Svar på spørsmål fra leserne mine.

Heihei. Det har samlet seg opp noen spørsmål fra dere som leser bloggen min. Og jeg har bevisst ventet litt med å svare fordi ofte så kommer de samme spørsmålene opp igjen, og da venta jeg litt for å unngå å svare på samme spørsmål flere ganger.  Dere er ikke glemt men det var et bevisst valg fra min side.😘

1. Leser barna dine bloggen din?

Svar :

Ja, Det gjør de. De har ikke lest alle men de har fått lese det som de spør om å få lese. Og vi sitter sammens med de for å da kunne svare på evt spørsmål de kan ha underveis og for å betrygger de på at det er greit å spørre når de ikke forstår. Noen mener vi/jeg bør skjerme de fra de tingene jeg skriver både om meg selv og om de. Men vi har vært bevisste på at mamma skriver blogg og at den handler om livet. Vi må jo velge måten vi sier ting til de på men vi ønsker å være ærlige og si til de at dette er et valg vi har gjort og det står vi for. Og jeg har ikke noe i mot at folk spør meg om det,for det er jo ikke alt jeg er enig i som folk gjør og sier, men slik er jo livet. Ulike valg tar vi fordi vi er ulike.Og når det gjelder Sean og hans diagnoser så leser vi og går gjennom det som blir skrevet ned her på bloggen før jeg legger det ut. Så han får sjansen til å kommentere ,trekke i fra eller evt legge til ting hvis han ønsker det. Og vi ønsker en større åpenhet enn det ,det er i samfunnet i dag mot "skjulte diagnoser" for blikk og kommentarer får en nok av Men hadde folk fått mer kunnskap så hadde kanskje et barnehjerte ikke blitt knust💔. For det er veldig unødvendig av folk å lire ut av seg alt mulig fordi de ikke tørr å spørre direkte eller fordi de anntar  at slik og slik er det også viser det seg at saken er en helt annen. Så spar oss for frekke blikk, frekke og nedlatende kommentarer til oss på butikken eller andre plasser. Sean blir veldig lei seg for han forstår så mye er enn det du tror eller oppfatter. Og det er AKKURAT derfor innlegge om han er skrevet. 

2. Hvordan påvirker fibromyalgien livet ditt?

Svar :

Jeg skal ikke lyve ,for er det noe som har satt en demper på livet så er det den fibron. Det har vært til tider så håpløst at jeg har ikke visst åssen vi skal  få familien til å fungere. Men vi har klart det å. Men jeg må planlegge. Det er et nøkkelord her. Jeg må tenke over hva jeg bruker dagene mine til så jeg ikke blir sengeliggende. Heldigvis er det ei god stund siden jeg har vært det ,for jeg er i noen lunde form. Men jeg savner å gå på fjellet uten å måtte ta så mange pauser. Jeg savner å sykle uten at jeg stivner sånn til at jeg gråter når jeg skal av sykkelen. Jeg savner å være enda mer aktiv med ungene på bakkenivå fordi bekkene mitt tåler ikke at jeg går mye opp å ned. Så klart at her er utfordringer å ta av. Men jeg og vi gjør vårt beste. Og jeg vil si at jeg å Kjell har blitt gode på  å samarbeide når det kommer til ting som skal gjøres i huset og med barna. ❤💙vi er et team og det er jeg veldig glad for. Men det som skuffer mest er når venner utelater meg fra sosiale ting fordi de tror at jeg ikke kan eller klarer. De tar er valg for meg som jeg vil ta selv. Det er vel det som har vært det tyngste når det gjelder denne diagnosen. Man lærer å leve med den for den forsvinner jo ikke. Også må en våge og feile og finne ut hva som passer for seg,og sine og gjøre det beste ut av det.. til tider komplisert men det er slikt som også hører med. Det er hvertfall godt at jeg har en god mann ved min side ❤💙.

3.Hvordan påvirker alt dette ekteskapet deres?.

Svar :

Her har jeg brukt litt tid på å tenke, på hva jeg skal svare. Fordi her er det ikke noe svar som er mer rett enn andre... Og et ekteskap er veldig personlig og krevende. For oss så inntraff jo hverdagen med en gang..Vi hadde ikke så mye "bli kjent tid "før en får unger, siden jeg hadde to små når jeg ble kjent med Kjell. Og siden de krevde forutsigbarhet og trygge rammer så måtte hverdagen vår preges av det å. Vi kom fra veldig veldig ulike familier Kjell å jeg. Jeg er utadvendt og veldig sosial(kanskje blitt mindre med årene men det er en annen sak) og han er introverte. Jeg ladet mine batteri ved å være sosial og han ladet sine ved å være hjemme. Og det ble nok av utfordringer på vår vei. Fra dag 1 av i grunn. Av mange ulike årsaker.  Jeg hadde jo to gutter fra før, og der med så var der en annen pappa inni bilde som en da skulle ha et forhold til å samarbeide med. Det var veldig vanskelig og tungt(ikke at det er det nå men det er noe bedre.) Men det var mange å ta hensyn til og dermed ble det lite tid til oss som par... Men mamma og pappa var veldig snille med oss å stilte opp så godt de kunne slik at vi skulle få litt fri ❤💙.

Vi kommuniserte veldig forskjellig også, jeg er følelses menneske og han var ikke det og han trnkte egentlig ikke over ting før han sa de. Så av og til ble det konflikter.  Men slik tror jeg det er med alle par. Og vi måtte jobbe med å bli bedre. 

Fordi der var en annen far inni bilde så fant vi ut at det kunne være lurt å få hjelp til å sette ting litt på plass slik at ingen av oss følte oss skviset ut av den andre. For det var viktig for oss begge at det var rom i forholdet til begge to med de ulikhetene vi hadde med oss. Skal ikke si det var enkelt ,vi har vært på ekteskspskurs og vi har vært på kommunikasjons kurs ikke fordi vi var forferdelige til å kommunisere men fordi vi ville bli bedre. Både ovenfor oss selv som par men også ovenfor barna våre. 

For 3 år siden så fikk vi hjelp i forhold til Sean og hans utfordringer. For utfordringene vokste sammens med han. Og vi var på en tid så slitne at det var ikke mye igjen av noen av oss. Og selv om at hovedfokuset var på Sean og hvordan vi kunne gjøre hverdagen hans lettere og enda mer forutsigbar så kan en ikke unngå den delen kommunikasjon kommer inn.  For det var jo en viktig brikke i forhold til Sean. Hvordan vi ordna oss,hvilket kroppsspråk hadde vi når vi skulle prate med han og hva ville vi oppnå. Så da måtte vi begynne å tenke over disse tingene og det var da vår "verkebyll " sprakk. Det var da vi skjønte at her hadde vi en jobb å gjøre. For vår egen del, for vårt ekteskap men også for barna våre.

Jeg for min del har vel aldri vært så flau over  ting som jeg måtte forandre på som i begynnelse av denne selvransakelse. Jeg måtte virkelig grave dypt og det var mange ting jeg skjønte jeg måtte forandre på,skulle jeg bli en bedre versjon av meg selv. Og jeg ville jo det beste for ekteskapet mitt og for familien min. Kjell gjorde det samme og jeg kan si at det var ikke enkelt for han heller men etter mye jobb,gråting og sinne og frusterte samtaler så klarte vi begge to å komme i mål , SAMMEN !! ❤💙

Vi samarbeidet på en annen  måte ,vi tok hensyn til hverandre på en annen  måte og vi kommunikaserte til hverandre på en annen måte. Vi såg hverandre for de vi  er og ikke de vi ønsker at vi skulle være for hverandre. Vi turte å være ærlige uten at vi ble sinte og såret hverandre.  Vi kunne diskutere ting i ro og fred uten å være redd for dens andre mening eller reaksjon fordi hadde blitt trygge på hverandre.❤

Og for oss var det aldri et alternativ å gi opp. Ingen av oss såg det den gang men det kom fort frem at vi satt inne med de samme oppfatningene av det å være i et ekteskap. Og vi har hatt store ,vonde ,utfordringer som mange hadde sagt var skilsmissegrunn. Men for oss så gjorde det oss sterkere og vi ble enda mer bestemte og enda mer bevisste på at vi skulle gå seirende ut av dette. Og ikke omvendt ❤💙. 

Vi er på en plass i livet som er god. Ikke perfekt men god. Her er mer enn nok problemer og utfordringer å ta av Men vi velger å leve også. For jobbe ,det må vi resten av livet. Et ekteskap slutter ikke når du gifter deg. Det er DA det begynner. Og det er viktig å sette av kjærestetid. Vi var veldig flinke til det før ,men i det siste så har det vært andre ting som måtte prioritert så da kom slike kjærestegreier i andre rekke. Det er ikke glemt ,bare såtte litt til siden. Og jeg er veldig glad for at de holdningene vi hadde hver for oss men til slutt sammen  ble vår grunnmur i ekteskapet vårt.💙❤Jeg er så takknemlig for at vi har klart oss gjennom alt som vi har vært gjennom. Så takknemlig at vi kan gråte i lag,le ilag ,være sinte ilag, trøste hverandre og be ilag. For uten Gud ,så hadde vi vært ingenting. Han er vårt anker i livet og i ekteskapet vårt. Det er noe utrolig flott å rørende å kunne sette seg ned og be sammen som mann å kone når det stormer på og en trenger støtte fra den andre. Gud har hjulpet oss gjennom alt, han har leget våre hjerte, og han har beskyttet oss når vi trengte det. Og at vi som ektepar kan finne trygghet og ro over det å be synst jeg er godt og befriende.

I dag så har vi det veldig godt sammen. Og jeg er SÅ  glad for at vi holdt ut gjennom alt det vonde og gjennom alt det tunge. Og jeg elsker å dele live med Kjell. Og jeg elsker å leve livet med han.  Vi utfyller hverandre og vi vet at vi har det mye bedre sammen enn at vi skal være fra hverandre. ❤❤.

Jeg håper dette gav dere noen svar og husk det er bedre å be om hjelp ,både med forhold ,ekteskap ,barna våre enn å la det være. ❤

Klem fra Herr og Fru Johnsen. 💙❤