Alltid noe å bekymre seg for.

10.09.2019, 00:35

Jeg får ikke sove. Ikke at jeg har prøvd å sove men jeg kjenner meg selv så pass godt at jeg vet når hode mitt jobber og tankene mine spinner av gårde så er det lite vits å legge seg bare for å ligge våken å irritere seg over det faktum at du ikke får sove.

Det er alltid noe å bekymre seg for. Jeg er nok av den sorten at jeg bekymrer meg mye. Har barna det bra. ?Hvordan går det på skolen.? Har de venner?Behandler de andre mennesker rundt seg bra? Får de nok mat,får de nok søvn?spiser de riktig?. Hvordan går det med følelsene deres.? Møter jeg de slik de ønsker å har behov for å bli møtt.? Hjelper jeg de nok eller for mye.?

Hvordan har de det når de er med pappa'n sin? Ser han de slik de ønsker å bli sett å møtt. Viser han interesse for de.? Behandler ny dama hans de bra?. Er hun snill med de. Verdsetter hun de? Eller føler de seg erstatte.?

Hvordan går det egentlig med  meg.? Som dere har forstått har jeg to flotte barn fra et tidligere forhold. Og når jeg ble mor så var det naturlig at det var mange ting som kom til å bli forandret for alltid. På godt å vondt.  Ting har aldri vært lett  når det kommer til barn. 

Jeg husker fra jeg selv var lita å drømte om hvordan min familie skulle bli. Hvem jeg skulle gifte meg med og hvor mange barn vi skulle ha. Hvor vi skulle bo hvor stort bryllupet vårt skulle være. Hvordan kjolen min skulle være. Alt såg jeg for meg. 

Og alt det var fint, helt til jeg ble voksen å skjønte ganske fort at slik fungerer ikke den virkelige verden. Jeg hadde ingen plan om å bli aleine mamma til to stk med 18 mnd mellomrom. Ikke hadde jeg en plan om at mine eks svigers ble de dem ble. Ikke planla jeg at jeg skulle få to barn med en guttunge som jeg overhode ikke vår forelsket i. Ikke planla jeg at jeg skulle påføre barna mine så masse unødvendig smerter fordi jeg dummet meg ut. Ikke planla jeg at mitt liv skulle ende slik det gjorde.

Og skuffelsen over meg selv ble enorm. Hvem er så denne unge jenta som plutselig ble mamma i en alder av 19år å  tobarns mor i en alder av knappe 21. Så bekymringene har stått i kø. For hvordan skulle jeg klare meg. Hvordan skulle jeg bli  som mamma når jeg aldri har hatt ei mamma som var der for meg fra alderen 0 til 6 år. Den perioden da et barn blir formet for livet.  For jeg ble formet for livet. 

Er jeg verdig nok til å være mamma til ikke bare en gutt men to. Konstant sjuke var de. Jeg sov vel aldri ei natt gjennom før jeg møtte min ektemann. Og lite med søvn var det da også. Med en som hadde Alvårlig astma og krupp til en stadighet å en som var livredd for alt og alle og som bare ville ha mamma hele tiden, så skjønner jeg ikke hordan jeg klarte å stå på beina mine. Betale regningene mine ,få mat på bordet, betale for bhg, for bilen min,for forsikringene mine,husleia, strøm ,legetimer,advokatutgifter. Jeg var konstant bekymret. Vi bodde på legevakten så og si hele oppveksten til de to elste. Fra de var 1 år til de var 4. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte alt.Lungebetennelse øre nese hals problematikk til tusen, antibiotika kurer i hytt å pine. Hyling å skriking som aldri tok slutt. Måtte alltid ta med minstemann når elste skulle i bhg, selv om han sov, måtte alltid ta de med på butikken når de var trøtte å slitne fordi vi måtte ha mat å bleier å medisiner. Det tok aldri slutt dette med å bekymre seg for selv om de er større  nå det helt andre ting en bekymrer seg for nå enn når de var små. Dette er veldig vondt for meg å skrive om fordi selv etter så mange  år så skulle en tro at en hadde kommet seg forbi eller gjennom disse tingene å gått videre. Problemet er bare at det aldri har vært tid for meg til å gå gjennom alt som skjedde den gsng da. Alle sjukehus innleggelsene, alle marerittene, uendelig møter med advokat ,mekling, familievernkontor ,barneværnet,lege, eks svigers som gjorde ting tusen ganger verre enn det trengte å være. Og ikke minst meg. Alt det jeg ikke ville være når jeg ble voksen, ble jeg.  Frykten for å ikke være god nok har alltid såtte i fremsete med meg. Jeg ble alenemamma,gravid utenfor ekteskapet to ganger,jeg ble syk,så syk at i dag er jeg 100%ufør. 

Men det som er vanskeligste for meg er at alt dette påvirker barna mine. Alle 3 av dem. For når de elste reiser til faren sitter en liten gutt igjen som ikke forstår hvorfor de må reise. Hvorfor de må være med faren så lenge som 3 uker i ferien. Hvorfor kan de ikke være her med han Helen tiden ,slik han er med oss.

Det er den tyngste byrden for meg å bære. At jeg ikke fikk det til. Happy  familylife. At  jeg å barnefaren til de to elste ikke kommer overens uansett hva enn vi gjør. Uansett hvem som har vært her for å hjelpe. Han er det rake motsetning av alt det mine verdier står for. Det jeg som Renata står for. Når jeg ser på han ser jeg mitt gamle jeg. Den jenta som fucka  opp alt. Som var så usikker på seg sjøl og som trodde at ho ikke betydde en dritt. Den jenta som trodde at livet handlet om å bli utnytta av gutta å som trodde at hun tålte alt det livet kasta på ho. Den jenta som til slutt sluttet å bry seg om seg selv,som var som et tomt eggeskall på innsiden. Knust i millionvis av biter,og som ikke hadde noe å leve for. Når jeg ser på han så ser jeg alt jeg ikke ville være men som er mitt speilbilde,min skygge,den følger meg hvor enn jeg går. Det slipper ikke tak. Og det er vel det som kalles konsekvens for sine handlinger. Enkelte ting vil alltid følge en resten av livet. Uansett hva enken gjør. Men jeg må lære meg å akseptere det som har vært, å setter mer pris på det som er. For det er mange ting jeg aldri kan forandre. Som folk væremåte. Jeg må bare være meg. Jeg kan ikke være noen andre mener jeg skulle ha vært. For da er jeg ikke meg.  Selv om det betyr at jeg må stå alene i livet så vil jeg heller det enn å være noen  jeg ikke er for å tilfredsstille andre.

Det har vært og er fortsatt til tider vanskelig å se fremover. For en vet aldri hva som er der fremme.

Det er både bra å skummelt. For jeg liker i grunn det forutsigbare best. Ikke i alt men i mye. Jeg liker å vite hvor jeg har folk, jeg liker å vite at jeg er trygg, at de som er mine venner er til  å stole på. Jeg liker å vite at folk setter pris på meg. Og at når de bruker tid sammens med meg så er ikke telefonene viktig at men meg. Jeg liker å vite at jeg utgjør en forskjell. At jeg Renata betyr så mye for noen at de ikke kan leve uten meg. Jeg liker å vite at jeg er bra nok slik jeg er. Og selv om jeg tabber meg delux  ut så er folk glad i meg likevel. Jeg liker å vite at jeg er medmenneskelig nok til å si unnskyld hvis jeg har gjort noe jeg ikke burde . Jeg liker å vite at selv om jeg ikke er den perfekte  mammaen  som lager supergøy matpakker å står opp to timer før alle andre for å lage pannekaker med lønnesirup  å som har allerede fått vasket to maskiner med klær ,hengt de opp før alle 4 nistepakkene for skole å jobb er ferdig smurt  så er jeg er god mamma for det. Jeg liker å vite at jeg kan hjelpe et annet menneske til å få det litt bedre med seg selv. Jeg liker å gi klemmer å si gode ord. Fordi jeg mener det jeg sier. Og det gir meg glede.

 Men jeg liker ikke at jeg ikke får det bedre til å være en enda bedre mamma. Det kan være at det er bare en følelse jeg har å at i grunn så er jeg er god mamma. Kanskje det er mangel på oppmuntring, gode ord,omtanke på ho mor som gjør at jeg av og til føler meg som dritt. 

Jeg føler jeg feiler hele tiden. Sier feil ting til feil tid eller sier riktig ting til feil tid eller lage feil middag. Glemte ditt glemte datt,sure tenåringer som smeller med dører uansett om du er blid. Som himler med øynene og driter egentlig oppi hva du sier å gjør å som konstant er misfornøyd med at de ikke får alt de peker på. Eller får ubegrenset tid på tlf å nettbrett. Eller at de ikke får mer ukepenger eller at jeg ikke har vasket klærne fort nok. Men de må bruke hode sitt. Jobbe for det de vil ha ,for de får det ikke servert på et sølvfat av meg.  

Jeg velger å håper å tro at selv om jeg feiler så er jeg mer enn god nok både som Renata og mamma.

Det viktigste er at jeg gjør mitt beste. Og det vet jeg at jeg gjør. 

 

Renata

Del artikkel:

BloggiShop

Relaterte artikler