Av og til så orker en bare ikke...

Hei å god kveld. 😊

Det har vært litt stille fra meg, og flere har spurt hvorfor å om alt er okay. ❤Takk for omtanken ❤Jeg har ikke svart noen. Ikke fordi jeg ikke har noe å si eller skrive. Men fordi jeg rett å slett  ikke har orket.

Når en har mye bagasje å jobbe seg gjennom, så blir en sliten. For det jobbes ikke bare med en grusom fortid men det jobbes med holdninger,og væremåte og en egen utvikling som Renata.  Jeg må bli kjent med meg selv på nytt på mange områder i livet. En ting er hva som skjedde når jeg var lita men noe helt annet er voldtekten som jeg opp for snart to år siden. Og av og til så blir en så matt og rett å slett så tom for batteri at en må bare stengte alt og alle ute. 

De siste 3,4 mnd har jeg hatt mye flachbacks. Og det stjeler mye energi fra meg. Og det stjeler min nattesøvn. 

Flachbacksene mine har for øvrig handlet om mishandlingen og all den psykisk terroren som jeg opplevde den tiden jeg var i Polen som barn FØR jeg kom til Norge.  Og den voldtekten som jeg har opplevd.Det har slete meg i fillebiter av og til.  Stemmene ,lukten ,frykten, utsultingen , slagene. Konstant redd konstant sulten, konstant utmattet. Det er ikke gjort på en dag å komme seg gjennom noe slikt eller komme over noe slikt. Selv har jeg min tvil om at jeg noen gang ville klare å møte en hverdag der ikke noe av dette preger meg en eller annen gang gjennom dagen min. For det ligger der som en tung mørk sky.. Jeg føler meg omtåket og går rundt med konstant migrene i mer eller mindre grad.

Psykologen er fantastisk og hun sa  til meg når hun begynte å forstå hva jeg hadde vært gjennom at det er et mirakel at jeg lever. For alt det som jeg hadde blitt påført som barn skulle ikke gjøre det mulig for meg å leve. Det er slik du bare ser på film og ikke klarer å forestille deg.

Jeg klarer ikke å forstå hva hun mener fordi jeg har følt på kroppen hvordan det er å se døden i kvitøye. Derfor blir det for meg vanskelig å forstå at jeg er et mirakel. Fordi jeg ser ikke på meg selv som et mirakel. Jeg ser på meg selv som den jenta som overlevde noe grusomt men som har etterskader som kanskje er enda større og vondere å håndtere enn det som jeg opplevde i Polen. Fordi det river å sliter i meg at det finnes mennesker der ute som kan påføre andre så mye jævlig. !!!  For det finne ikke ord som beskriver godt nok hva jeg føler om det. 

Hun lurte fælt på hvordan i alle dager jeg klarte å se så lyst på livet som jeg gjør. Men jeg sa  at jeg  har ikke alltid gjort det og der er fortsatt dager der jeg ikke orker å stå opp av sengen fordi det er tungt. Men jeg har sagt at jeg skal opp hverdag. Om jeg ikke går ut hverdag så skal jeg opp hverdag og være sammens med barna og familien. Så får jeg gråte og  være lei meg når de er på skole og bhg også når de er hjemme så får jeg holde fokuset på de. Da blir smerten litt mindre... 

Og det er jo ikke barna mine sin feil,så da må jeg passe på at det ikke går utover de heller. 💙💙💙

Men jeg kjenner at jeg er heldig. For det er så mange som har opplevd mye verre ting enn meg. Jeg har en Gud som hjelper meg. En som trøster meg. Og selv om jeg har vært i tvil om det finnes noe mer mellom himmel å jord og følt meg langt vekke fra Gud så har jeg alltid sett i ettertid at han har passet på meg.  Når jeg ikke orket å stå opp så gav han meg kraft nok til å stå opp. Når jeg ville gi opp så sendte han noe til meg som trøster meg og gav meg omsorg. Og når jeg var sint og følte meg forlatt så var han der med meg og for meg. Og når jeg ville gi opp fordi ting var tungt og vanskelig så heiet han på meg å sa at jeg klarer alt men jeg trenger ikke å ha hastverk. 

Jeg har rett å slett bare ville hatt tid før meg selv en stund.  Jeg trenger tid til å tenke, til å gråte ,til å be, til å bearbeide til å gå gjennom prosesser som gjør at jeg en dag kanskje vil klare å leve med alt dette. For det er overveldende for meg. Føler meg veldig alene med følelsene mine fordi jeg ikke har noen likesinnede å prate med. Og de som jeg har sagt ting med de føler jeg ikke forstår og da føler jeg det blir bare vondt å prate om. Så da lukker jeg meg. Jeg kjenner at jeg har forandret meg. For all del jeg kan prate masse og le å ha det kjekt  men jeg merker at jeg kan like godt være stille å bare høre andre prate og at jeg slipper å si så mye.  Jeg kjenner at jeg liker å ha det rolig rundt meg. Noe jeg ikke taklet før. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg om det ble for stille rundt meg før.  Jeg føler jeg er mer ydmyk,mer forsiktig av meg. Buser ikke ut med alt mulig, som ikke er gjennomtenkt ,vil ikke si at jeg ikke kan være engasjert eller forvare meg selv når jeg føler meg urettferdig behandlet men det er ikke alltid at jeg orker å ta kampene lengre. Har vel funnet ut at det er ikke alle kamper som er verdt å ta. Og det har vært og er en reise på godt å vondt. Jeg lærer hele tiden. Men jeg  tror at Gud holder på å snu alt det fæle til noe godt. For jeg kjenner han jobber skikkelig inni meg. Han er så tydelig i sin tale og det er veldig overveldene. Og jeg  synst det er skummelt, fordi jeg føler meg overhode ikke verdig nok. 

Ei ung dame fra Polen som blei solgt som sexslave for sin mors behov for narkotika og alkohol. For det var det som betydde noe for henne. Da var det godt å ha ei datter som hun lot mannfolkene forgripe seg på slik at hennes behov ble dekt. 💔

Også kommer du til Norge og da skal vi være happy og være norsk. Og det er det som betyr noe.. Kanskje spesielt i tenårene og oppover har jeg følt dette. For identiteten min var så uklar. Jeg hadde en fot i hvert land. Og selv nå så føler jeg at Polen er mitt hjemland men da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke føler det slik om Norge. Handler jo ikke om at jeg ikke er glad eller takknemlig for det jeg har hatt her men jeg har ikke hatt et enkelt liv heller. På ingen måte.

Og det har ikke foreldrene mine heller hatt. De fikk et barn som hadde en enorm bagasje som de ikke visste konsekvensene av. Og alt jeg påførte de av smerte og sorg. Jeg tror ikke de hadde forestilt seg i sin villeste fantasi at dette var det livet de skulle få ved å adoptere meg. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at de burde aldri ha gjort det. ?Alt for mange ganger ..!!

Og at de var dumme som gjordet det. At de var naive og uvitende. Og at de ville få mange store problemer. For det fikk de jo. Kunne de ikke bare adoptere noen andre og la meg være,liksom? Også attpå til måtte jo jeg klare å bli gravid UTENFOR ekteskapet.  To ganger til å med!! Det er så FYFY som det går Ann å få det til når du vokser opp i et kristent hjem og foreldrene dine er godt kjent at av alle i kirka. Snakk om å synliggjøre det svarte fåret i familien liksom !! Har du en tvil på hvem.det var så var det alså meg. !! 😂😁😳Kan ikke forstå til den dags dato at de orket. Spesielt ikke mamma. For det har liksom alltid vært meg å mamma. Og all den dritten som jeg bare hadde ut av meg. Det var ikke lite og ikke var det noe pent syn heller. Alt hun har tålt. Alt hun har gitt. ❤❤

Jeg skulle ønske hun slapp. Jeg skulle ønske at jeg var enklere. At jeg var det de trodde de fikk. Ei jente som var skoleflink å fikk seg ei god karriere og som gjorde noe med livet sitt. Men istenfor fikk de slite med meg. 

Alle disse tankene her er ikke enkle å fordøye. Jeg føler jeg drøvtygger slik kua gjør...  Selv om mamma og pappa sier de elsker meg og at de ikke ville vært foruten så er det noe som jeg ikke klarer å ta til meg. Jeg føler det er så ufortjent.Men det var vel en mening i at jeg skulle til Norge. Ikke at jeg forstår det da men men....... 

Så når Gud jobber med en så må en være lydhør. Men det vil ikke si at det ikke er vondt eller ubehagelig. Men Gud har ikke sagt at det å være kristen skal være enkelt. Men han har sagt at han skal lede oss gjennom det og han skal gi oss styrke til å klare alt i Han.  Så jeg prøver å lene meg på disse ordene og håper å tror at ting snur så smått. Men at det vil ta tid.

Så derfor har det vært stille fra meg. Fordi jeg jobber, Gud jobber med meg og jeg føler at jeg må lytte. Og det krever mye fra meg. 

For mange vil nok dette være veldig ukjent, men det er heilt greit. Det er bare å spørre så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Jeg kan ikke alt men jeg skal prøve å svare dere så godt jeg kan på det dere evt lurer på.

takk for at dere bryr dere. 😊😍

Renata.

Del artikkel: