Det er så mange som spør

Det er mange som spør om hvordan jeg klarer dette.? Hvordan jeg klarer å forholde meg til alt jeg har opplevd tidligere i barndomsårene mine før jeg kom til Norge. Og i den forbindelse så er det mange som har spurt meg om ikke bare kan gjøre slik eller sånn...

Og jeg må ærlig innrømme at i begynnelsen så kjente jeg at det var kjekt at folk spurte og at de mente alt vell. Men når det har gått ei tid så kjenner jeg at jeg blir mer sliten og lei meg. 

Lei meg fordi det virker som om folk tror at dette er en kvikk fiks og at det er jo bare,bare.. Sliten fordi jeg blir så oppgitt over at selv om folk har de beste intensjoner så kan de intensjonene såre mer enn å hjelpe,og det skjønna ikke folk. Jeg mener ikke å såre ,eller fornerme noen. Jeg må bare være ærlig.

Men folk må forstå  at jeg har ikke noen andre svar å gi til dem bare fordi de spørr opp igjen mange ganga.  Følelsene mine rundt Polen og alt som jeg har opplevd er de samme forvirrende rare følelsene. Slik må det være frem til jeg klarer å ta neste steg. Og ikke spør når det skal skje for det vet jeg ikke. Det er ikke som å trykke på en av og på bryter.. 

Så her er min utfordring til  dere. 😊Vil dere være til hjelp for meg? 💕

Så kan dere være med å oppmuntre meg , komme å drikke kaffe , kjøpe en blomsterkvast, eller en god kaffe. Ta meg med ut,få meg til  å le. Gi meg mange gode klemma.❤❤ og gi meg gode ord,ta en kjøretur ,finne på noe crazy, ha filmkveld. 💕

Jeg forstår dette er vanskelig for dere fordi dere har ikke opplevd det jeg har opplevd. Jeg forstår det. Men jeg blir sliten. Og det er ikke det jeg trenger nå. Jeg trenger heller oppmuntring. ❤❤

Kan dere hjelpe meg med dette ?❤

Takk.

Renata.💕