Jeg klarer ikke å forstå deg.

28.03.2019, 10:59

Jeg skjønner ikke hvorfor du er så redd. Hva har du å være redd for. Er du redd for at jeg skal stille deg vanskelige spørsmål som du helst ikke vil svare på? Eller er det fordi du ikke husker fordi rusen preget deg så mye. 

Men du valgte å føde meg. Du valgte å ha sex(så vitt jeg vet da) du valgte å  ikke beskytte deg. Og du er jo ikke dum når du får flere barn etter hverandre. Så her sitter jeg, i mitt hjem mange tusen mil fra deg, og lurer på hva i alle dage var det som fikk deg til å ta de valgene du gjorde. For du må ikke tro noe annet enn at det har påvirket oss. Meg, sylvia og Kristoffer. Hvordan kunne du med din samvittighet utsette oss for det du gjorde.??

Alt det jeg har opplevd i Polen,sammens med deg og dine hundrevis av menn,all narkotikaen, all drikkingen, forventet du at det ikke skulle påvirke meg? 

Jeg kunne vært ei frisk ,sterk jente som ikke hadde den bagasjen du gav meg. Jeg kunne ha klart å vært ei enda bedre mamma for mine barn ,hadde det ikke vært for deg. Skjønner du ikke at det du har gjort ,har skadet langt mer enn det du er klar over. 

Alle mine mareritt,angstanfallene uroen,redselen ,det å aldri stole på noen helt. Det å aldri kunne slippe noen helt innpå deg. Det å kunne føle egenverdi,du har ødelagt alt. Jeg prøver å holde hode over vanne,men jeg ser deg i vannet sammens med meg og du trykker hode mitt under vann. Jeg får ikke puste. Jeg spreller og prøve å rope høyt hver gang jeg kommer opp, men du er for rask. Jeg dør skakte  med sikkert.

Jeg slår meg av, for å slippe å føle smerte. Men jeg ruser meg ikke,slik du gjorde når ting ble tøft for deg. Jeg drikker meg ikke ihjel fordi jeg møter motgang. Jeg har jobbet meg gjennom ting, jeg har fått noe hjelp men jeg har alltid vært bestemt på at du ikke skal gå ødelegge meg. Jeg prøver bare å pussle på plass bitene som du har rotet utover. Og det er millionvis av de og mange er så like så det er så lett å bli forvirret. Det kalles livet. Og jeg prøver å leve det etter beste evne. Men jeg er utrolig sliten og lei. For hadde jeg blitt født inni en velstående familie så hadde kanskje ting vært annerledes. Men du valgte å få meg på de værst  tenkelige måter og inni et miljø der sex,dop er favoritten. Jeg tør ikke å tenke på hvordan de mennene forgrep seg på meg fra jeg var 6 mnd. Alt er jo så lite da. Jeg spyr og kroppen spenner seg. Hvordan kunne du.?? 

Jeg prøver å sette meg inni din sitvasjon for jeg vet jo at når du ble gravid så fikk du ikke komme hjem, og der i fra gikk det vel bare nedover med deg. Men du kunne abortert meg bort. Det hadde vært så mye lettere enn å føle på den smerten jeg føler på nå. 

Jeg føler jeg kveles  for alle vil jeg skal bli ferdig med dette styre som folk kaller det. Men hvordan skal jeg det når dette er min normal. Jeg vet ikke om noe annet fordi ingen andre har lært meg noe annet. For er det noe jeg har lært så er det at du kan aldri stole 100%på noen. Så den enste jeg stoler på er meg selv. Jeg vet hva som må til ,jeg vet bare ikke hvordan. For  de som kan hjelpe de vil ikke hjelpe. De er ferdig med saken. For for de er det bare enda en "sak" de må forholde seg til. Men for meg så handler det faktisk om livet mitt. Er ikke livet mitt mer everdt enn at jeg kan prøve å få svar. Er ikke livet mitt mer verdt at jrg må gå gjennom dette alene. Det er så dårlig gjort. Jrg har ikke bett om noe av dette, men jeg må takle alt dette alene fordi andre er "ferdig" med dette. Men hvordsn er det mulig når de vet hvor grusomt ting har vært.?? Jeg blir så sint

 For det er så urettferdig t noen kan bare legge det bak seg som om ingenting har skjedd mens jeg drøvtygger dette dag ut og dag inn. For meg er det ikke bare en liten sak som liksom skal gå over med tid å stunder. Og tiden leger ikke alle sår. Tiden kan gjøre sårene betente hovne og enda mer vonde. Som en verkebyll som bare vokser men som aldri sprekker.

Jeg prøver å tenke om jeg var i dine sko,hvordan hadde livet vært da. Det jeg kan si er at jeg har blitt fortalt at Polen var et forferdelig land på den tiden da jeg var lita jente og bodde der. Men jeg forstår ikke at jeg som skulle være det kjæreste du hadde, behandlet du som søppel. Er det fordi din mor behandlet deg slik ,når du var gravid med meg og siden du da ble kastet på dør så måtte du tjene til livets opphold, og det gjorde du ved å selge min barne kropp til skittne griser som ikke burde ha et understell!! 

Jeg får helt avsmak av det du tillot. Jeg prøver å forstå, men jeg må ærlig innrømme at jeg får en vond smak i munnen. 

Uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg ikke å forstå.  Og jeg forstår heller ikke at du fikk enda flere barn i senere tid. Har du ikke lært at du ikke er et elskverdig menneske. For hvordan kan du elske noen når du utsetter de for slikt som du har gjort. Hvordan. ? Og hva vil du jeg skal gjøre med det. Vise deg ydmykhet, forståelse,tilgivelse. Jeg sliter virkelig. Selv om jeg prøver, å tro meg det er ikke for din del men for min del.

Jeg vet jeg må tilgi,men jeg klarer det ikke. Selv ikke for min egen del. Jeg prøver å forstå,ikke for din del men for min egen,men jeg klarer det ikke.

 

Jeg klarer ikke å forstå deg, og det du gjorde.

 

Renata.❤

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler