Jeg forstår det ikke.

Det er mange ganger at du hører noen sier "det er ikke alt en skal forstå her i verden." I mange tilfeller er det nok rett. Men når det kommer til hvorfor en mor velger å forlate sine barn så kjenner jeg at da klarer jeg ikke å la det bare passere meg sånn uten videre.

Jeg er selv mor til 3 og vi har en gutt som krever ekstra på mange områder. Han har et hjerte av gull og han er så god å snill. Men han har sine dårlige dager og han har sine dager der han klarer å gjøre gråstein om til mose i mora. Ja der er til å med dager der jeg blir så innmari sint. Men jeg kunne aldri ha gitt han fra meg. Aldri ha sendt han bort. Aldri født han for å så dumpe han som om han var søppel for meg. Jeg kjempet i mange år når jeg var alene mamma. Jeg hadde minimalt å rutte med og barna kom alltid først. Men jeg hadde aldri gitt de fra meg til noen !!!!

Jeg vet det er tusenvis der ute som har gjort akkurat dette og jeg vet at det er mange grunner som kanskje jeg og omverden ikke forstår. Men jeg lover deg. Jeg prøver så godt jeg kan å forstå. For kanskje kan det være med på å lette hjertesukket mitt med tanke på min biologiske mor  som forlot meg.

Jeg er 33 år og enda så føler jeg et stort tomrom inni meg som jeg trenger å fylle. Men jeg vet at det kanskje aldri vil skje. Men jeg jobber med det.  Som mor så ønsker jo vi det beste for våre barn. Og det er vel derfor det er så vanskelig for meg fordi jeg føler jeg står mellom barken og veden. Jeg skjønner mødre som  ikke har noe valg enn å forlate sitt nyfødte barn og håpe og be om et bedre liv for det barnet men så er JEG  det barnet. Det barnet som ble forlatt. Som ikke fikk vokse opp med sin biologiske mamma. Fikk ikke bli kjent med henne. Fikk ikke lære henne å kjenne. 

Men jeg skjønner ikke hvorfor dette plager meg så innmari mye. Er det fordi jeg håper at hvis jeg finner henne at hun vil  ha kontakt med meg da? Eller hva med hvis hun snur ryggen til og sier at hun ikke vil. Hva skjer med mitt tomrom da?  Hva vil det gjøre med mine følelser og vil det forandre mitt syn på det å være mor? Vil jeg forandre meg hvis jeg blir avvist nok en gang av henne som fødte meg?

Jeg har ikke svarene. Det er derfor jeg leter .Det er derfor jeg prøver å forstå begge sider av saken. Både moren som forlot og barnet som ble forlatt.

Enkelt? Nei. Det er vondt. Og jeg kjenner på en frustrasjon og en redsel. Frustrasjon fordi jeg klarer ikke å få meg til å forstå at det er mulig. Min biologiske mor brukte meg på det groveste også ville hun ikke ha meg lengre?? Hvorfor det? Klart jeg håper på svar. Men kan jeg forvente meg svar? Har jeg rett til å få vite ting hvis hun ikke vil si noe? 

Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at jeg føler meg splittet. Skal jeg ha sympati for henne?Medfølelse? For hva? For at hun liksom har gitt meg et bedre liv? 

Misforstå meg rett. Jeg har HATT et bedre liv her i Norge men uroen og savnet og sinne og frustrasjon over at jeg har alltid følt meg dumpet og ikke følt at jeg er verdt tiden til noen, gjør at jeg aldri har fått slått meg skikkelig til ro. Jeg har ikke ro i sjela mi. Jeg føler jeg er på søken etter noe hele tiden men jeg vet ikke hva....

Det at denne damen valgte slik hun gjorde ,at hun gav meg vekk som om jeg ikke var bra nok,har gjort at jeg har alltid følt meg lite verdt. Jeg har følt meg malplassert. Jeg har aldri følt at Norge er mitt hjem. Jeg har aldri følt at jeg hører til her. Alltid følt meg utenfor uansett hvem jeg har vært sammens med her. 

Mange har sagt til  meg "nå er du Norsk Renata ". Men jeg har ikke følt meg norsk. Men jeg har ikke følt meg polsk heller. Fordi jeg kjenner ikke til kulturen og Polens historie. Jeg synger ikke polsk nasjonalsang og ikke vet jeg om Polen har en nasjonaldag en gang. Ikke vet jeg hvilken mat som er typisk polsk. Ikke vet jeg hvordan menneskene er der. Ikke vet jeg hvordan det er å bo der,tjene penger der,og enda mindre hvordan det er å oppdra barn der. 

Så jeg føler at jeg ikke har tilhørighet noen plass. Hva ville folk ha tenkt om jeg kom med polsk nasjonaldrakt i et norsk 17 mai tog??

For meg så virker det ikke så gale men jeg hadde fått hørt det.DET kan jeg love deg at jeg hadde fått høre det !!

Jeg hadde fått høre at jeg ikke er takknemlig og at dette er urettferdig ovenfor mine adoptiv foreldre. Men dette handler ikke om at jeg skal såre de eller ikke ser ting fra deres side. Det handler om meg og mine følelser og hva jeg har behov for, for at livet mitt skal bli mer i balanse. For slik det er nå så er det i ubalanse. Jeg står å bikker på en bikkedisse der Norge er på venstre siden og det ukjente og skumle Polen er på høyre siden. Begge to står å roper på meg. Begge to vil ha meg. Men hva gir det meg? Hva får jeg ut av det? Ikke har jeg tenkt å utsette meg selv til å flytte til Polen. For i mitt hode er det en plass som bare gjorde fæle ting med meg. Men jeg vil prøve å forstå hvorfor. Hvis det er mulig. 

Jeg vet at i Norge så har vi mange flere rettigheter enn i Polen. Jeg vet vi har MYE bedre lønn og sykehus ordninger enn der nede. Men det er ikke det dette handler om for meg. 

Det handler om at jeg har en biologisk mor der nede.

Jeg vet ikke hvem hun er eller hvordan hun er som menneske i dag?Jeg har tusen tanker i mitt hode. Og jeg er så lei av å stå å bikke. For jeg får ikke noe fornuftige svar. Får ikke trygge svar. Får ikke de svarene jeg håper på, men som jeg ikke tør å dele med noen andre,ja knapt nok meg selv.

Jeg ligger våken om nettene for det er da tankene kommer. Jeg vet ikke hva som vil møte meg om jeg reiser ned. 

Men her er det lille jeg vet.

Min biologiske mor ble sparket ut fra hjemme sitt når hun gikk gravid med meg. Hun begynte å selge seg selv for å overleve og traff da min biologiske far(som er død i dag) som var en veldig dårlig mann. Noen vil si han var en mafiaboss. Dette er noe uklart men det skulle ikke forundre meg med tanke på hva jeg har opplevd sammens med han. Begge to var alkoholikere og narkomane. Og jeg ble brukt som betaling for at de skulle få sine daglige  doser dop for å klare seg til neste dag.

 Skjønner du at jeg føler meg  mellom barken og veden.? For jeg forstår, jeg forstår så mye mer enn det jeg vil forstå. Men samtidig så er det lille barnet i meg sint og veldig lei seg.

 For jeg ble frarøvet noe som jeg hadde krav på når de valgte å få meg til verden. For det er noe jeg mener og står for. Velger du å få barn til verden så har du et ansvar. !! Og dette mener jeg fordi at jeg selv har barn. For det skulle tatt seg ut at  jeg  som har et barn med ekstra behov skulle bare kastet han på søppeldyngs fordi han var for mye bry for meg????!!!!!  Jeg hadde aldri tilgitt meg selv for noe slikt. Og jeg kunne ikke ha vært med mine fulle FEM OM jeg hadde gjort noe slikt!!

Men så tenker jeg at det er kanskje slik mine biologiske foreldre hadde det. Så da forstår jeg , på sett å vis. Men det vil ikke si at det ikke er vanskelig ,eller vondt eller greit. For ingenting av dette er greit!! 

For jeg føler meg faktisk nummen. For jeg har kjørt berg og dalbane i mange år når det gjelder dette. Skal,skal ikke. Skal, skal ikke...

Jeg er redd for at en dag,så slår Renata seg av. Og at hun ikke kommer tilbake. Hva skjer da? 

Jeg har jo familien. Men jeg kan ikke bare glemme, når underbevisstheten min minner meg til en stadighet på at jeg har mye å finne ut av,  og at jeg ikke får det bedre før jeg prøver å se om det er noe  svar å få.

Jeg skjønner det rett å slett ikke... Hvorfor skal det være så innmari innviklet og vanskelig?? Hvorfor har jeg så mye følelser for og med noen jeg ikke husker så mye om ?? Og det jeg husker er ikke noe godt, ei heller givende for meg på noen som helst måte, hvertfall ikke enda. 

Men vil det noen gang bli det? Hvis jeg får de svarene jeg tenker og håper på eller ting er slik jeg tenker i mitt stille sinn. Vil jeg klare å tilgi de da? Tilgi meg selv? Vil jeg klare å møte denne kvinnen? Vil jeg klare å føle empati ovenfor henne? Vil jeg klare å snakke med henne?... Hode mitt spinner og jeg blir sååå sliten og ikke minst lei. Lei av alt tar så innmari lang tid. Og så lei av at jeg føler meg tom. For jeg føler meg tom.

Det er lenge siden jeg har kjent at noe eller noen har gitt meg skikkelig glede. At jeg har klart å tillate meg selv å føle på glede,fordi jeg er så redd for å bli skuffet eller forlatt eller ikke bli verdsatt av de rundt meg.

Jeg klarer å holde masken på når jeg må. Men det er vel en grunn til at jeg ikke orker å gå så mye ut..

Jeg gjør det jeg må. Lager mat og hjelper kidsa med lekser og kjøre på trening hit og trening dit og henter minstemann i bhg.. Kjekt det. Men jeg orker ikke mye småprat. Vil bare hjem. For jeg er så lei av å få spørsmålet om jeg har det bra. For jeg orker ikke å forklare. For det er for mye til å med for meg. Jeg føler også at folk ikke forstår og da blir en så lett såret fordi folk tror de sier ting i beste mening men mange ganger så gjør det vondt verre. Desverre...

Jeg skjønner, men jeg skjønner ikke...

Renata.