Hva gjør jeg??

Mange tror at dette sitatet er til mine foreldre her i Norge. Det  er ikke det, slik at jeg får si det med en gsng ,så ikke dere misforstår meg.Selv om livet har vært godt så skal jeg ikke legge skjul på at jeg er så hardt preget og skadet fra min barndom ,at det er stort sett det livet mitt har handlet om når det ikke har handlet om barna mine,ekteskapet mitt ,venner eller familie. 

For det er noe rart ved det å være adoptert. Jeg har liksom aldri falt til ro med at jeg er det. Ikke fordi jeg er i mot adopsjon eller fordi jeg ikke har hatt det bra men fordi jeg har så mange uløste gåter som tar så mye tid og energi at jeg føler det mer som en byrde og en plage for meg å være adoptert enn om jeg var født her i Norge av min mamma og vært et norsk barn og blitt oppdratt med norske verdier i sekken. Men slik er jo det ikke for meg. Jeg føler meg veldig splittet og det har jeg alltid gjort.

Jeg synest ikke det er noe stas å være adoptert. Mange sier til meg at jeg er heldig. Ja jeg er heldig det vet jeg Men selv om jeg vet det så føler jeg meg ikke heldig. Jeg føler meg ikke velkommen jeg føler meg ikke hjemme hverken her eller der. Jeg føler meg lost!!  Jeg føler jeg står mellom to verdener der mamma og pappa her er livredde for at jeg skal bli skuffet og enda mer såret enn det jeg allerede er fordi i dere kjærlighet for meg så har de sett hva Polen har gjort med meg og mot meg. Men på den andre siden så står der ei mor som har ei historie å fortelle som omhandler meg og to andre søsken der livene våre ikke var mer verdt enn hennes daglige dose med heroin som hun måtte ha for å leve på den tiden når vi var små. Jeg vet ikke om denne kvinnen er så hjerneskadet etter mange års bruk med stoff og alkohol at det er mulig å stole på noe hun sier.

Samtidig så vil jeg finne ut av ting men er redd for svarene og hva de evt vil gjøre med meg og mot meg. Vil jeg takkle å høre hennes historie. Vil den være veldig ulik min? Og er min bare en dråpe av sannheten sammenlignet med hennes? Og hva med resten av familien min som har sine historier? Det er såå mye 😭😑😟😞😖😤😤

Den siste tiden har vært helt utmattende. 💔Forleden dag når jeg sto å brettet klær kjente jeg plutselig at jeg var sint. Pulsen min økte og hjerte mitt begynte å banke fortere. Jeg  ble til slutt så sint at jeg sto å brølte inne på stua mi. Kidsa var på skolen og jeg var alene hjemme (hvis du ser bort ifra papegøyen mine som sang sammens med meg da 😂😁????).Jeg brølte og brølte og begynte å rope ut mange navn men de navnene hjalp meg ikke til å finne roen i meg. Helt til jeg begynte å rope de polske navnene. Da var det noe som skjedde, sinne ble til fortvilelse og fortvilelse ble til sorg og sorgen ble til et enormt savn.💔😭.

Men hvordan kan det ha seg at jeg kan savne noen så inderlig når jeg ikke husker de,ei heller kjenner de og ikke har et forhold til de??

Hvorfor jeg føler savn  etter noe eller noen som ikke elsket meg og som ikke passer på meg det vet jeg ikke. Men jeg gjør alså det. For uansett hvor mye kjærlighet jeg får her så er det fortsatt en del av mitt hjerte som er tomt og svart. Selv Brad Pitt hadde ikke klart å fylte det tomrommet.😂😁. Og han er veldig kjekk alså. 😂😁😂. Hvertfall på TV og i filmer 😂????😂????.

Nok om det ! 

Som mor så klarer jeg ikke å forstå alt dette. Det blir for mye for meg å ta innover meg.

Men jeg vet at jeg må trøtte og spørre de vonde og harde spørsmålene også må jeg komme mrg gjennom det som da evt vil møte mrg. For å la det være(noe mine nærmeste helst vil at jeg skal) er ikke aktuelt !!

Jeg må overvinne denne frykten. Hvis ikke så vinner den over meg. 

Det vil jeg ikke.

Renata.