Fornadringer ,en nødvendighet?

02.12.2019, 23:26

Jeg befinner meg i en rar sitvasjon. Skal prøve å forklare men tankene rundt dette går i surr. Fordi det er mange uvante situasjoner som jeg på en måte forstår er normale, men på en annen måte så er de ikke det for meg.

Helt siden jeg låg i mors liv har det å kjempe lagt i min natur. Jeg har kjempet mot de aller fleste og med de aller fleste og mot de aller fleste stivajoner. Både på godt å vondt. Dksl prøve å utdype dette.Jeg kjempe med å finne plassen min når jeg kom hit. Jeg kjempe mot mobbere hverdag, mot et samfunn som ikke hadde plass til meg ,mot venner som ikke forsto meg som behandlet meg dårlig ,mot systemet som liksom skulle være til hjelp men som var med på å gjøre meg syk. Jeg kjempet for barna mine for at de skulle ha det bra å ikke minst trygt. Jeg kjempe meg gjennom skole å jobb. For ingenting av dette kom naturlig,  alt ble en kamp for meg.  Jeg kjempe meg gjennom dårlig forhold fordi jeg ikke trodde på at jeg fortjente bedre, jeg kjempe mot mamma pappa fordi de ikke forsto det jeg så inderlig hadde behov for at de skulle først å, jeg kjempe med å finne ut hva som gjorde sønnen min annerledes å for at han skulle få lov til å være akkurat den han er.(noe vi fortsatt kjemper for ) Jeg kjemper mot meg selv fordi jeg var så usikker på hvem jeg var å skulle bli(har ikke blitt klok på det enda) jeg kjempet med å forstå hvorfor jeg tenker å føler å mener å gjør som jeg gjør den dag i dag. Det er en rød tråd gjennom hele livet mitt. Ingenting har blitt servert på et sølvfat for meg. Ingenting har falt seg naturlig.  Så når det da plutselig skjer at jeg kan svare til folk at vi har det bra så må jeg virkelig kjenne etter når jeg svarer. Fordi jeg er ikke vant med det. For det stemmer som regel aldri.

Men nå gjør det det. Vi har det bra. Sean trives på skolen. Tobias trives på skolen å med fotballen. Linus stor trives i første klasse å vi ser stadig er ny utvikling med han hver eneste dag. Han imponerer stort både oss å de andre rundt seg. Med sitt store gode hjerte. Å ikke minst, jeg å min kjære å har det bra. Vi er på en bra plass. En god plass. En trygg plass. Å da får jeg panikk. Skal komme tilbake å forklare litt senere her om akkurat det.

Jeg har lagt merke til at det er mer ro i heimen. Tenåringene trekker seg mer tilbake å er på rommene sine. Jeg vet å forstår at dette er vanlig men det er ny sitvasjon for meg å være i. 

Som mor så synst jeg det er rart,sårt,uvant,deilig,å litt skremmende. 

Jeg husker jo selv når jeg var tenåring at rommet mitt var mitt "fristed" (hvertfall til en viss grad, helt til jrg skulle gjøre noe for mamma eller at det var middag, badet skulle vaskes ,vi skulle handlet,besøke besteforeldre,eller jeg skulle på en eller annen form for aktivitet).  Husker følelse av at jeg gledet meg til å komme hjem gå inn på rommet å bare slenge meg på senga ,høre på musikk,lese ei bok eller et blad eller skrive i dagboka mi..deilig følelse.!! Så det er ikke det at jeg ikke forstår det.

Men nå er sitvasjonen snudd. Jeg er mor, jeg er den voksne som skal se barnet mitt,møte barnet mitt på den måten barnet trenger å bli møtt på. Jeg skal være den som skal gi de rom til å puste ,til å høre seg selv tenke, til å bare være. Og det er uvant. Å ikke trodde jeg at denne tiden skulle komme så fort. For det har gått fryktelig fort. Å så mange ting kunne vært gjort annerledes men som jeg ikke får forandret på. Men likevel må huske for å unngå samme feilene i fremtiden. 

Så nå føler jeg da at den kontrollen den er ikke slik den en gang var .

Hvertfall ikke på samme måte som jeg hadde når de var mindre. Jeg må slippe de mer. Å denne forandringer skjer så mye fortere enn det jeg klarer å henge med på, å jeg synst det går alt for fort. Jeg blir litt stresset av det rett å slett. Fordi jeg er så redd for å gå glipp av noe. På godt å vondt. Jeg ønsker å være der for de. Men jeg ønsker at de skal få prøve seg frem,finne sine egne veier å gå. Men når du føler at de springer i lynests hastighet å du sykler på en 3 hjul sykkel vedsiden av så skjønner du at du blir hengende etter. Det liker ikke jeg. Det gjør meg utrygg.

Men så byr denne stillheten på andre utfordringer også. Mer tid. Hjelpes alså !! Jada. Mer tid. Jeg som ikke har noe annet enn tid ( I følge veldig mange andre fordi jeg er hjemme å er ufør) . Men jeg føler jeg går å tripper. Går å venter på at de skal  komme ut fra sine dvaler. Så vi kan spise middag i lag. Det har liksom blitt dagens høydepunkt. Eller helga når vi spiser felles frokost ,lunch å middag. Det liker jeg best. 

Jeg får mer tid til andre ting. Men jeg har ikke så lyst å gjøre de andre tingene. Har mer lyst å være sammens med guttene mine.  Rare greier det der da.  Forstå det den som vil. 

Også får jeg mer tid til å slappe av,meg tid til å kose meg,ikke stresse så alt for mye.(selv om der er enkelte uker å dager som gir masse stress) så føles alt så annerledes. Som om at vi går en annen tid i møte. Jeg går på ukjent grunn. Jeg vet ikke hva som ligger foran meg. Jeg kan ikke forberede meg til nye utfordringer fordi jeg vet ikke hvilken utfordringer jeg kommer til å møte på i fremtiden når guttene har blitt større. Jeg skjønner jo at noen utfordringer kommer mer naturlig enn andre men likevel. Det var ikke som da de var babyer så ble neste utfordring å gå fra flytende til fast føde eller fra å krabbe til å gå/stå. Eller fra å være hjemme til å begynne i barnehage. Det var slike ting jeg visste kom, så de kunne jeg jobbe frem mot å forberede meg så godt det lot seg gjøre. Men tenåringer der er jeg på ukjent farvann. Fordi mange ting er veldig ulike fra da jeg var tenåring.

Jeg husker at jeg kunne ikke ta i mot bilder på tlf før jeg var 18 år kanskje mer. Jeg såg ikke hva alle andre gjorde på til en hver tid. Ikke hadde vi hemmelige gruppe chetter slik det er i dag. Noe var der sikkert men jeg visste hvertfall ikke noe om det.   Jeg føler rollen min som mor skifter litt kurs. Jeg skjønner at det er helt naturlig men jeg er nå denne tenkende typen ,som analyserer alt og alle. Meg selv inkludert. Slik er nå det bare. Å da tenker en ekstra på slike ting. Men det er en god følelse, eller skal  jeg si godt blandet med både surt å søtt,salt å bittert. Jeg har jo forstått da at disse barna våre de skal  jo ut å fly på egenhånd en dag. Å at den dagen snart banker å sier at nå er det demmers rur, å at alt jeg da kan gjøre er å stå å se på,ønske de lykke til å være der om noe skulle skje. Jeg har da plutselig byttet rolle. Morsrollen min har gått da i fra å være en trengende, avhengig, trygghet base til ringer deg en dag i neste uke når du kan komme.å vaske klærne mine eller når jeg trenger å spise middag med dere fordi jeg har brukt opp lønna mi liksom. Føler jeg får ikke lært de en brøkdel av det de burde kunne før de skal fly på egenhånd.  Også må jeg å henge med. Jeg kan ikke ligge milevis etter fordi jeg ikke liker forandringen. For den kommer jo som den digre elefanten den er. Jeg må bare st å der med åpne armer å prøve å omfavne det 1000kg tunge kaoset med alt det innebærer.  Men det er skremmende

Jeg som har klaget over at jeg savner friheten min til å gjøre det jeg vil, står nå plutselig face 2 face med akkurat denne friheten som jeg har etterlengtet så lenge ,også vil jeg ikke ha den.

Merklige greier det der skjønner du. Du tror du er så forberedt, du tror at du har godt tid på deg. Å alt du skulle gjøre når ungene var små. Alle bøkene du skulle lese for de fordi de ble lest for deg. Alt du skulle lage til de fordi dette fikk du selv i gave som lite barn. Alt du skulle gjøre sammens med de, alle opplevelsene dere skulle oppleve sammen. Det blir liksom så fjernt når denne friheten står å banker på døren din å vil inn å ta bolig i deg. Hvordan skal jeg respndodere på det liksom.!?!

For det går bare ikke. Jeg ønsker ikke å kjenne på dette nå. Jeg ønsker ikke å få dette slengt oppi fjeset, vær så god fiks dette, liksom!!  Ja hvordan da mener du ? På hvilken måte skal jeg fikse dette på? 

Jeg skrev at jeg å min kjære var på en bra å trygg plass. Å så friket jeg på en måte ut. Eller helt ærlig jeg gjør det. For et det mulig liksom. Er det liv verdig?. Å ha det så bra at en ikke ønsker å forandre noe. I så fall så små bagateller at du velger å la de ligge. Men heller prøver å nyte. For jeg klarer ikke det.

 Jeg klarer ikke å nyte at vi har det bra. Jeg klarer ikke å nyte at etter 10 år så kan jeg med hånda på hjerte si at vi har det veldig bra å godt sammen. Å at det ikke plager meg. For da blir jeg redd for at det skal bli for bra. For lite action. At jeg skal gå lei, eller omvendt. For det kan jo skje de fleste det.  Så hvordan jeg skal klare å nyte mer nuet, nyte mer livet, tiden vi har sammens i stedenfor å dvele med hva jeg kan gjøre førat den skal se spennende å kul ut for de andre rundt meg. For de bryr seg katten. Men jeg bryr meg om min kjære å hva han trenger å ikke trenger. Å da må fruen innfri. Slik er det bare. Å det er på sin plass å innfri når han innfrir med meg å mine ønsker. Han finner seg i det aller meste av mine påfunn. Sikker på at mange kunne han vært for uten men han ser at de er en del av meg. Å dermed så godtar han de. Å godt er nå det. 

Så jeg tror at av å til så kommer forandringen selv om en ikke ønsker den så må en med åpne armer  ta i mot. Da blir den lettere å håndtere  livet å det blir lettere å være menneske også.

 

Håper du forsto hva jeg mente, hvis ikke send mld spør i vei så skal jeg svare deg etter beste evne.

 

Renata .

Del artikkel:

BloggiShop

Relaterte artikler