Får jeg snart svar.?

Det er så mange spørsmål, og som tiden går og jeg ikke hører fra deg så vokser uroen i magen. Det kan sammenlignes med noe som du virkelig har jobbet hard for og som har gått utover familie og ekteskap på den måte at du har vært mye borte på jobb for å nå ditt mål. For å forsørge familien enda bedre, for at dere skal stå enda sterkere sammen om uhell skulle forekomme av noe slag. Og den dagen da du endelig har nådd måle ditt. Den voksende følelsen som du har paralet med arbeide du gjør ,kreftene du legger i  det  forandrer seg ,så kommer noen og sier at det du gjør, må plutselig skifter helt kurs og alt du har jobbet for å med blir ødelagt. Kanskje du har brukt mange år av ditt liv på det også blir det ingenting av. Den følelsen sitter jeg med nå.

En skikkelig miks av glede sorg redsel frykt sinne skuffelse,  fortvilelse og kanskje et snev av hat. 

For når du oppdager at det er ikke noe du kan gjøre. Ingen du kan spørre om hjelp. Du må bare gå bort og glemme alt du har gjort og late som om det ikke har eksistert, så føler du at det er en del av deg som dør.

For du vil så gjerne få svar på hvorfor det ble slik det ble. Bare for å oppdage at det er mange ting her i livet en aldri vil få svar på,uansett hvor mye enn du prøver. For det er ikke meningen at vi mennesker skal ha svar på alt.  For når du har fått svar, hva skjer da? Kommer det ikke flere spørsmål? Og så baller det bare på seg til en stor  greie som du ikke klarer å komme deg ut av.

Jeg har hatt min del av slike episoder om jeg kan kalle de det. Det jeg har jobbet for  ble borte.Svette tårer ,mareritt frykt redsel, har preget hverdagen min så alt for mye. Og når du så tror du har nådd målet ,så klapper alt sammen rett foran deg. Som om du har bygd et hus på sand og ikke fjell.

Det vil ta lang tid før du kommer deg fra noe sånt. Normalt sett ville folk flest hatt tid på seg,men ikke du. For neste storm er på vei. Og du har ikke rukket å trekke pusten før du blir skylt under vann igjen bare for å oppdage at du må gjennom det samme enda en gang, men denne gangen er det verre. Bare at denne gangen så er det folk som svikter deg,på en slik måte at en skulle tro de døde av pest. Folk som du har betrodd deg til, som har trøstet deg,gråte sammens med deg, hjulpet deg,støtte deg,laget mat for deg,ledd la med deg ,disse folkene dør plutselig rundt deg som om du var pesten. Som om du var en forbannelse for folk å fe. 

Den trygge gode beskyttelses muren , tryggheten og omsorgen og kjærligheten er plutselig vekke, og det blåser orkan styrke rundt deg på alle kanter. Du står på en liten øde øy mitt ute på havet ,der havet er herskeren og du er den lille roboten som blir knust i pinneved mot øya. Du hadde beskyttelse før så du kunne stå i mot alle slags stormer ,uansett styrke. Men nå, nå står du alene. Alene med tankene ,alene med følelsen,alene med frykten,alene med angsten, alene med skyldfølelsen,alene med sorgen,alene med redselen ,alene mot alle som er rundt deg. Du kan hyle så høyt du vil men ingen hører deg ,ingen ser deg, ingen bryr seg, ingen har tid til deg. Du er borte,forduftet,blitt tilintetgjort.

Hvor mange kamper skal et menneske tåle her i livet? Hvor mye smerte skal et enkelte menneske bli påfør i løpet av et liv? Hvor mange ganger skal en reise seg fra støvet ,fra intet bare for å stå i 2 minutter før du detter igjen ,og igjen? Hvor mye av deg selv skal du miste på veien? Hvor mange skal du miste av de som betyr aller mest for deg ,bare for å oppdage at de kanskje aldri hadde vært der fra begynnelsen av.

Jeg ber til min Gud, og jeg må innrømme at det er svært sjelden jeg føler jeg får noe svar. Men når jeg tenker meg om, så svarer han ut i fra det han mener er best ikke det jeg vil eller ønsker. For meg så har det å vært stødig i min tro noe av det hardeste jeg har opplevd som kristen. Jeg har vinglet frem og tilbake og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg som den lille jolla  har blitt reparert. For det er slik i livet, at selv om jeg skulle ønske at jeg fikk svar på alt jeg lurte på , så vet jeg at jeg hadde bare blitt enda mer nysgjerrig og ville bare gravd  dypere og dypere. Og jeg er den første til å innrømme at er det noe jeg vil eller ønsker svar på så prøver jeg alle metoder slik at jeg vet at jeg har alltid gjort mitt beste før jeg kan evt si til meg selv at jeg ikke kommer lengre. Jeg må rett å slett gi meg.

Men jeg tror at det er det som gjør oss til både gode og vonde mennesker. For en besluttsomhet kan både være en glede, men også en forbannelse. Jeg håper min blir til glede for jeg har jobbe hele livet mitt for å få svar. Få svar på ting som jeg har lurt på hele livet. Og kanskje spesielt etter at jeg selv ble mamma. Så ble disse spørsmålene enda mer forsterket i meg.

Men jeg skal ikke lyve når jeg sier at jeg holder på å bli sprø av og til for det er så intense følelser, så mange , så store så sterke følelser. Jeg håper bare at det blir verdt all mitt strev.  Om ikke jeg finner svar på alle mine spørsmål kanskje jeg må begynne å venne meg selv til at det er ikke sikkert at jeg skal vite alt og at alt skjer for en grunn.?? Eller?? 

Jeg vet at i mange tilfeller så ligger svaret i spørsmålet som du stiller..... Men om en er klar for å høre svaret, er noe annet........

Renata.