Adopsjonen.

Jeg var 6 år når jeg kom til Norge. 6 år med masse bagasje. Jeg husker det som om det var i går. Halvard Hasseløy var i Polen i forbindelse med hjelpesending og de kom da til mitt barnehjem(det er nedlagt i dag) og der var jeg. Halvard var en god venn av pappa og mamma den gang og pappa ble med han til Polen et år etter på med ei ny hjelpesending. Jeg husker ikke i detaljer hva som skjedde men jeg vet jeg kom til Norge og ble norsk statsborger 8 juli i 1990.

Jeg hadde aldri vært i en så stor bil som jeg var i på reisen til det ukjente land. Som da skulle bli mitt nye hjem. NORGE.

Ikke hadde jeg sett Polen heller for den slags skyld fordi vi fikk jo aldri være uten for barnehjemmet. 

Jeg tok båt og kjørte i mange timer i bil. Og det beste minne jeg har er at jeg holdt på ei appelsin hele  veien fra Polen til Norge. Jeg lukter på den men turte ikke å spise den.

Plutselig etter mange dagers reise var jeg kommet til mitt nye hjem med mine nye foreldre. Og jeg skulle begynne å venne meg til et liv med rutiner regler å forholde meg til. Jeg skulle stole på de nye foreldrene mine og denne nye verden som de hadde tatt meg med til. 

Alt var så nytt og annerledes. Nye lukter. Nye fjes. Masse skog og dyr. Folk som var høflige og sure. 

Alle skulle bli kjent med dette lille barnet som mine adoptivforeldre hadde fått tatt til seg. Det var så mye jeg skulle forstå og lære på en gang. En helt annen kultur. Et helt annet språk. Andre væremåter og normaler enn det jeg var vant til.

Jeg hadde plutselig en helt nye familie. Sånn uten videre.  Det var veldig uvant og veldig rart for meg. Alle ville ta på meg og gi meg klem og leke med meg. Jeg husker jeg synst det var skremmende. Men samtidig spennende. For jeg fikk oppmerksomhet uten at jeg ble slått. Jeg trengte ikke å vise meg frem eller gjøre så mye for det. Det kom naturlig. Og ingen slo meg av de voksne hvertfall. 

Jeg kunne legge meg å sove uten å være redd for å bli voldtatt banket eller pisket med belte.

Jeg kunne gå på do uten at noen ble sint fordi jeg forstyrrer de.

Jeg kunne få mat så meg var mett uten at jeg var redd for å bli oppfattet som kravstor.

Jeg fikk klær så jeg var varm så jeg slapp å fryse. 

Jeg fikk leker å leke med. 

Jeg fikk en katt eller dvs mamma og pappa hadde katt før jeg kom og den tok jeg veldig over kan du si 😁😁. Et under at den katten ble 14 år 🤣🤣.

Alt det der var fint. Helt til mamma skulle dra på jobb eller på butikken eller på klubb. Jeg var livredd for at hun skulle forlate meg og reagerte slik som jeg var vant til å gjøre når jeg var i Polen. Ble sint og livredd. Redd for at mamma skulle komme tilbake med noen som skulle leke voksne leker med meg.

Redd for at jeg skulle få straff.

Jeg vokste opp og jeg tenkte vel egentlig ikke så mye på Polen før jeg begynte på ungdomskolen.

Tror nok der er mange ting som jeg har glemt og fortrengtfra den første tiden min her i Norge. Men dette er vel sånn i grove trekk det jeg husker..

Kommer aldri til å glemme den første gangen mamma gikk fra meg her. Den klumpen jeg hadde i magen. Kjenner den kommer tilbake bare jeg skriver om det. Jeg var forberedt på det verste. Men når hun kom tilbake så hadde hun ikke med seg masse menn som skulle voldta meg og forgriper seg på meg. 

Hun gav meg en klem og smilte.  Og det var jeg ikke vant til. Det tok meg nok noe tid å forstå at folk kunne være snille uten å forvente noe tilbake.. 

Men desverre ,brent barn skyr ilden. Det ble nok av de som sviktet meg og som såret meg og som ikke hadde gode intensjoner oppgjennom oppveksten min som har ført til at jeg ikke stoler så veldig lett på folk den dag i dag...

Men det er en helt annen historie.

Jeg vil også si takk til alle som leser bloggen min 😊Legg gjerne igjen spørsmål om det er noe dere lurer på.

Kjekt.med litt respons.

Natta ❤