Litt om meg selv.

Jeg er ei ung dame på 33 år som er 100%ufør. Jeg var alenemamma til 2 gutter en god stund før jeg traff mannen i mitt liv som nå jeg er gift med. Vi har snart 8 års bryllupsdag og snart 10 års jubileum som kjærester ❤. Jeg bor i vakre Ålesund  og har familien min her.

Jeg tilhører ei kirke som heter Pinsekirke filadelfia. Det er mitt andre hjem. Helt fra barndom av har jeg levd og av og til bodd i den kirka. Det ble mitt fristed. Fra alt i grunn.  Livet som tenåring i Ålesund var ikke enkelt for meg. Jeg hadde ADHD og medisiner som skulle taes og jeg følte vel  litt at alt var et evig mas om medinser og om å huske å ta de. Følte vel at diagnosen min definerte meg mer enn den egentlige meg. Jeg var jo mer enn den diagnosen, det ser jo det i dag ,men den gang da ,så trodde jeg at jeg var ikke noe annet et forstyrra Barn med masse problemer.🙄😖😞

Årene gikk og jeg fikk jo andre ting å fokusere på når jeg ble mamma. Jeg ble vel voksen over natta kan du si. Plutselig skulle jeg ha ansvar for et menneskeliv. Jeg som knapt nok visste hva som var opp og ned på meg selv,jeg skulle da altså ta ansvar for et barn.

Jada det var så sykt som det høres ut. Men vet du. Jeg forandret meg over natta også.Fordi jeg ville gi det barnet alt det jeg ikke hadde selv som barn.Trygghet kjærlighet tilhørighet omsorg og ikke minst :BARNET MITT SKULLE ALDRI TVILE PÅ AT HAN VAR OG FORBLIR ELSKET OG ØNSKET AV MEG. Jeg fikk gutt nr 2 med samme fyren. Og livet ble enda mer komplisert og vanskelig enn det allerede var. Nå skulle jeg ta vare på 2 gutter. Men løvemor som jeg er så vil jeg si at jeg klarte med utmerket godt  med god hjelp å støtte fra mamma❤

Jeg er veldig glad i å synge eller dvs jeg var det. Stemmen min må jobbes med for at den skal bli bedre. Jeg har alltid vært glad i dyr og andre mennesker. Glad i å kunne hjelpe de som ikke har så mye eller bare trenger hjelp.

Jeg vil si at jeg var ei livsglad jente som likte livet sitt hvis en ser bort i fra ADHD stempelet og at jeg var adoptert. Misforstå meg rett når jeg sier at jeg er glad for at jeg kom til Norge. Men jeg er ikke glad for all den bagasjen som fulgte meg og som jeg må nå drive å rydde ufrivillig oppi fordi noen andre har gitt meg en unormal normal.

Det å føle deg dratt mellom to land er ikke bare bare deg for du er redd for at du skal virke utakknemlig ovenfor dine nye foreldre. Men samtidig så har du et annet land som du bare har hørt masse stygt om og det har vært med på å påvirke dine følelser omkring dette landet. Jeg tenker som så at alle land har vel ting som ikke er bra med seg?!? 

Men som barn da så måtte jo jeg tro på det som ble sagt. Men jeg vet bedre i dag. Fortsatt så er jeg veldig i tvil om jeg noen gang vil tørre å reise tilbake til der mine røtter ble planet men så revet vekk for å omplantes her i Norge.

Jeg husker at jeg synst det var vanskelig å være meg selv for jeg visste ikke hvem jeg var. Følte jeg var på søken for å finne meg selv men fant meg bare i større fortvilelse når jeg skjønte at jeg ikke passet inn. For det var det jeg følte. At jeg var en brikke som ikke passet inn i noe eller noens liv. Så jeg følte meg hele tiden utenfor selv om jeg var godt innenfor.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å venne meg til det nye livet som jeg hadde fått tildelt. Problemet var bare at jeg følte det ikke passet for meg. Jeg gikk å følte på en følelse av utilpasshet  for det meste av tiden min.

Jeg følte at noe manglet..

Mamma og pappa fortalte ting til meg om det var noe jeg lurte på i fra fortiden min. Men ikke alt og ikke alltid når jeg hadde behov for det. Jeg de gjorde sitt beste og jeg vet at jeg ikke var et enkelt barn. Men jeg vet at ting ikke var alltid enkelt for de heller. Som jeg skjønnet mer av i dag siden jeg er voksen og har 3 barn selv. 

Jeg tror at det er viktig å si at vi alle gjør vårt beste. Og at det er lov å feile. For det gjør jeg med mine barn til en stadighet. Hvertfall  i demmers øyne.????

Jeg har fått høre til en stadighet at jeg er så sterk. Jeg har aldri følt meg sterk. Men jeg vet at jeg er innmari sta. Kan hvertfall være det 😁????😜???? noe mange kan være enig i? Eller?????

Jeg tør hvertfall å stå på mitt selv om jeg må stå alene. Jeg har nok myknet med årene og lært at det et ikke alle kamper som er verdt å bruke tiden på.😁

Jeg vil ikke si at jeg har hatt et enkelt liv. Men jeg har hvertfall hatt et innholdsrikt et. Og jeg vet at alt det som jeg har opplevd her har gjort meg sterkere,bedre, mer forståelse for meg selv, og jeg har lært å se det finnes alltid to sider av samme sak om ikke flere.

Jeg har også vært så heldig å få oppleve en del av denne verden. Mamma og pappa var flinke til å ta meg med på turer. Og derfor har jeg blitt glad i å reise.

Jeg elsker å spise mamma sin mat. Hun er veldig flink til å lage mat. Hjemme hos mamma og pappa så var huset alltid åpent. Seint som tidlig. Og der var alltid mat. Men der var noe annet og. Der var en varme og en tilhørighet og en vennlighet og ikke minst GJESTFRIHET som i dag vil jeg si er så og si mangelvare fordi alle er så opptatt med sitt.

OM DU kom kl 10 på morningen eller kl 23 på kvelden så var mamma og pappas  hus alltid åpent. Jeg hadde som regel venner på besøk eller overnatting og hvis ikke så hadde mamma venner på besøk og ungene sov til de skulle hjem som da ofte var både i 3/4 tiden på natta.

Det er noe av det jeg savner mest fra barndommen av. Jeg elsker at huset var fylt med folk. Latter god mat god stemning og av og til gråt. Den følelsen av at du hører til og at du var alltid velkommen den er priceles❤

Jeg håper at jeg klarer å gi det videre. For det er utrolig godt å se tilbake på. Jeg har så mange vittige historier men da blir jeg aldri ferdig å skrive.

Jeg vil si at store deler av min barndom ble brukt til å finne svar på hvem jeg er og hva jeg er og hvor jeg hører til.

La oss bare si det slik:  

Fortsettelsen følger...............