Adopsjon 2.

Jeg er hjemme med mamma og pappa. Jeg har funnet masse bilder fra jeg var lita og fra tiden min i Polen. Dvs den tiden mamma og pappa kom sammens med Halvar Hasseløy.

Mamma baker aniskringler  og det fyller hele huset med god lukt ????. Og jeg går ned memorylain. Vemodig og ekkelt i grunn.😭🤢

Jeg kjenner at det å legge ut disse bildene og åpne opp, gjør at jeg føler med ekstra sårbar og naken.💔

Her er barnehjemms direktøren og hans frue. Han var såå skummel. Han hadde en diger donal  kul i panna og et sleipt smil. Jeg grøsser bare ved tanken på alt han har gjort med meg og alle andre som bodde på det barnehjemmet.😡

Disse jentene bodde jeg på rom med. Jeg husker veldig godt hvordan det rommet såg ut. Vi skulle liksom ha 2 store til å passe på to mindre. Men det hjalp jo lite når vi ble voldtatt av de andre guttene som bodde på det barnehjemmet og direktøren. Lurer på om fruen hans visste hva han drev med !! 😡

Kjenner jeg får pusteproblemer her jeg sitter i stua til mamma og pappa. 😟Alt som kroppen min har prøvd å fortrengt men ikke klart. Ikke visste jeg at det skulle skape så mye smerte og så mye problemer.????

At vi var verdiløse og bare noen knulledukker  de guttene og han redaktøren kunne leke seg med når de passet de som best.????🤢

Er det noe rart jeg ikke hadde tillitt til folk.😭

Mamma fortelle meg at når de kom sammens med Halvar Hasseløy så hadde de med seg masse frukt. Og Halvar introduserte meg for det som skulle bli min nye mamma og pappa. Jeg var veldig skeptisk og gråt mye men når jeg såg mamma så var det sikkert noe ved hennes vesen som gjorde at jeg valgte å stole på henne. For jeg satt på fanget hennes og det gjorde jeg med ingen andre. Da ble jeg hysterisk hvis noen prøvde å komme bort til meg.

Jeg blir svimmel og skikkelig uvell.. Når jeg ser på bildene og ser hvor dårlig fatning jeg var i så gjør det vondt i hjerte mitt.💔

Halvar er han som står med hendene  i lomma. Jeg hadde ei grå mus og når de fikk beskjed om at det var noen som skulle komme å se på meg(akkurat som om jeg var ei vare som skulle selges) så måtte jo jeg ha på meg skikkelig klær. Til vanlig var vi vel heldig om vi gikk i så mye klær. Skulle være lett å få av oss klærne når mannfolka fant ut de var kåte og ville ha seg åt...????

Jeg kjenner at jeg blir sint. Sint fordi det var så urettferdig. Sint fordi jeg har ikke hadde å si om dette. Sint fordi jeg må rydde oppi dritten til det som skulle være trygge gode voksne som liksom skulle ta vare på meg og ikke ødelegge meg. 

Dette bilde er her på Alnes. Dette er sønnen til ei som hjalp mamma og pappa med adopsjonen og som vi bodde med. Litt usikker på om vi var i slekt eller hva vi var men de kom hvertfall på besøk kort tid etter at jeg hadde kommet til Norge.

Han heter Christoffer. Vi er vel like gamle.

Jeg håper at en dag så skal disse minnene blekne. Jeg håpet at en dag så kan jeg se tilbake og tenke at jeg kom meg videre i livet uten at det gjør så vondt. Uten at Angsten kommer uten at kvalmen kommer.

Jeg skulle jo egentlig ikke få barn fordi jeg var så "ødelagt" der nede i følge gynekologen min. Og nå sitter jeg her med 3( ene barnet vårt er i himmelen)og er gift med verden beste og snilleste mann ❤❤.

Det er det jeg kaller et mirakel.

Jeg kjenner jeg må slutte å skrive no.

Klem ❤