Du banker på min dør... Tørr jeg å åpne???

Jeg er så glad for at barna ha vært på skolen  og at jeg har hatt morningen for meg selv. For etter i går, så vet jeg plutselig ikke hva jeg vil. Jeg har jo laget så mye opprør fordi jeg ville vite, jeg trengte å vite. Nå har jeg kanskje den muligheten. Den står å banker på min dør. Tør jeg å åpne? 

Hva er det du skjuler? Hvilken hemmeligheter er det du sitter på? Jeg vet jo at du har din versjon av min historie ,og at der  er sikkert flere med deg som har sin egen versjon. Men hva om de historiene er så ulike de som jeg har blitt fortalt om? Hva om jeg må gå gjennom enda en sorgprosess.? Hva om jeg må lære å kjenne meg selv på en helt annen måte. 

Hva om det er bare små filleting jeg husker og at du husker ting som jeg har glemt.?!! Hva om du såret meg igjen!? Hva om jeg ikke kan stole på deg. Hva om du utnytter meg fordi jeg er "rik" siden jeg bor i Norge og du er fattig? 

Og nå som jeg vet at du finnes..... Tør jeg å ta sjansen på å åpne hjertedøra  for deg da? Du kjempet ikke for meg en gang. Du lot meg gå,uten noe mer om å men... Jeg følte meg som søppel. DU fikk meg til å føle meg verdiløs, stygg,ubrukelig,forkastelig.

Men det var du som var hore. Det var du som solgte min kropp for at du skulle få din daglige dose med heroin eller hva det var du brukte. Du valgte å selge ditt eget kjøtt å blod som om jeg ikke var noe. 

Men hjerte mitt strides. For jeg er selv mamma og vet at en gjør mange feil som mamma. Men enkelte ting er rett å slett utilgivelig. Men samtidig så sier hjerte at jeg skal tilgi deg. Jeg skal snu det andre kinnet til.

Jeg skal omfavne deg fordi du ikke er kristen. Jeg skal elske deg som om du var mitt eget barn. Jeg skal elske deg selv om du er min verste og største fiende på denne jord.

Hvordan skal jeg som kristen klare å snu det andre kinnet  til? Hvordan skal jeg klare å tilgi deg?. Hvordan skal jeg evt klare å møte deg. Ta deg i hånda.?

Hva om jeg får panikkanfall når jeg ser deg.? Hva om jeg blir sint og vil bare slå deg, så du får kjenne min smerte. Hva om jeg ikke klarer å møte deg. ? Forlater du meg igjen da?

Hva skjer hvis jeg fortelle deg alt du har gjort mot meg sett fra barns øyne.?? Hvordan vil du ta min historie. ?

Du tror kanskje ikke at jeg har tenkt så mye på det som har skjedd meg meg, du husker det kanskje ikke, fordi du var så dritings. Men du skade meg. Du knuste meg i tusen biter. Et barn glemmer aldri sin mor. Og hvertfall ikke når du skulle være min trygghet min havn. Så ble du min verste fiende istedenfor.

Hva var det som gjorde at du trodde du kunne gjøre slike ting mot meg.? Hvem var du som valgte å selge ditt eget barn på den måten du gjorde.?? 

Hva har du å si til ditt Forsvar. ?Tror du at bare fordi du drakk og brukte stoff så skal det unnskylde deg ,frita deg fra alt ansvar. Frita deg fra alt du ødela i meg.? Som jeg har gitt videre til mine barn uten å vite om det. !! Som har fått konsekvenser for meg som voksen og for mine barn.  Det er din feil at jeg er syk. Det er din feil at jeg ikke klare å fungere normalt. Det er din feil at jeg har blitt slik jeg har blitt. Jeg kan prøve å forandre meg så mye jeg vil. Men du er innflettet i mine grunnmur og jeg kan ikke plukke deg ut. Jeg kan ikke bare glemme deg. Skjønner du ikke hva du har gjort?

Hvis du har lett etter meg hvorfor  har du ikke prøvd noe hardere.?? Hvorfor har du ikke satt himmel å jord i bevegelse for å finne meg.?? Jeg hadde gjort det for mine barn.!! Hadde lett etter de til jeg døde.Om så det hadde kostet meg hus og hjem og jobb så hadde jeg gjort det.

Jeg vet ikke om du fortjener mer av min tid. Jeg vet ikke om jeg har noe å gi til deg. For du tok ALT i fra meg. Skjønner du det??

Jeg har brukt hele mitt liv på å prøve å reise meg fra støve. Jeg har brukt hele live på å finne ut hvordan jeg kan elske meg selv, når du som fødte meg ikke elsket meg en gang. Jeg har brukt hele livet på å bli alt det du ikke var. Jeg har brukt alt i meg for å bli bedre enn deg.  Jeg har brukt alt i meg for å glemme deg men du sitter fast. Du er som sevje  fra furutre. Du er ufattelig seig og du klistrer deg til alt. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle at du har lett etter meg. Jeg vet ikke om jeg skal være glad eller forbanne på deg. Jeg vet ikke om jeg skal......... Jeg vet ikke...... 

Jeg klarte å få en familie. Jeg klarte å ta en utdannelse. Jeg klarte å bli en god å skikkelig person. Jeg klarte å gå min egen vei. Men du har enten vært bak meg eller foran meg hele veien. I alt jeg foretar meg så er du i tankene. Ikke positivt ment. 

Jeg må tenke... For nå står du utenfor min dør og banker på....

Skal jeg sleppe deg inn??

Renata.