Selvbilde.

Selvbilde.

Kjenn litt på det ordet,føl litt på det. Hva tenker DU når jeg skriver om ordet selvbilde? Er det viktig for deg? Hvor viktig da? Er det alt oppslukende for deg? På hvilken måte? Eller eksistere ikke dette ordet hos deg? Grøsser du bare ved tanken på ditt selvbilde. Blir du lei deg? Sint? Hvorfor blir du det?

Selvbilde kan være så mangt. Men det som betyr noe er hva det betyr for deg og hva det gjør med deg som person.  Noen vil si at det å ha en jobb,en god karrierer er viktig for selvbilde. For at de skal føle seg vel. Føle at de har det bra med seg selv og at de gir noe tilbake til samfunnet. Noen sier at penger, det å være økonomisk uavhengig er viktig for selvbilde, ja for da slipper en å bekymre seg for om regningene blir betalt eller om en har rå å sende poden eller prinsessa i selskap, eller om en får mat på bordet denne måneden også. Noen sier at de aldri kunne tenkt seg barn fordi da er de mer fri til å gjøre det de selv ønsker uten å være bundet til det ansvaret barn medfører. Og at det er viktig for demmers selvbilde. Her er nok tusenvis av meninger på hva et bra selvbilde er.

Men jeg vil snakke om hvordan media,sosiale medier og verden rundt oss påvirker vårt selvbilde. Og hvor lett det er å bli negativt påvirket med all reklame som florerer rundt oss 24/7.  Tenker vi egentlig over hvor mye reklame kan påvirke oss.? Hva med barna våre da.?

Reklame om slanking, tabletter kaffe,chilli, alle slags kurer,Fedon Lindeberg, alt for at vi skal føle oss bedre, få det bedre med oss selv. 

Men misforstå meg rett. Føler vi oss bedre. Med alt presse om å være slik å sånn.? Føler vi oss vakkrere fordi vi bruker den kremen eller får den brunfargen eller bruker falske vipper, eller kjøper den buksa,de skoene,den jakka, alt dette er jo bare materialistiske ting. Kan de materialistiske tingene erstatte våre egentlige følelser.?

Eller undertrykke vi våre egentlige følelser fordi vi ikke orker å gjøre noe med det vi egentlig føler. Eller har vi ikke blitt opplært til hvordan vi skal takle våre følelser.?

Men hva skjer hvis en undertrykker følelsene sine til en hver tid?. Vil en ikke bli avslått.? For du må jo overleve på en måte og hvis en aldri blir møtt på sine følelser,sine tanker, aldri får erkjennelse,gode ord,oppmuntring, å for å ikke snakke om nærhet. Hva skjer på innsiden hos et menneske da?

Gjør ikke alt dette noe med hvordan vi føler oss på innsiden? Gjør ikke dette noe med oss ,med vår tankegang ,med vårt handlingsmønster,hvordan vi møter andre mennesker og deres følelser.?

Det snakkes om at allerede på grunnskolen så skal de innføre læring om følelser alså mestring av følelser. Men hvorfor har det blitt slik at dette med følelser må inn for høring i regjeringen?? Det må jo være en grunn for det. Jeg tror det handler om at dagens ungdom sliter alt for mye med selvbilde å at selvmordstallene er høyere i Norge enn i Europa. Ja det er faktisk sant. Og det er skummelt. Veldig skummelt. Talle for selvmord må ned og ikke opp. Og vi har alle et ansvar. Hver å en av oss har et ansvar. 

Dette er faktisk Alvårlig. Hvis vi som foreldre ikke lærer våre barn å takle følelser ,og at de følelsene vi får er normale og ikke farlige. Hva skjer da?

Det er normalt å bli sint,skuffet,lei seg,forbanna,såret,glad,hoppende hysterisk glad,entusiastisk,avvisende,redd,urolig,engstelig.Alle disse følelsene er normale.

Men når barna i dag blir lært til å overse disse følelsene eller får kjeft fordi de er sinte,eller får beskjed om å roe seg ned fordi de viser glede og entusiasme. Ja alt med måte sier vi. Men hvis vi hadde klart å si til våre håpefulle fremtidige borgere som en dag skal ta over etter oss at det er greit at du blir sint, så lenge du gir ei forklaring på hvorfor du ble sint  å noen trenger hjelp til å forstå hvorfor de ble sinte og dette må vi som Foreldre hjelpe våre barn med,å sett er ord på følelsene dine etter du har roet deg ned slik at en gjør seg selv klar over hva var det som gjorde at jeg ble sint nå, og hva kan jeg gjøre for å unngå dette til evt en annen gang.

For hvor mange ganger har ikke jeg blitt sint på mine fordi de har blitt sint,også vet jeg i utgangspunktet ikke hvorfor jeg ble sint.? Klart jeg blir streng når de kastes leker vegg i mellom å hyling å brølingen ikke tar slutt. Men som vår familie terapeut sa: Det er ikke det du gjør når du er sint som teller like mye  som det du gjør etter du er ferdig med å være sint. Det handler om å reflektere over hva var det som skjedde . Hva var det som gjorde at det kokte over før meg nå?. Hva var den egentlige grunnen. ?

Jeg mener at alle disse ulike følelsene må analyseres. Ja du leser riktig. For de er viktige. De er en del av oss alle sammen. Å jo mer vi forstår våre følelser jo mer kan vi forstå andres følelser å jo bedre medmenneske kan vi være. 

Og alt dette påvirker vårt selvbilde. Det påvirker måten vi ser på oss selv på. Og måten vi ønsker at andre skal se på oss på. Jeg ønsker ikke å bli sett på som en person som er følelses kald eller som ikke har medmennesklighet eller er ydmyk i møte med andre mennesker å deres livshistorier. Lett? Nei, over hode ikke. Men det er noe som er viktig for meg. Både i jobben min og blant venner å familie å på det generelle plan i møte med andre mennesker.  Jeg feiler mange ganger  men jeg jobber med dette fordi jeg vet hvor innmari viktig dette med selvbilde er for folk flest ,meg inkludert.

Uten at jeg kjenner alle mennene i verden vil jeg tørre å si at selvbilde er kanskje et hakk viktigere for oss damer enn menn. Sier ikke at selvbilde ikke er viktig for menn ,bare at vi damer kanskje blir lettere påvirket av reklamene som florerer rundt oss til en hver tid. 

For hvor mange ganger har du ikke kjøpt den kremen, den olje som skulle hjelpe mot strekkmerker eller cellulitter etter du har sett den på reklame. Jeg har gjort det  og det er ikke noe galt i det så lenge en forstår at det er ikke kremen eller olje som avgjør om jeg har et godt selvbilde om meg selv. Det er det bare jeg som kan bestemme det.

Jeg bestemmer hva jeg skal tenke,føle,mene,gjøre,ikke gjøre,og hvordan jeg skal være. Ingen andre kan bestemme det. Jeg bestemmer om den reklamen eller den filmen eller om andres menneskers meninger om meg skal påvirke meg. Klart at noen ganger så påvirker andres meninger om meg mye,andre ganger lite. Men jeg må jobbe med mitt selvbilde. Jobbe med hva som skal få lov å ta opp tiden min. 

Jeg skal være så ærlig å si at jeg har vel aldri hatt det beste selvbilde om meg selv. Aldri tenkt at jeg er unik,eller noe ekstra spesiell eller verdifull. Men jeg vet at jeg er det. Sånn innerst inne så vet jeg det.

Men jeg vet også så alt for godt at hvis jeg skryter av meg selv å sier jo jeg er flink til  å hekle,dekorere,lage mat,være imøtekommende ,være hyggelig ,snill,omsorgsfull,hjelpsom så tenker mange at jeg er veldig selvgod. Hvorfor er det slik at det ikke er lov å skryte av seg selv når en har gjort en god innsats. I det ene øyeblikket så sier folk at du er flink, men husk ikke vær for flink. Du er pen men ikke vær for pen. Du er smart men ikke vær for smart. Du er sterk men ikke vær for sterk. Du er modig men ikke vær for modig. Du gjør en god jobb på jobben din men ikke stikk deg frem. Er det noe rart at dette med selvbilde er så vanskelig da.  Og tenk for et press det er blant dagens unge i dag. Jeg kan ikke forestille meg det en gang. Men det skremmer meg å høre på nyhetene om ungdommer som tyr til ekstrem ting for å klare seg gjennom eksamen eller for å bli tynn nok sexy nok. De skal prestere på skolen i hjemmet på idretten blant venner på jobben. Over alt i alt det de enn gjør skal det presteres. Og hvem de er og hvordan de har det på innsiden blir bare trykt lengre og lengre ned. Så langt ned at de blir syke,så syke at de trenger profesjonell hjelp. Men køene er lange, ja vi snakker om år. Å for de som ikke er så sterke ,så er selvmord en løsning.

Skremmende... Veldig skremmende !!!.

Reklamene i dag forteller oss alt som er galt med oss fordi de vil stadig at vi skal forandre oss,forbedre oss,gjøre oss enda mer ugjenkjennelig så du er sikker på at du sitter der når du er 40 og er superforvirret om hvem du egentlig er. Forandre på ditt ,forandre på datt. Stram opp huden her,ta bootox  der,silikon i rompa her i lårene der i puppene der,og  for Guds skyld ikke glem å stram opp fjeset ditt så mye at du ikke klarer å snakkes skikkelig eller å smile.  

Dette er det reklamene forteller oss. Og vi skjønner ikke enda at dette påvirker oss og barna våre mer enn det vi tror. 

Sier ikke at det å ta en operasjon som forbedrer helse tilstanden din er det samme. Du må gjøre det som er best for deg å din  helse så klart. Men jeg må si at jeg blir utrolig lei meg når jeg ser unge jenter helt nedi 11 års alderen legger lag  på lag med sminke fordi at de skal føle seg pen. De tar bilde av det de har gjort og lagt det ut på nettet i håp om å få feedback  på om arbeide er bra nok eller om de er pene nok. Selv bruker jeg sminke men barna mine ser meg vel sjelden med sminke. Mye skyldes eksemen jeg har i fjeset og i hårfestet i panna mi. Så jeg bruker det ytterst sjelden. Men da får jeg høre at jeg ser ut som en klovn. Selv om jeg knapt nok har noe på. Men for barna mine er jeg  den mamsen som ikke har behov for å bruke sminke for å føle meg vel. Og jeg prøver å si til mine håpefulle at de er mer enn bra nok slik de er . Hverdag sier jeg det mange ganger om dagen. De blir faktisk lei av å høre meg si det. Men jeg har troen på at det er viktig for de å få høre dette. 

Blomster,fine farger, gamle ting,duker puter pledd bilder håndarbeid,ei god bok,musikk, tid med venninner,  gå en tur i fjellet ,synge høyt ,danse le å gråte når jeg føler for det.Bare det å være meg slik jeg er med alle skavanker med alle rynkene mine ,mine grå hår som begynner å komme fortere enn jeg helst vil, med mine feil med mine mangler med mine særegenheter. Det er jo alt dette som er meg. Hvorfor forandre noe fordi andre vil det.? Hvorfor ikke være glad i meg selv for den jeg er. Jeg har blitt formet av det livet som jeg har levd av alle mine opplevelser både på godt å vondt. Disse opplevelsene er den grunnen til at jeg er slik jeg er. 

Jeg må innrømme at selvbilde er noe jeg har jobbet hardt med. Og jeg har nok lært på den harde måten at folk kan mene å gjøre akkurat det de vil men det er jeg som bestemmer om det skal  påvirke meg eller ikke. 

Jeg tenker å ønsker at vi må bli flinkere å snakke om følelser. Ikke bare vi damer men dere menn også. Vet at kanskje mange aldri har blitt opplært til å snakke om følelser og at følelser er for pyser og du er ikke mann hvis du gråter. 

Men det er bare tull.!!Ferdig snakka !! Det er heller omvendt. Du er ikke mann om du ikke viser følelser,du er ikke mann om du ikke kan gråte når du er lei deg eller når du er glad. Det er ikke farlig å være  entusiastisk på andres vegne og vise glede og støtte. Det er ikke farlig å være iniativ taker til sosiale sammenhenger eller være den som inkluderer nye inni vennegjengen. Det er ikke farlig å gråte når du er lei deg fordi noen har sviktet deg og knust hjerte ditt. Det er ikke farlig å holde hender i offentligheten eller kysse kona,kjæresten,samboeren på munnen i all offentlighet. Det er ikke farlig å si høyt jeg elsker deg å du er rå fin til den som du elsker høyest. Det er ikke farlig å kjenne på at du har en dritt dårlig dag og du er sur å grinete. Det er ikke farlig å snakke om ting som er vanskelig. Det er alt dette som gjør deg menneskelig.  Det er kanskje ubehagelig men hvem.hr vel sagt at livet skal bare være behagelig? 

Jeg håper dere som leser dette legger igjen kommenterer og gjerne ha en diskusjon på dette temaet : Selvbilde. 

Ha en fin søndag. Og husk at du er perfekt slik du er. ❤. Jeg legger ved denne så dere kan se.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10220331431701031&id=1386592971

Renata ❤.

Del artikkel: