Dødsengelen !

Klokka er snart 2 på natta og jeg vil ikke sove. Eller dvs jeg tørr ikke å sove. Du sliter meg  ut. Du tar pusten fra meg. Og du skaper frykt i meg som er så sterk at jeg får panikkanfall mitt på natta hver eneste natt nå for tiden.

Du kommer til meg  på natta. Jeg kjenner det blir veldig kaldt på soverommet. Jeg kjenner at du stryker meg på mitt kinn ,men jeg ser deg ikke, du er uklar og tåkete.  

Jeg hører at noen hvisker men jeg forstår ikke hva de sier. Jeg hører gutten min rope mamma,mamma men jeg finner han ikke i senga. Jeg slår rundt meg og hylgriner og panikken tar meg. Du min kjære gode mann du sover som en baby og aner fred og ingen fare.

Helt til at jeg fillerister  deg i panikk og kniper deg. Jeg er ikke våken og du prøver å roe meg ned.

Da har dødsengel vært her, for å skremme meg. For å kvele deg. For det var derfor jeg peivet  med armene mine rundt meg  for at han ikke skulle få tak i deg eller meg.

Det blir litt slik du ser på film. At når du dør så ser du at sjelen din forlater kroppen din og dødsengelen står og venter for å ta i mot deg. Han suger livskrafta ut av deg og før du vet ordet av det så er du død. 

Du synst nok at jeg er sprø, men vet du når du føler livet ditt passere fordi og du ikke er en del av det slik du trodde du skulle være. Hvertfall ikke den delen der ting går slik du har håpt og drømt om siden du var lita jente. For er det noe som er sikkert så er det akkurat det. Jeg hadde ikke drømt om å bli ufør og få den ene diagnosen etter den andre. Ei heller hadde jeg tenkt at jeg skulle slite økonomisk og hele tiden ha dårlig samvittighet ovenfor mine barn fordi vi har aldri noe ekstra å rutte med til å finne på ting som familie. Ikke hadde jeg sett for meg at jeg ikke skulle ha råa  til å ta med barna mine på høstferie og vinterferie  hvert år fordi jeg skulle bli ufør. Ufør det låg ikke i kortene mine.

Eller dvs jeg trodde det ikke gjordet det ,helt til det gjorde akkurat det. Live fikk plutselig en brå venning  da jeg fikk mitt første barn. På godt å vondt.  Og når mange slike hendelser eller episoder,kall det hva du vil ,skjer om og om og om igjen så begynner panikken og angsten å melde sin ankomst. Det er som med en baby som skal bli født den kommer når den er klar og da er det ingen vei tilbake.

Jeg har så mange ting jeg vil gjøre ,å  mange drømmer jeg vil oppleve før jeg blir stein gammel og dør. 

Jeg vil hjelpe folk,kanskje gå skole, prøve å klare å jobbe litt, reiser til andre land,utforske verden både med barn og uten barn. Jeg vil lære meg å synge enda bedre. Lista er lang og da når du  føler du kommer til kort med både det å være mor,ektefelle,venninne you  name it, så blir en ufattelig sliten å ikke minst tom. Helt tom. 

Jeg vet at jeg ikke skal dø og ikke min mann eller barna våre. Men det skremmer meg at jeg ikke har den kontrollen der jeg kan sette ting på pause så lenge jeg vil for å så gjøre noe annet og dermed gå tilbake til pausen og trykke play  og være akkurat der jeg vil være med livet mitt,med ekteskapet mitt,med kristenlivet mitt,med venner, med barna mine. Men den kontrollen har ikke jeg, for live venter ikke på at det skal bli levd. Live er nå og jeg må jobbe med å snu dette. Lett?? Burde være barnemat for meg ,men det er det da alså ikke. Dette sitter skikkelig dypt inni meg. 

Jeg må innse at selv om mitt liv ikke ble slik jeg hadde tenkt eller drømt om,så er det mange ting som ble bedre og mange ting ble mye verre.  Men det er det som er livet. Og jeg må finne min måte å leve det på slik at jeg har det bra og godt med meg selv. Selv om ikke pengene alltid strekker til og vi ikke er rike så har vi det vi trenger for å klare oss.

Jeg må innse at livet er bra selv om ting ble annerledes. Jeg håper jeg klare å komme meg ut av dødsangsten og panikkanfallene men det tar tiiiiiiiiid!!!!!! 

Det er hvertfall ikke noe gøy å ha det slik.

Natta❤