Ei helg med vask av hus før søndagens familie selskap er snart over. Roen i huset har senket seg. Hvertfall sånn nesten. Mellomste skal på klasse tur å blir borte i 5 daga å da måtte vi gå gjennom pakke lista å dobbeltskjekke at alt som skulle være med ble med. Klokka 21 var det stilt. Da kunne jeg å mannen sette oss ned å kjenne på stillheten. Jeg skrur på tv'en for å se om det er noe intresangt å se på.
Kommet frem til et program som heter 'Sinnsykt. Hun som er programleder i dette programmet er lillesøsteren til Else Koss Furuseth. Cecilie heter hun. Ei søt ung dame som har mistet sin mamma å storebror i selvmord å fikk senvirkninger av dette i tenårene. Cecilie var 6 år når mammaen hennes valgte å ta selvmord.
Serien handler om at Cecilie møter da ulike mennesker med ulike diagnoser der de forteller hvordan livene er med de ulike diagnosene som de har. Hun byr mye på seg selv og en får et innblikk i at det er mange som sliter ute i den store verden uten at det er noe en klarer å se med det blåtte øye..
Og dette får meg til å reflektere å tenke på hva jeg sliter med. Mine diagnoser og mine problemer. Jeg blir lei meg, å skuffet over at verden har blitt slik at vi må få psykisk helse som et eget fag på skolen. At det har kommet så langt at vi mennesker har blitt mer selvopptatt å dermed så ser vi ikke de menneskene rundt oss som lider å har det vondt.Skuffet fordi vi mennesker har så skyhøye krav til oss selv men også til de rundt oss.Til å alltid prestere på sitt beste. Lei meg over at psykisk helse aldri blir snakket om i vennegjengen eller hjemme. For når en tenker psykisk helse tenker du da at da er det personer det har klikka for å at de er gal? Men om så det er tilfelle, skal vi slutte å bry oss for det. Skal vi fjerne tilbudene som mennesker med Alvårlig lidelser som bipolar, sichofreni,ocd, ptsd, osv trenger for å få et bedre liv. Skal vi kutte i helse å omsorgen så mye at tilslutt så er det ikke noen plass en kan få hjelp? Å vi lurer på hvorfor så mange sliter som de gjør i dag? Er det fordi tilbudene er så gode å ventelistene så korte?NEI !!Men hva kan Ola og Kari Normann gjøre da?De helt vanlige dødelige menneskene som er våre naboer som er våre kollegaer som er våre venner som er vår familie ? Kan de gjøre noe da?
"Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, la dette røpet jalle,lev i håpet ,lev i troen. Ingen kan hjelpe alle,,alle kan hjelpe noen".
Denne teksten er tatt ut fra en barnesang fra Børudgjengen. Og det ligger mye sannhet i denne teksten. Jeg roper ut at vi må hjelpe, vi kan alle gjøre en forskjell. Kanskje det kan være med på å berge et liv. Og det er noe du faktisk ikke vet før du faktisk strekker ut hånda di å hjelper noen.
Hvor får vi det fra. At alt som har med psykisk helse å gjøre, er innleggelse neddoping,tvangstrøye, galehus.? Hvorfor er vi så redde for å snakke om psykisk helse?
Visste du at det å være psykisk sjuk kan faktisk like gjerne være sorg eller traumer som har blitt påført deg å som egentlig ikke er din feil men det blir ditt problem fordi du må rydde opp i andres problmer som de har påført deg. Så hvorfor skal vi da legge lokk på psykisk helse.? Er det da ikke bedre at vi er mer åpne om det?Selv om det er vanskelig å krevende, selv om deg betyr å være ærlig å åpen. For når ble det slik at en ikke skal være ærlig?? Når ble det slik i vårt samfunn ,at vi har skylapper på å snur ryggen til?
Hva hadde du tenkt om bestevenninna di, eller bestekompisen din plutselig ut av det blå tok selvmord? Hva hadde du tenkt å følt da.?
Jeg tror du hadde følt skyld.Jeg vet JRG hadde følt skyld. Skyld i at du ikke turte å spørre hvordan han eller hun EGDNFLIG hadde det. Skyld i at du ikke var der mer for han eller henne når du la merke til at de ble mindre sosiale,de trakk seg mer unna. Men du gjorde ikke noe med det fordi du tenker kanskje at de var litt som deg som liker å være alene når ting ikke er så lett. Når unnskyldningene kom som perle på en snor for å unngå alt det sosiale. Eller du vil ikke trenge deg på å mase eller være i veien.
Men når ble det å bry seg om noen,gå å ringe på døren,lage mat,sende mld,kjøpe blomster eller sende et fint brev i posten å være til bry? Når ble det å være medmenneske til bry?
I samfunnet i dag så blir vi lært til å ikke stikke nesen der den ikke hører hjemme. Men dette er noe som angår oss alle. Dette er et tema der du SKAL stikke nesen din borti. Dette er ikke noe du skal snu ryggen til å håpe at noen andre fikser istedenfor deg. For hvis alle tenker slik så er det ikke rart at tallene for selvmord i Norge er så høye som de er. Og det trenger ikke bare handle om selvmord. Du har en plikt som venn å bry deg uansett hva det gjelder. Om det er skilsmisse,samlivsbrudd,mistet barn under svangerskap eller i ulykke,utroskap,kjærlighetssorg, plutselig dødsfall,selvmord,mistet jobben, syke barn eller om det er psykisk sykdom så må vi tørre å bry oss mye mer.
Nå skal jeg være veldig ærlig å fortelle noe som jeg opplevde når jeg møtte veggen for 3 år siden. Jeg har aldri vært så redd i mitt liv som jeg var da.
Jeg har skrevet om dette før, hvertfall litt men ikke om det jeg skal fortelle nå.
Når jeg møtte veggen å jeg skjønte at ting ikke var slik det skulle så ble jeg fryktelig redd. Dødsangst har plaget meg i mange år. Men jeg har lidd i stillhet. Det står ikke med store bokstaver i panna mi at jeg har døds angst. Det står heller ikke i panna mi at jeg har komplex ptsd og flere andre diagnoser. Jeg var livredd, jeg var alene hjemme stort sett hele tiden, og alt jeg kunne tenke på var at jeg var livredd for å dø. I min vennegjeng har dette med døden aldri vært et tema. Det har aldri blitt snakket om som jeg vet om. Da må det ha skjedd når jeg ikke har vært til stede. Og angst har vi heller ikke snakket om. Hvertfall ikke i sin rette form men at vi har sagt å hvis jeg hadde opplevd det å det så tror jeg at jeg hadde fått angst ja det har vi sikkert sagt mange ganger. Men aldri i direkte betydning der vi har spurt hverandre om noen av oss har angst eller hvordan vi stiller oss til dette med angst eller selvmord.
Jeg følte meg så alene. Smilemaska var alltid på når jeg gikk ut døren men jeg følte meg pilrotten på innsiden. Rart folk ikke luktet det fordi så rotten følte jeg meg. Jeg visste ikke hva det var hvor det kom fra og hva som evt skulle skje videre.
Men det jeg er såret å skuffet over er at folk brydde seg ikke. Jeg var åpen om det fra dag én da jeg skjønte hva det var som plaget meg. Og etter at jeg hadde blitt enig led meg selv at dette ville jeg ikke skjule. Jeg ville være åpen slik at jeg kunne være til hjelp for andre å på den måte hjelpe meg selv.Jeg skrev det i statusene mine på Facebook, å jeg la ut artikler , filmsnutter, serier, og hvis vg ,Dagbladet,eller andre aviser skrev om angst og ptsd så la jeg det ut. Jeg var ikke redd for å skjule det. Fordi det var en del av hvem jeg er som person. Det deffinerer meg ikke i den forstand at jeg er bare diagnosene mine men det er en del av hele Renata. Og jeg er jo mye mer enn bare mine diagnoser.
Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så aleine om det. At vennene mine ikke støtte meg og omringet meg med kjærlighet å trygghet å omsorg.
Alle de dagen da jeg låg i fosterstilling mitt på gulve når barna og mannen var dratt på skole å jobb ,hylte å skreik i smerte. Alle de nettene da jeg ikke fikk sove å måtte gå nedi i kjelleren fordi jeg var redd for å vekke de som sov oppe når jeg gråt. Alle de dagene da jeg kastet opp mange ganger om dagen å ingen var der å holdt håret mitt oppe å hjalp meg innigjen på stua eller i senga mi.Alle de dagene da jeg satt på stua med en bamse å vugget meg selv i håp om at jeg skulle få det bedre å roe meg selv ned. Alle de dagene da jeg følte at verden hadde hatt det mye bedre hvis jeg ikle var i den. Ingen klemmer, ingen gode ord,ingen omsorg, ingen forståelse, ingen empati, bare meg å tankene mine å følelsene mine helt alene.Tanken på selvmord har vært der mange en gang. Men jeg har aldri sagt det høyt. Ikke før nå.
Vennen mine var heller kritiske og kom med all verdens råd akkurat som om det var bare å ta seg en pille så var alle problemene mine borte. De forsto ingenting. De sa slik : "Hvorfor kan du ikke gå deg en tur, eller er det virkelig så gale som du skal ha det til.? Overdriver du ikke litt no. Rart vi ikke har sett noe av dette før da. Sikker på at det er så gale,?" Men de forsto ikke at hvis jeg gikk tur så kunne jeg treffe folk jeg kjente å da kom automatisk spørsmålet om jeg hadde det bra frem. Og jeg orket ikke å lyve mer å smile å si jo,takk du alt bra her. Jeg orket ikke å være fake, for jeg følte jeg måtte være det hvis jeg skulle utenfor huset. Mens inni meg så gråt jeg og var livredd. Jeg gikk slik lenge, ingen spurte etter meg om jeg uteble fra sosiale sammenhenger, ingen sendte melding å sa at jeg var savnet. Ingen spurte etter meg i kirka mi heller. Den ene plassen jeg trodde jeg skulle finne trøst å oppmuntring. Heller tvert imot. Jeg klarte ikke kirka fordi kirka ikke klarte meg. For hvis jeg var ærlig på spørsmålet:Hvordan går det med deg ,å jeg sa at jeg ikke har det bra og at jeg sliter med ulike ting så gikk folk plutselig. Å jeg sto igjen alene å enda mer trist inni meg. Enda mer ensom enda mer forlatt.
Så her er noe jeg vil du skal tenke over ,å dette gjelder ikke bare når folk har det tøft å tungt men generelt i livet.
Når du spør om noen har det bra, spør du fordi du er hyggelig å det er en ting man gjør fordi det er det en har blitt opplært til eller spør du fordi du FAKTISK bryr deg å du vil gjerne vite om vedkommende har deg bra eller ikke. Å hvis ikke, er du da mottagelig for det evt svare du vil få? Ikke spør hvis ikke. Ikke spør hvis du forventer et automatisk svar som jo,takk alt vell.
For det kan faktisk være mer sårende for den personen du spør hvis du viser med heile deg at det var ikke derfor du spurte liksom. Å ofte så går det ikke Ann å skjule at du ble overasket over svaret hvis svaret var noe annet enn,alt er bra.
Jeg har opplevd å knekt sammen på butikken. I bilen min, når jeg skal på møter av ulike slag ja egentlig over alt. Fordi det som skjer når en har opplevd mye men aldri tatt seg tid til å bearbeide ting så vil de før eller siden dukke opp. Å følelsene dine tar ikke hensyn til at det ikke passer akkurat der å da, de bare kommer. Å for meg så handlet det om at jeg var blitt voksen nok til å virkelig forstå hva jeg hadde opplevd som barn ,da jeg var i Polen. Og hvordan dette hadde påvirket livet mitt i en mye større grad enn det jeg var klar over. Desverre så ble ikke livet mitt noe enklere når jeg kom til Norge. På noen måter ja så klart men på alt for mange måter nei. Og det tror jeg er veldig vanskelig for folk å forstå. At livet ble ikke lettere for meg. Alle forventet det å det var vel kanskje det som var problemet. Den polske Renata var død å begravet å den norske Renata skulle blomstre å omfange livet med glede å jubel. Men jeg følte det ikke slik å jeg følte vel at de følelsene jeg hadde ikke ble akseptert av noen. Ingen forsto. Du er jo norsk no, da må jo alt være gullenes godt vel?? På mange måter ja, men på mange måter nei. Og der begynte dra kampen. Samvittighets kvalene. Jeg kunne ikke være så utakknemlig tenkte jeg. Men etterhvert som jeg ble større så skjønte jo jeg at det handle overhode ikke om det å være utakknemlig ,det handler om å finne seg selv,det å være trygg i seg selv,elske seg selv for den man er. Det var det alt handlet om for meg. Men alt dette kom jo så klart oppå alt det andre som låg der å ulmet i underbevisstheten min. Og lite visste jeg at dette skulle da koke over på den verst tenkelige tiden.
Det som gjorde dette ekstra vanskelig for meg var at jeg var 3 barns mor. Jeg var gift å hadde stiftet familie og hadde da utfordringer som de fleste familier har pluss en del ekstra med tanke på vår elste gutt. Jeg er gift enda men på det tidspunktet den illeluktende byllen sprakk så var der så mye annet som skjedde at det kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt.
Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom alt. Men jeg tror at det finnes engler på denne jorden som er forkledd i menneskeskikkelser. For det var to damer som såg meg. To som såg min smerte,min fortvilelse,min sorg min frykt min skam,min redsel. Å de dagene jeg møtte de ble dager som ble min grunn til å stå opp om morningen.
De ble mitt holdepunkt. Noe å se frem til. Vi trøste hverandre ,vi gråt med å for hverandre, vi snakket sammen i timesvis,og hjertene våre ble sakte med sikkert leget. Vi ba for hverandre,vi gikk turer ilag. Og vi tok vare på hverandre. Fordi en av disse damene hadde det tungt å vondt selv en gang. Og jeg hadde sett henne når ingen andre såg. Når ingen andre brydde seg. Og hun såg meg når jeg trodde ingen andre såg. Så glad for det .
Den andre damen har alltid vært ei dame som jeg har stolt på. Kjent henne i sikkert 15 år om ikke mer.Hun er 4 barns mor,utrolig raus å snill å har skikkelig omsorg for alle rundt seg. Hun fikk meg til å se de små tingene igjen i hverdagen som gav meg glede men som hadde blitt borte. Hun er et varmt å godt menneske jeg er veldig veldig glad i.
Å for meg så har dette vært en prosess der jeg i dag forstår at jeg måtte gjennom alt dette. Men jeg tror at det hadde vært enklere for meg å takle alle nederlagene og alle kampene mine hvis vennene mine hadde brydd seg mer. Hvis jeg hadde følt omsorg og å støtte. Ikke bare fra de to gode damene men fra mine venner som er jevnaldre med meg.Bare det at noen kunne være i huset selv om jeg sov slik at jeg kunne føle jeg trygg ,hadde betydd enormt mye for meg.
Og selv om jeg fikk trøst å oppmuntring fra uventet hold så kjenner jeg at det er sårt å se tilbake på den tiden å se i dag hvor enormt ensom jeg var med alle mine følelser og med tankene mine. Jeg følte at jeg ikke var verdt noens tid eller omsorg. Og det er en ekstra belastning når en har det tungt å vanskelig fra før.
Jeg er ikke sint eller noe på noen. Men jeg velger å være ærlig om dette fordi jeg vet at hadde det ikke vært for at disse to voksne damene var der for meg så vet jeg ikke om jeg hadde vært her i dag. Jeg vet ikke om jeg hadde greid livet.
Og jeg blir lei meg ved tanken at hvis jeg da hadde tatt selvmord så hadde ingen savnet meg eller merket at jeg var borte. Fordi ingen hadde tid til å bry seg. For alle var opptatt med sitt.
Jeg er så klart evig takknemmelig for de to dame å alt de gjorde for meg. Det kommer jeg aldri til å glemme, å jeg takker Gud for de hverdag. Men jeg kan ikke legg skjul på at det var og er vondt at de som jeg trodde var mine gode venner ikke var der for meg. Får jo følelsen av at jeg ikke verd noens tid. Kjell Andre min ektemann å bestevenn var der så godt han kunne og han var å er en god støttespiller. Min klippe,min festing. Men vi hadde 3 barn å et hjem som også skulle taes være på mitt oppi alt dette. Og livet stopper jo ikke opp å venter på at jeg skal følge med. Livet går sin vante gang det. Ungene må ha mat å reine klær, å hjelp med lekser å kjøring hit å dit.
For selv om ting ble bedre så kan jeg ikke la være å tenke at om jeg hadde tatt selvmord så hadde ikke mine venner merket det fordi de ikke hadde tid til å bry seg om meg. Jeg vet jeg ikke er alene med å ha slike tanker. Jeg leser om det nesten daglig at noen skulle ønske at venner å familie brydde seg mer. Ikke vær så dømmende. Så hard.
Å det må jeg være så ærlig å si at det gjør vondt. For er en bare venner når en er ute å har det Morro. Er det det som betyr noe. At alt skal være så kult, å morsomt at det er ikke plass til livets realiteter.
Så derfor deler jeg dette, i håp om at hvis du er der ute som kanskje ikke er en så god venn som du burde være, meg inkludert så tenk deg om. Jeg vet bare med meg selv at alt for mange sitter alene med følelsen sine, redd å usikker på hva de skal gjøre.
Psykisk helse er ikke noe en skal legge under et teppe fordi det er ubehagelig for deg å snakke om det eller ubehagelig for deg å høre om det. Vi har alle våre problemer. Og vi trenger trøst å omsorg på ulike plan i livet. Noen mer enn andre og skal vi da ikke være der for hverandre.??.
Jeg håper at jeg er en venn som ser deg. En venn som prøver å forstå deg. En venn som viser omsorg. Som prøver å oppmuntre,å glede ,å trøste å lytte til deg. For det er slik jeg vil være å det er det jeg jobber for hele tiden. Jobber for at du skal føle deg elsket,verdsatt. At du fortjener min tid uten at jeg sitter med hode nedi telefonen hele tiden ,når jeg endelig treffer deg. At du har min fulle oppmerksomhet når du er på besøk hos meg. Eller jeg hos deg.
Det betyr mye for meg at du betro deg til meg. Aldri tro at jeg ikke har tid. Har jeg ikke tid så skal jeg omdandere uka eller kalenderen min for å prøve å lage tid til deg, å får jeg det ikke til betyr det ikke at jeg ikke bryr meg da skal jeg møte deg ved første ledige anledning. Jeg har mye å lære å jeg blir aldri utlært. Selv ikke i et vennskap.
Jeg håper at du som leser bloggen min kan få litt mot til å være en bedre venn. Jeg håper du som leser bloggen vet at du ikke er alene. Jeg håper at du som leser bloggen min kan forstå at du kan utgjøre en forskjell i noen liv og at det trenger ikke å være perfekt å avansert for at det skal være akkurat det en person trenger der å da.
Jeg håper at du som leser bloggen min forstår at jeg å har følelser å trenger å føle meg elsket å verdsatt på lik linje som alle andre mennesker gjør på hver vår unike måte. Og at det er greit. Jeg håper at du som leser bloggen min kan forstå at følelser er bare følelser og at de er ikke farlig å at en kan få hjelp. Og hvis du vil prate med meg. Så send meg ei mld her på bloggen på Facebook eller Messenger.
Ta være på hverandre.
Renata.❤.
