Redd for å dø. Er du det?

Døden! Hva er det? Hva betyr det? Hva skjer med deg når du hører ordet død.? Hva føler du da? 

Når jeg var yngre så plaget ikke dette store ordet meg. Hvertfall ikke noe bemerkelsesverdig. Men etter jeg fikk barn, må jeg innrømme at ordet død har slått meg hardt i mellom gulve. Mer enn hva jeg i grunn vil anerkjenne. Spesielt i de periodene da barna var så syke. 

Men så tenker jeg at en naturlig død der en dør stille inn er kanskje ikke det som skremmer meg mest. For det tenker jeg må være den beste måten å få dø på. Der en er klar i hode og har familie og nære venner rundt seg i sine siste timer og rommet er fylt med latter og glede og musikk.

Jeg skal være den første til å innrømme at døden skremmer vette av meg.  Og nå skal jeg fortelle deg hvorfor.

Til dere som har fulgt meg en stund nå vet at jeg har en god del helseplager som gjør at jeg er ufør. Det å være ufør plager meg ikke i den forstand ,hvertfall ikke i forhold til det jeg skal skrive om nå. Men det som plager meg,det som gnager heilt inni sjela mi er dette med TID. 

Tid til å få utrette mer av det jeg liker å drømmer om. Tid til å reise med de som jeg verdsetter mest, Tid til å skape minner. Tid til å hjelpe de svakeste og de som ingen stemmer har i samfunnet vårt. Tid til å se og lære,til å lukte å føle,til å smake ,til å kjempe,til å gråte til å le. For det er så mange ting som jeg har lyst til.

Jeg er så livredd for å bli liggende på et gamle hjem uten min Kjell ved min side. Og død en smertefull død der du ikke kommer deg hverken opp eller ned uten hjelp. Og sinnet ditt ikke lengre er som det en gang var. Jeg er så redd for å bli glemt. Jeg er så redd for å glemme. Er så redd for å ha smerter og et liv inne sperra på et gamlehjem der folk ikke har tid til en prat. Knapt nok tid til å gi deg skikkelig stell. Maten smaker forferdelig og søvnpillen din får du kl 18 for kl 1930 skal det være stille.

Jeg er så redd for å ikke skulle klare meg selv helt til de siste. Jeg er så redd for å bli en byrde/belastning for de som er rundt meg. 

Jeg vil dø i min engen seng med min Kjell ved min side ❤. 

Jeg vil ikke bli plassert bort slik som Oldemor og Oldefar er. De har det sikkert bra der de er. ❤ Men jeg kjenner at angsten tar kvelertak på meg når det kommer til dette med å dø og gamlehjem.

Er det noe så er uverdig så er det gamlehjem. Etter at jeg selv har jobbet på flere så klarer jeg ikke å tenke at det finnes  noe som er verdig med et gamlehjem. Jeg har full respekt å forståelse for at, for de aller fleste så er dette det beste alternativet da det skaper farlig situasjoner om de som er gamle skulle blitt boende hjemme når de ikke lengre klarer å ta vare på seg selv. Jeg skjønner det, jeg ser det og jeg forstår det. Men for meg så skaper dette store problemer. Det gjør at jeg blir redd for å bli gammel. 

Jeg synest det er noe uverdig over det å plassere gamle folk på gamlehjem. 

Jeg mener at det å ha sparetiltak når det kommer til de eldre blir feil. Å stue de inn på et kaldt dystert sterilt nakent illeluktende instutiajonsrom på sitt siste kapittel i live er uverdig. På mange plasser i Norge sitter folk å roper hele dagen. De blir knapt nok sett inn til å får beskjed om å slutte å rope. Hvorfor er det slik?

De eldre blir satt ned på. De blir sett på som dumme,innvalide,skrøpelige,vanskelige. Men de fortjener så mye mer. De fortjener frokost på senga hver en dag. De fortjener frisk luft,og da ikke bare i fem min men i mange timer hverdag om de ønsker det. De fortjener sang og latter. De fortjener aktivitetsdager og bake dager. For hvorfor skal vi ta vekk alle godene i slutten av livet? Hvorfor skal de eldre få ha dårlige minner når livet går mot slutten?? Hvorfor skal ikke de få ha vin til maten om de vil det? Hvorfor kan de ikke få ha smør på skiva når de er vant med det? Hvorfor kan de ikke få de to små kjeksene til  kaffen når de har hatt det de siste 60 årene? Hvorfor kan ikke de få gå i kirka på søndagen om de er vant med det? Hvorfor kan ikke de få gå i finkjolene sine om de ønsker det?

Hvorfor kan ikke rommene være mer dekorere når de kommer? At det er innbydende? Om så det er bare for 1 uke 3 mnd halv år eller 5 år.

Er det ikke demmers rett på å få ha med seg verdigheten sin når de går inn dørene på et gamlehjem? Hvorfor må de legge igjen verdigheten ved dørterskelen?

Hvorfor kan de ikke få ha en fin oase å sitte i om sommeren som vinteren ? 

For hva gjør de eldre egentlig på?

Min kjæreste mormor sitter på gamlehjem.❤og jeg synest det er grusomt. For når hun får besøk er det ingen som kommer med kaffe å kjeks eller noen påsmurte skiver. Ingen som kommer med friske blomster og en duk og et lys for å gjøre det litt ekstra koselig.

Er det så vanskelig å gjøre det?

For hva gjør en på et gamlehjem. De som jobber der?

De tar morgenstell, de vasker klær,vasker gulv og rom når og om det er nødvendig, de har matpause,setter frem lunch og tar av etter lunch,gir ut medisiner, lager til middagen og tar den av, de skriver i journaler og fyller opp dosetter med medisiner til pasientene, hjelper pasientene med toalett besøk og evt dusjing. Ca hver 14 dag. De organiserer for legebesøk evt sykehusinnleggelse og de organsierer om pasientene skal noe som da skal skje uten for gamlehjemmet. 

Dette er sånn i grove trekk. Også er det skift arbeid. Det som de har fått gjort unna på morgen skiftet slipper da evt ettermiddagen å gjøre med mindre de må brette og stryke mye klær. Men dere skjønner tegningen.

Jeg husker at min favoritt tid var når jeg satt inne med pasienten og sang og snakke med de om gode gamle dager.

 Vi drakk kaffe og tok oss sjokolade eller to. 😁????😋 Men sjøl da fikk vi kjeft hvis vi satt der for lenge. Men er det ikke akkurat det det handler om da.?

Å se de eldre og være der for de og gjøre den siste fasen av livet så mest mulig behagelig og god for de som er mulig.?

Når jeg er å besøker oldefar er det ingen som kommer å hilser på meg. Ingen som tar i mot meg og ønsker meg velkommen. Ingen som kommer med kaffe eller vise noe slags form for interesse for at en av pasientene har fått besøk og at da er kaffe og noe å bite i på sin plass å få tilbudet om.

Du får heller takke nei om du ikke ønsker det men det er prinsippet  jeg reagere på.

Måten han blir behandlet på. Måten en må kjempe med nebb å klør bare for å bli hørt. Og har du ikke barn som kan å snakke for seg og tale din sak så sitter du fint i det.????

Mange tenker nok at jeg henger meg opp i for mye av slik jeg husker det var da jeg jobbet på ulike gamle hjem i Ålesund og sula. Men når jeg slev har fått to oldeforeldre som sitter i hver sitt gamlehjem og som ikke ønsker noe annet enn å få bruke sine siste dager sammens så skjønner jeg å at de har ikke kommet noe lengre på denne fronten på 15 år.????😭

For en skulle ikke tro at i velferds Norge så skal det være så innmari vanskelig når livet går mot slutten, å forstå at en som du har vært gift med i over 60 år ønsker du å ha i enten sammen rom som deg selv eller i rommet ved siden av deg på gamlehjemmet. 

Alle disse tingene her skremmer meg. De skremmer skikkelig. For jeg vet jeg blir ikke yngre. Jeg prøver å nyte live, prøver nå leve i nuet. Prøver å skyve disse tankene langt bak i glemselens hav, men det er ikke så lett når dine nærmeste  sitter på to ulike gamle hjem og savner hverandre men får ikke lov til å være ilag pga lang vente tid.

Hva skal en gjøre da hvis den ene dør før den andre ?

Dette er for meg så lavt en kan komme når det kommer til verdighet av et menneske liv.

Da Har disse flotte gamle menneske vært med på å bygge gode trygge fine  Norge. Også skal de bli behandlet slik. !!!

Derfor jeg har døds angst. Forsi jeg gruer meg så innmari til å bli behandlet som skitt under skoen din. Jeg gruer meg til  å måtte legge meg tidlig fordi de som jobber der skal ha fred å ro. Jeg gruer meg til  å bli sittende i en stol å ikke ha noen å prate med eller til. Jeg gruer meg til må bli adskilt fra min kjæreste.💔

Jeg gruer meg til å kjenne enda mer på ensomheten enn det jeg allerede gjør i dag. Jeg gruer meg til at noen andre sksl styre hvordan mitt liv skal være. Jeg gruer meg til  å avslutte mitt livs siste kapittel som skrøpelig syk og full i liggesår fordi jeg ikke blir snudd nok på til at sårene får gro. Jeg gruer meg til jeg skal våkne hverdag og se meg rundt og innse at jeg er på den sterile illeluktende stygge plassen enda og at jeg aldri skal hjem til huset mitt noe mer.

Jeg gruer meg til å dø alene med evt en sykepleier til stede som jeg knapt nok kjenner fordi sykehjemmet jeg bor på trives ikke de ansatte på så det er til en stadighet utskifting i personalet.

Jeg gruer meg til å gråte mine tårer og ingen skal komme å tørke de for det har de ikke tid til, når det er kaffepause. 

Jeg gruer meg til jeg skal bli sittende i en stol uten å komme meg opp eller ned for da må jeg bruke ringeklokka. Jeg gruer meg til at jeg ikke skal få vise frem mine fine album med bilder av familien og venner og dele min livshistorie  med de som jobber der  fordi de har for mye å gjøre. 

Når de har tid til å sjekke tlf sin hele tiden og du hører at de snakker om bilder på Instagram eller fb eller de sitter å ser på TV når de ligger noen å roper så vil jeg si at de tar et valg om å ikke ville.

Jeg gruer meg til jeg skal bli sur og gneldrete gammel kjerring som skal bli frarøvet sin siste bit av verdighet  med å bli plassert bort å glemt på et gamlehjem der de ikke vet hva det betyr å behandle de eldre med respekt og verdighet.

Derfor har jeg døds angst!! 

Jeg er livredd for å bli gammel å skrøpelig.

Jeg gruer meg til jeg blir gammel, for da må jeg mest sannsynlig på et gamlehjem.💔💔

Renata.❤