Det finnes alltid et svar på problemene..

Du har sikkert vært der , vært der alt ser mørkt ut og ingen utvei å se på mange mil. Du går å går men ser ikke lyset. Problemene dine blir bare større og større og det blir overveldene for deg. Skal du bære  alt alene liksom?!?.

  Ekteskapet ditt skranter,det er bare kjølig mellom dere. Alt går på autopilot. På gammel vane.. Fordi det må, ikke fordi dere vil eller ønsker det. Det er bare slik. 

Du mistrives på jobben din! Kollegaene prater ikke med deg. Du er for det meste alene. Eller de mobber deg fordi du er flinkere enn de og sjefen kommer til  deg å gir deg de oppgavene kollegaene vil ha. Men du får de. Skal du da ha dårlig samvittighet ovenfor  deg selv? Fordi du klarer å få til noe de andre ikke får til? Du jobber hardt å har gjorde deg fortjent til de ulike oppgavene du får. Vær stolt. Gå med hevet hode. Sier ikke at du trenger å se ned på de andre eller være spydig. Men du skal ikke tillate deg å gi deg selv en følelse av mindreverd av den grunn.

Vi er alle ulike. Vi er flinke på ulike områder. Er det ikke akkurat det som gjør oss så fantastiske da.? Jeg synst  det. Jeg synst det er vakkert og noe jordnært over det. 

Vi har vel alle opplevd med et av våre barn at de ikke trives på skolen. Og det kan være mange årsaker til. Noen kan være syke mens andre er rett å slett bare annerledes. Men igjen skal det være grunner til  å mobbe og stenge ute.?. Tenk på hvordan den følelse får deg til  å føle deg. For jeg tror jeg kan si at vi alle har opplevd å ha det ubehagelig på skolen eller at vi har en annen hårfarge enn blond og brun som de fleste har. Men det er så utrolig stygt å plage noen som faktisk ikke kan noe for at de er annerledes og som kommer hjem fra skolen å gråter sine modige tårer fordi vet nettopp det,at de er annerledes. Men de har ikke bett om å være det!! Har de vel? Akkurat som du ikke har bett om å skrive med venstre hånda di enn høyre. Eller at du må ha briller for å klare å se hva som står på tavla. Eller at du har en skade i en fot som gjør at du halter litt...

Her kan jeg nevne mange ting men dere skjønner hva jeg vil frem til. 

Jeg er selv mamma til et løvetannbarn. Og jeg selv er et løvetannbarn. Jeg vet hva det vil si å være annerledes. Jeg vet hva det gjør med meg og mine følelser. Men jeg vet også at som mor så knuser det hjerte mitt hver eneste dag når elste mann kommer hjem og er knust fordi han ble mobbet på skolen.

Det plager meg mye men det som plager meg mest er at han har ikke samme forutsetningene for å forstå sosiale ting slik som friske barn har. Det som plager meg mest er fortvilsen over at foreldre ikke snakker med sine barn om nettopp dette. Selv om læreren har sakket om dette opptil flere ganger  og det blir snakke så mye om mobbing nå at en skulle tro at en kunne få slippe den kalde skuldrene eller lange blikk etter seg på butikken der du føler deg som et null fordi barnet mitt ikke forstår like godt som ditt barn eller ikke er like begavet som ditt barn. Dere burde skamme dere langt nedi grasrota...

Mang en gang har jeg fått en følelse av at vi ikke snakker med vår sønn om slik oppførelse. For han må lære på lik linje som alle andre. Jeg er ikke blind. Jeg snakker og snakker med han om det å ta igjen, det å mobbe. Men han føler seg så liten så såret. Og vet du... han har all min sympati. Men selv om han har det så må jeg som mor ta mitt ansvar. Jeg må snakke om rett å galt. Jeg må si at selv om han blir såret å lei seg så skal han ikke ta igjen. Trodde du at jeg ikke gjorde det kanskje?Tror du at jeg lar han slippe unna hvis han har gjort noe som jeg mener er å mobbe? Ja du gjør kanskje det fordi du ikke er voksen nok til å komme å snakke med meg. Eller voksen nok til å komme å si unnskyld når det er i grunn på sin plass at du gjør det. 

Etter mange stygge blikk fra foreldre i klassen hans etter mange ubehagelige opplevelse med andre barn i klassen der de kommer til en stadighet å klager til meg om alt det gale min sønn gjør  på skolen. Jeg skjønner at barn er barn men de begynner å bli større barn og ikke en 1 klassing. Det forventes mer av de. Skulle en tro hvertfall. Jeg kan bare snakke for meg å mine barn men  slik samfunnet vårt er i dag så er det vårt ansvar å sørge for at barna våre ikke følger den stien alle andre går på. Følger strømmen liksom.

Vi prøver å lære våre barn å være ydmyke snille generøse vennlige  hyggelig med alle uansett rase og nasjonalitet. Har aldri sagt jeg får det til men det er skuffende fra voksne som ikke kommer til  oss å sier hva de føler og istedenfor sender de stygge blikk til deg fordi du skal vite at de følger med han "umulige" sønnen. Men han er ikke umulig. Han er sart. Han er snill,omsorgsfull,full av sprell,han har et hjerte av gull,han ser de som er annerledes,han er flink til å hjelpe til,han er flik til å lede,han er flink til å bygge Lego,han er flink til å gi klem,han er flink til å se andre. Han er så mye mer enn det barna på skolen ser han for å være. 

Kanskje det er DET du skal formidle til ditt barn.  Og ikke hvor umulig han er. Og at han ikke er verdt å besøke for han er sånn en bråkmaker.

Jeg har gråte mine tårer over fortvilelse og over skuffelse. Skuffelse fordi jeg føler meg som en elendig foreldre ovenfor mitt barn som sliter. At jeg ikke strekker til. At jeg til en stadighet feiler. At jeg ikke gjør mitt beste. Selv om jeg vet bedre så er det til syvende og sist de følelsene jeg sitter igjen med når dagen er omme. 

For det er ikke enkelt å ha et barn med spesielle behov. Han krever ting fra deg som du trodde du ikke hadde i deg. Han fortjener det aller beste og litt til men han fortjener ikke å bli mobbet. For når han tar igjen så skjønner han ikke at det er galt. Han skjønner ikke at andre blir såret av hans måte å være på. Han gjør det ikke med vilje...

Så på grunn av dette så kom min idé om ei bønnebok opp.

Jeg har skrevet ned navnene til de jeg vil be for. Rett å slett for at det hjelper meg til å være ydmyk. For jeg er bare et menneske på lik linje som alle andre. Jeg ber over vanskelige situasjoner over regjeringen vår over kongen vår. Over skolestytemene vi har. Jeg ber om at Norge mitt Hjelmeland må bli et mer inkluderende land et land som bryr seg mer om naboen om han eller henne på jobben. Et land som ikke er redd for å strekke ut ei hånd for de som trenger det. 

Du synst sikkert jeg er teit og det er greit for meg. Men jeg har fått såå mange bønnesvar til å vite at det hjelper å be. Det utgjør en forskjell. Og at det finnes alltid løsninger på problemene våre..

For meg er det BØNN !! 

Jeg hadde aldri klart å stå i det som jeg står i hadde det ikke vært for BØNN. Hadde det ikke vært for at jeg tror at det finnes noe mer mellom himmel å jord, så hadde jeg ikke overlevd. Jeg hadde ikke klart å kjempe for det jeg tror på eller det jeg står for.

Så det finnes alltid ei løsning på problemene våre ,vi må bare ville se den selv om løsningen kan være pakket inn annerledes enn det vi hadde sett for oss så er den der klar til å bli brukt av meg og av deg.

Håper dette kan gi deg noe å tenke på.

Problemer er til for å løses.

Klem fra Renata.❤❤