You say.

Hvor mange ganger har vi ikke tvilt på oss selv?🙄😞Hvor mange ganger har vi ikke følt oss små,å ubrukelig?🙁 Hvor mange ganger har vi ikke tatt til oss alt det negative som folk sier til oss eller om oss.?  Hvor mange ganger??😟

Hvorfor er det slik,at det er lettere å ta til seg alt det negative i stede for det positivet? Hva er det med oss som gjør at hvis noen skryter av oss så ler vi det vekk eller prøver å unnskylde oss med at "det var så lite"eller "Jeg kunne ha gjort det bedre,jeg gjorde det i fullfart. " 😲😤

Betyr det at hvis det er noe du laget i fullfart at det er mindre verdt da? Fordi du ikke la mange timers arbeid i det? En ting som er laget i fullfart kan likså godt være like fint og vakkert som noe du har brukt timer ,dager ,eller uker på å lage.👍

Men igjen... Vi unnskylder oss som regel når vi får skryt. Jeg gjør det hvertfall. 😟

Men jeg kjenner etterpå at jeg blir lei meg og irritert på meg selv for det. Hva er jeg redd for da? 😞🙄

Å skille meg ut i folkemengden? At folk skal tenke at jeg er høy på meg selv? At folk tror jeg er bedre enn andre.?😟

Men hva om du er flink til å strikke , men det er ikke jeg ,jeg er flink til å hekle. Har jeg da ikke lov å si at det er jeg flink til ,uten at noen skal føle at jeg er bedre enn dem? Eller hører du egentlig noe annet når jeg sier det. Hører du at jeg sier dette istedenfor: Jeg er flink til å hekle men du er ikke det?? Er det det du hører meg si når jeg sier jeg er flink å hekle? Må jeg alltid nevne noen andre hvis jeg er den som får skryt? Å skryter vi av andre så de kan skryte av oss tilbake??

Er det da bedre for deg at jeg sier "Jeg er flink å hekle men du er flink å strikke"? Føler du deg bedre da? 

For tenk over det da. Når dere er en gjeng som sitter å prater sammen å en strikker og noen andre syr . Er det da slik at det ikke er rom for at noen kan være flink å stolt over sitt arbeid uten at vedkommen må gi ros til de andre rundt seg?

Sier ikke at folk ikke skal få ros,misforstå meg rett Men det må da kunne gå Ann å både få skryt og gi seg selv skryt uten at en er følelses kald og ego.?? Eller?

Jeg brukte strikking og hekling som eksempler men jeg er sikker på her finnes tusenvis av andre eksempler som dere kan tenke dere. Poenget mitt er at i samfunnet vårt så lenge jeg kan huske, så er det slik at du kan ikke skryte av deg selv før noen mener du er egoistisk.. 

Hvorfor det? Hvorfor skal jeg sluke  det negative du sier om meg eller til meg som sjokolade. Hvorfor er det vanskelig for meg å høre på deg når du skryter av meg til meg personlig men kanskje allers vanskelig er det når du gjør det offentlig. Jeg må faktisk ærlig innrømme at jeg blir uvell når folk skryter av meg offentlig. Fordi da kommer tanken om at "jeg er da ingen som er verdt å legge merke til". "Jeg er da ikke så spesiell at du må si dette høyt så alle Hører på?" Jeg bli kald og jeg får lyst til å gjemme meg. Gå der i fra ,komme meg vekk å ut fra situasjonen. Ja det er helt sant.

 Betyr ikke at jeg ønsker at du skal slutt alså. Men det er viktig at du forstår hva jeg mener og vil med dette.For det angår oss alle.

Men vet du noe..... JEG er det !! Fordi min Gud Sier jeg er det. Fordi min Gud har skapt meg helt unik å spesiell. Ingen er meg lik på denne kloden!! INGEN !! Hvis ikke det er spesielt  så vet ikke jeg hva er...  Men slik det er blitt i vårt samfunn så må vi streve etter det uoppnåelige perfekte. Hele live strever vi etter det. Og når vi da begynner å nerme  oss slutten av livet så er det faktisk det folk anger mest på. At de ikke klarte å leve i nuet. At de ikke klarte å være til stede her å nå! Akkurat i dag,det gjør vondt å innse at en har strevet etter noe en aldri klarer å oppå. Bare for å inne på slutten av livet at det ikke var verdt å miste kontakten med barna eller familien eller venner over det.

Lauren Daigle har skrevet en sang som heter YOU SAY.

Denne sangen handler om hvor lite vi mennesker tror på oss selv ,men at der finnes en Gud som har store tanker om oss. Tanker som bygger oss opp og som gir oss styrke og kraft til å leve ut vår potensiale til det fulle. Men som også er der for oss når vi trenger det som mest. På våre dårlige dager,de dagene vi ikke vil dele med andre,de mørke og kalde dagene. Da er han der og hjelper oss. ❤

For vi har så mange gode egenskaper så mange kvaliteter med hver enkelt av oss. De er verdt å feire hver en dag. De er verdt å ta i bruk. 

For du er SPESIELL, du er VAKKER ,du er STERK ,du er en KJEMPER ,du er TALENTFULL på din UNIKE måte. 

Jeg vet bare med meg selv hvor mye jeg må jobbe med å tro at jeg er ei god mamma,ei god kone for min mann ,og ei god venninne for mine venner.  For jeg gjør virkelig mitt aller beste. Men det er ikke en dag uten ,der jeg er i tvil. Og jeg kjenner at det er vondt. Jeg blir sliten, lei meg,frustrert over at jeg har tillatt så mange negative kommentarer få såre meg. At jeg har tillatt meg å føle meg liten. At jeg har tillatt meg å tro på alt det negative. Og da spesielt fra folk som ikke kjenner meg en gang. De tror de gjør det men de legger ikke ned noe tid eller energi på meg. De vier ikke tid til  meg. Men de finner alltid noe negativt å si. Ikke nødvendigvis alltid direkte til meg, men da gjerne via andre som jeg får høre igjen...

Og jeg går fem på. !! Hver gang !! Jeg tar det til  meg. Og jeg vet det er akkurat det de ønsker. Men jeg har lært. 

Jeg har tatt på meg min rustning som Gud har gitt meg. Jeg har tatt på min beskyttelses drakt. Jeg er SNILL,VAKKER,UNIK,KLOK,MORSOM,SPESIELL,VENNLIG,ÆRLIG,TIL Å STOLE PÅ,JEG ER HÆRLIG,LATTERLIG GØY, JEG ER OMSORGSFULL,JEG ER EN STAYER, JEG ER EN KJEMPER, JEG ER GUDS DATTER. ❤❤

Jeg vet at jeg må tro på meg selv. Jeg vet at jeg må ta til meg skryt og gå med hevet hode. Jeg vet jeg må stole på det Gud har sagt til meg. 

Men det er ikke lett. Men Gud har ikke lovet meg et liv med bare rosa skyer og dans på roser uten torner. Gud har sagt at han gir meg ikke ting uten at han vet at jeg vil takle det. Så når det stormer rundt meg og jeg er såå langt nede som jeg kan være og ofte er så er det godt å vende klikke opp mot himmelen å kjenne lyse. For det gir meg håp. Håp om at det vil bli bedre,  kanskje ikke i dag eller om 3 år eller 10 år eller 40 år. Men en dag.Jeg må velge å håpe å tro for å komme meg gjennom hver en dag. Har jeg ikke tro å håp så har jeg ingenting.

For han er med meg gjennom alt. Han leder meg. Han trøster meg. Slik som han trøster meg med denne nydelig sangen YOU SAY. !! Jeg må bare velge å tro på det han sier om meg.

Jeg må ta et valg hver eneste dag ,om å tro på det han sier om meg.

Jeg vet der har vært og fortsatt er dager der jeg ber til Gud om å få slippe å leve mer. Slippe å kjenne på alt det vonde. Slippe å kjempe slik, fordi jeg er så innmari sliten. Fordi jeg føler meg til korte hverdag. Fordi jeg føler jeg ikke bidrar med mer enn det jeg gjør. Fordi jeg ikke føler meg verdig nok. Fordi jeg ikke har svarene på alle spørsmålene,  fordi jeg er så engstelig, fordi jeg alltid tenker ,at jeg kunne ha gjort det bedre. Jeg kunne  vært mer lik den eller den. Vært mer lik de som er flinke, de som utretter noe.  Mer lik de som er i kirka mi. Mer lik de som får alt til å får alt til å se så lett ut. 

Men så kommer jeg på, at jeg vet ikke alt om disse personene ,jeg vet ikke hva de har å stri med. Jeg vet ikke hvordan de føler seg seg eller hva de har vært gjennom. Men likevel kan jeg prestere å sammenlikne meg med folk som jeg vet så alt for godt ikke er bedre enn meg. Men de har sine kvalifikasjoner og jeg har mine.

Jeg vet bare at selv om jeg ikke jobber, og gir tilbake til samfunnet på den måten så er jeg hjemme for mine barn hverdag. Jeg er her når de kommer fra skolen. Jeg har tid til å gjøre lekser sammens med de. Jeg har tid til å trøste de og hjelpe de om det skulle være noe.❤

 Jeg har tid til å være til stede for de. ❤ Så jeg må finne frem alt de gode i hver sitvasjon som jeg kommer oppi. Jeg må velge å tenke gode tanker. Jeg må velge å si at jeg er nok. Jeg må velge å tenke at det er så masse som jeg kan utrette. Det er så mye jeg kan påvirke så mye jeg kan gi til andre. Av min vennlighet av min tid av min godhet av min raushet av min gavmildhet og av min TID. For det er et valg å ikke velge noe ,det er et valg å ikke gjøre opp for seg når urett har skjedd..  Det er et valg å ikke være hyggelig med de som ingen  vil prate med fordi noen har sagt at de er rar eller du selv synest de er rar og de ikke passer inni ditt liv ditt miljø eller din vennekrets. Det er valg, det også.

Jeg er bra nok akkurat slik jeg er.

Det er du også.

Fordi YOU SAY!!!! 

Renata. ❤