28 år senere....

Sitter på stua samme med familien og det tikker inn ei melding på Messenger fra ei dame i Polen som har hjulpet meg med å finne min biologiske mor. 

I dag kom den meldingen fra denne personen om at hun har snakket med henne på tlf. Min biologiske mor alså.  Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at hun skulle svare. Ei heller at hun hadde prøvd å lete etter meg i mange år,uten hell. (Om det er sant vet jeg ikke men det var det som ble fortalt fra vedkommende som har hjulpet meg).Ikke hadde jeg trodd at hun ville ha noe med meg å gjøre. For å være ærlig så er er jeg ikke sikker på at jeg ville tatt kontakt om situasjonen vår omvendt.

Det går tusen tanker gjennom hode. Plutselig kommer luktene, stemmene, smerten ,sinne ,hatet ,frykten ,redselen,de trange rommene, alkoholen,narkotikaen som en såg over alt ,tilbake sterkere enn noen gang før.

Frykten for at en skal bli voldtatt igjen, for å bli kvalt igjen, for å bli forsøkt drept igjen, for å bli såret, skuffet igjen, forlatt igjen ,avvist igjen alt dette står nå i høyspenn.

Er det dette jeg har kjempe for i alle de år? Hva er det jeg vil med dette? Trenger jeg hennes annerkjennelse? Trenger jeg hennes kjærlighet?(hvis det er mulig at hun har noe da)?!! 

Hva får jeg ut av dette.?? Spørsmålene  kommer som perler på ei snor.. 

Men selv etter at jeg har fått vite ,at nå vet hun om meg og jeg om henne så klarer jeg ikke å ta det til meg. Det er så surrealistisk. Det er så uvirkelig. At nå etter 28 år så skal jeg få et fjes til navnet. Nå skal jeg få en stemme til fjeset. Nå skal jeg få høre og vite om din versjon av det live du levde. 

Nå kan jeg få stille deg mange spørsmål. Nå kan jeg se ditt utrykk og lese ditt kroppsspråk når du svarer. Mest sannsynlig vil jeg få enda flere spørsmål og det er ikke sikkert du har svar på de alle. Men kanskje med tid å stunder så vil jeg venne meg til at du er her. Ikke her i Norge for det vil jeg ikke men at jeg vet at du eksisterer. 

Jeg ble lammet når jeg fikk høre om deg. Akkurat slik jeg ble når jeg ble voldtatt i fjord sommer Jeg hørte den stemmen som har vært i mitt hode så lenge jeg kan huske. Men jeg vet ikke om det er din stemme før jeg evt velger å snakke med deg.

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller føle om det som lille som jeg ble fortalt i dag. Jeg klarer ikke å føle sympati med deg. Klarer ikke å synest synd på deg. Du får frem skammen i meg selv om det ikke er Jeg som har gjort noe gale, men det har du.

Du har fått meg til  å være deg og ergo hatet jeg meg selv. Du har fått meg til å føle meg verdiløs. Du har fått meg til  å være sint på deg å ønsket deg dø,ergo har jeg hatt lyst å dø mange ganger. Du har fått meg til  å føle meg som et ludder , slik du en gang var(om du ikke er det enda)du har fått meg til å bruke kroppen min feil fordi du lærte meg at det var riktig.

Du har fått meg til å tvile på alt og alle fordi du aldri kunne stole på noen, så da har ikke jeg heller gjort det. Hele livet mitt har du vært en så stor del av meg fordi jeg ville hevne meg på deg. Jeg ville såre deg slik du såret meg. Jeg ville utnytte deg slik du lot alle de hundrevis om ikke tusenvis av menn utnytte meg seksuelt så du kunne få stoffe ditt. Slik ville jeg utnytte deg. Jeg ville tråkke på deg,spytte på deg,slå deg ,sparke deg, slik du gjorde meg meg. Jeg ville legge deg i et så lite å så kaldt rom under gjorde i dagevis så du ikke visste forskjell på natt og dag fordi jeg følte for det. Slik du gjorde. 

Men nå er du her. Og jeg vet plutselig ikke hva jeg vil.. 

Renata.