bryr meg. Jeg spør de ubehagelige spørsmål en fordi jeg bryr meg. Jeg vet hvordan det er å føle at ingen bryr seg. At ingen vil ha deg. Så jeg føler at jeg ikke vil at de jeg er glad i skal opplevde det samme som meg. For det er en smerte jeg ikke unner de.

Men hadde jeg ikke fortjent en grunn. En samtale? Da kan en egentlig begynne å lure på om en har betydd noe i den personens liv i det hele tatt..

Hvorfor er vi slik ovenfor hverandre. Har jeg vært slik?  Har jeg såret noen på den måten.

Jeg anser meg selv som en nok så ærlig person. Skal ikke skryte på meg å si at jeg ikke har løyet for det har jeg mange ganger. Men hvem har vel ikke det...

Men du vokser.  Du blir voksen. Du skjønner at handlinger og ord har konsekvenser. Kanskje ikke akkurat der og da men til syvende å sist så har alt en gjør konsekvenser. Slutter du å stelle deg vil du begynne å lukte fælt. Går du ikke på jobb så vil du få sparken til slutt. Er du syk og ikke tar medisin blir du ikke nødvendigvis frisk.

Du skjønner hvor jeg vil henn. Men så har jeg lært på den harde måten. 😜At jo det går ann å være venner uten at en trenger å ha det samme forholde som da du var 14 eller 20.😁

Klart det ikke er det samme..😏. Og hvis en ikke klarer å ha det slik ja da synst jeg det er viktig at en sier i fra og ikke bare ignorerer vedkommende. Det er veldig respektløst.😔????

Jeg vet at jeg ikke alltid har vært en god venn. Kanskje noen er såret over mine ord og handlinger.

Men å dvele på fortiden(jobbet med det😜) er kanskje ikke noe som gir deg energi og overskudd. Det som har skjedd har skjedd. Men jeg synst at hvis en bryr seg om hverandre så har en også respekt nok til å snakke med hverandre hvis en føler seg såret eller dårlig behandlet. Og selv om du ikke bryr deg om vedkommende lengre så skal du alltid ha respekt nok til å snakke sammen.

Prøve hvertfall. Hvis begge parter vil så klart.

Husk at vil du ha respekt så må du gjøre deg fortjent til det på en verdig måte. 

Det er ikke lett for meg. Jeg lærer meg noe nytt hverdag både om meg selv men også om hvordan kanskje at min unormale normal kan bli normal. Jeg trenger bare masse tålmodighet godhet og vennlighet fra dere. For jeg vil feile. Det kan jeg love dere. Men jeg vil også få det til.  Meeen  kanskje på en mer utradisjonell måte fordi jeg er utradisjonell ,????😜😘😍😁. Jeg er meg og ikke deg.

Håper du får sove godt.

Husk å gi noen en sjanse før du bestemmer deg for at du ikke liker de. Kanskje de overasker deg ,😍.

💖Renata💖