Når tankene skremmer.

09.06.2020, 00:39

Hei alle sammen som leser bloggen min. Jeg skrev til dere, at jeg trengte ei lita pause fordi hode mitt jobba på spreng å jeg var rett og slett så sliten at jeg maktet knapt nok å tenke hva jeg skulle lage til middag for familien min. 

Det har seg slik at de siste månedene (rett før jul faktisk ) så begynte jeg å få en del mareritt. Og alle som har opplevd det vet hvor skremmende dette kan være. 

Men mine mareritt handler konkret om den mishandlingen jeg opplevde som barn før jeg kom til  Norge. Men jeg har begynt å forstå at den også har handlet om den psyksisk mishandlingen jeg opplevde her i Norge.

Misforstå meg rett. Mamma og pappa har vært og er supre og dette har ingenting med de å gjøre. Veldig viktig å få det med her..

Det handler om alle de som mobbet meg,som snakket stygt om meg,som frøs meg ut,såg ned på meg,slengte med lippa om at jeg var bare en polakk ,og når du da blir større og klokere med årene så begynner en å se en sammenheng mellom det fysiske som skjedde i Polen og det psykiske som skjedde her. 

Den undertrykkelsen Jeg følte og til en stadighet føler på. Alle de små kommentarene fra voksne som såg på meg som travel og innpåsliten jente som til en stadighet minner meg på hvordan jeg var og ler når de sier det ,som ikke lar meg glemme,som ikke forsto at jeg hadde det forferdelig vondt og trengte kjærlighet og trygghet fremfor harde ord og avviselse. For meg å komme til Norge og opplevde dette, gjorde at jeg mistet håp om at jeg skulle få det bedre allerede som lita jente. 

Som voksen så har jeg lært at verden kan være veldig vond.Jeg har begynt å forstå mer og mer at alle de fantasiene jeg hadde i mitt hode som barn ikke er i nærheten av sant. Ikke så mye som en dråpe en gang. Og mange ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå tilbake til å være det barnet som var naiv og som trodde på at alt ville bli bra til slutt.. Men som voksen så innser jeg at det aldri tar slutt, gjør det vel?

De spydige kommentarene,analyserer deg fra topp til tå når du er blant "venner"som om de har laser øyne og ser etter feil. Alle blikkene,alle negative kommentarer om polakker som kommer til lande vårt og tar våre jobber og når de er her så snylter de bare på staten og reiser hjem med masse penger,eller at polakker aldri kan gjøre skikkelig arbeid.  De er jo så billig arbeids kraft.  Hvorfor er ikke du i jobb igjen så du Renata ??

Mange trodde jeg var dum når jeg var yngre, fordi jeg var så fjern og ikke et skolelys. Også var det så mye lettere å håne meg enn å faktisk vise genuin omsorg og støtte. Jeg vet at de som gjorde dette faktisk ikke  hadde den evne til å vise omsorg og støtte og det ser jeg også i dem i dag. De har ikke forandret seg.

Jeg ser hvem jeg er ei god venninne for og hvem jeg er som reserve for når alle andre er opptatt. Jeg vet hvem som er glad i meg for den jeg er og hvem som later som de bryr seg og er ute etter sladder.   Selv om de prøver å skjule det så viser hele kroppspråket demmers det for de. 

Jeg er ikke ute etter noe sympati, tvert i mot men for alle de som tror at dette er enkelt og at jeg ikke forstår eller ser hva som skjer rundt meg,hvordan folk behandler meg så tar dere feil. Jeg ser veldig tydelig. Mer enn jeg skulle ønske.

 

Men det setter spor i et barnesinn. Det gjør noe med måten en tenker og føler på. Måten en reflekterer over livet på. Alle valgene en tar er ofte basert på mistillit og at du må jobbe så hardt for å både ha en plan B og C osv  når A planen kke går gjennom i tilfelle du blid sviktet. Fordi det blir for vondt for deg å føle på enda et svik, for der er så mange allrede. 

Min gode psykolog så til meg at jeg skulle se for meg mine følelser fra da jeg var lita, alså tiden før jeg kom til Norge. Jeg skulle tenke over alt jeg måtte gjøre for å overleve time fra time. Også skulle jeg ta alle de følelsene og late som jeg la de i en pose  og fylte posen opp med vann og frøys den. Hva skjer da.? Jo følelsene mine som er i posen ble fryst. Hvorfor det? Fordi  jeg måtte overleve og da kunne jeg ikke gråte,jeg kunne ikke vise følelser fordi det straffet seg med et nytt belteslag en eller annen plass på kroppen  min, eller et nytt overgrep fordi de synst det var Morro.  Så om det ikke var fysisk vold i Polen så var det psykisk vold her i Norge som barn som ungdom som voksen så opplevde og opplever jeg det. Så da frøys jeg de. Ikke med vilje nødvendigvis men det ble min måte å overleve på. Og i mange mange år låg disse følelsene fryst sammens med den lille jenta. Helt til kroppen  min ble syk og ting benytte å skje.

Følelsene skulle ut, men den lille jenta var ikke 4 eller 5 eller 6 år lengre. Hun var 30 Hadde 3 barn og var godt gift..  (har fortsatt 3 barn og er fortsatt godt gift ) Og ei sommernatt for 5  år siden så rakna alt. Jeg skjønte ingenting, og var livredd.  Og etter hvert som tiden har gått har det raknet enda mer. Enda flere følelser skulle opp å frem i lyset. Kroppen min da nok er nok, du har lidd nok. Og vet dere hva jeg er helt enig. Jeg har lidd nok.  Dette har gått i bølgedaler og den voksne meg må ta tak i de følelsene til denne lille jenta inni meg som forteller meg at det er på tide og rydde og sortere og hive.  Jeg må tillate meg å kjenne etter på disse følelsene ,for det er følelser som dere som er friske har fått lov til å lære av mor og far (hvis de har hatt evne til å lære dere de da,desverre ikke alle som har det ) men for de som har det så er dere kjempe heldige. For ,for dere er dette følelser som hvordan takler en å være sint,eller frykt,eller stress,eller når noen svikter deg,eller når du mister noen,eller når du er redd, eller når noe går galt. Ingen lærte meg dette og selv om jeg fikk lære mye her så var det allerede mange ting inni meg som var stengt av når jeg kom til Norge. Som mine foreldre ikke kunne gjøre noe med fordi de ikke visste detre forsi jeg ikke visste det eller noen andre fra Polen visste det. 

Det var bare slik. Men når det kommer mareritt oppi alt dette, dissosiasjoner,triggere,kvalme,oppkast, migrene,svimmelhet, så er det å sove det siste en vil eller rettere sagt en tørr ikke for en vet ikke hva som venter en når en har sovnet.

Jeg skulle bare ønske at jeg klarte å tro på at det fantes ekte godhet der ute og at det finnes mye godt i denne verden.  Men jeg klarer det bare ikke. 

Så derfor har jeg vært vekke ei stund. Fordi det er så mye som tar tiden min,kreftene mine.  Jeg håper bare at det gir seg snart så jeg kan få sove godt om natta.

 

Renata.🥰

 

 

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler