DĂždsangst igjen????đđ„
Renata Marlena
Du sniker deg innpÄ meg nÄr jeg minst venter deg. Du visker sÞte ord i mine Þrer sÄ jeg tror du er en venn. Du bruker god tid pÄ Ä bli kjent med meg for Ä finne mine svakheter. Ikke fordi du bryr deg,nei fordi du vil Þdelegge meg. Etter hvert som tiden gÄr sÄ begynner du Ä komme med smÄ spydige kommentarer. SmÄ stikk i hverdagen som gjÞr at jeg blir bekymret. Men du har sÄ vitt begynt pÄ din ferd. For mÄle ditt det er Ä bryte meg ned,sÄ lang ned at jeg ikke skal komme meg opp.
For du er et monster,et monster som fores  pÄ andres misslykkethet,pÄ andre sine svakheter, pÄ andre sine frykter og redsler.
Da blir du god Ă„ mett. NĂ„r du klarer Ă„ tĂžmme en person for all sin godhet og all sin trygghet. NĂ„r du innser alt dette da er det for sent. For du er slem. Du gir meg mareritt. Du gjĂžr slik at jeg grĂ„ter og blir livredd for Ă„ leve fordi jeg er redd for Ă„ dĂž!!  Jeg blir redd for Ă„ sove. Jeg blir redd for Ă„ vĂŠre ute. Og jeg blir redd for vĂŠre hjemme. For du er over alt ,ditt stygge monster. Du visker frykt inni min sjel og det fester seg fast og slipper ikke tak.Â
Jeg vokner om natta,livredd for at jeg har dÞdd. Jeg mÄ sjekke om barne mine puster om mannen min puster.. og jeg innser etterhvert at jeg lever Ä er vÄken
GÄr inn pÄ stua og setter meg i sofaene og prÞver Ä holde meg vÄken. Men jeg er sÄ trÞtt og vil bare sove men frykten tar meg. SÄ jeg blir liggende vÄken i senga mi til dagen der pÄ. Utslitt og lei meg.
Min kjĂŠre mormor er nĂ„ kommet pĂ„ sykehjem. Og hun har det veldig vondt. FĂžr var jeg ikke sĂ„ redd for Ă„ dĂž som jeg er nĂ„. For jeg fĂžler det er sĂ„ mange ting jeg vil oppnĂ„ fĂžr jeg skal dĂž. Men jeg vil ikke lide nĂ„r jeg dĂžd. Jeg vil ikke ha det vondt og bli behandlet som mĂžkk pĂ„ et sjukehus eller et gamlehjem der de ser pĂ„ deg som du ikke er verdt noe fordi du er i ferd med Ă„ avslutte live sĂ„ da spiller du ingen rolle. Jeg vil ikke dĂž ogsĂ„ ikke fĂ„ oppleve verden. Jeg vil ikke bli glemsk Ă„ ikke huske mine kjĂŠre. Jeg vil ikke dĂž fĂžr barna mine dĂžr.Â
Jeg kjenner hjerte mitt banke. Og jeg blir sĂ„ innmari sliten av Ă„ tenke pĂ„ dĂžden hele tiden. Uansett om jeg sover eller er vĂ„ken eller leser eller ser TV eller kjĂžrer bil sĂ„ er tankene der. Konstant. Hvertfall nĂ„ som mormor er sĂ„ veldig dĂ„rlig...Â
Jeg vil leve. Jeg vil utrette masse. Men jeg tĂžrr ikke. Jeg fĂžler meg malpasert uansett hvor jeg er.Â
Det med dĂždsangst er ikke noe Ă„ tulle med. For du gĂ„r glipp av sĂ„ mye og du gĂ„r rundt er konstant redd og sliten. Du gĂ„r Ă„ ser deg over skuldrene og du fĂ„r frysninger hver gang du hĂžrer ambulansen og politiet.. Jeg er lei av Ă„ grĂ„te og lei av Ă„ vĂŠre redd.  Men jeg vet ikke h organ jeg skal komme meg ut av problemet.Â
DĂždsangsten forsvinner ikke.... den blir bare sterke. Og jeg er sliten... veldig sliten...Â
DÞdsangst kan du ikke bare gÄ din vei....??!!
Â
Renata.