Hvilken vei skal jeg gå?

11.06.2020, 01:12

Har du følt du står fast ved et veiskille? Ikke er det noen skilt som forteller deg hvilken rettning du skal gå. Ei heller hvor langt det er ,eller om du skal til øst eller vest,sør eller nord.. Det er bare helt blankt. Du blir rastløs,nesten litt irritert, fordi så vanskelig kan det da ikke være og ta et valg.  

         ......Men likevel så er det det.......

Fordi, du skjønner at det å ta et valg betyr at du må ta mange små og noen store valg for å komme til det valget som du går å kjenner deg så usikker på. Er det verdt det? Hvor mye jobb blir det før deg? Og hva med alt som er uforutsett, hvor mye tid og energi vil dette kreve av deg?. Vil det gå på bekostning av familie venner,jobb,skole? Har du økonomi til å gjennomføre?Hva med det følelsesmessige oppi alt dette da? Står dere stødig i ekteskapet slik at om det skulle komme et hinder eller 100 så vil dere tåle det? Hva vil du med dette? Hvorfor akkurat dette valget og ikke noe annet? Hva med fremtiden,vil dette valget som du da lurer på å ta være med i framtiden? Kommer du til å angre? 

                .........................................

Skjønner du hva jeg mener? Vi tar så mange valg i løpet av våre liv, valg vi tar for gitt at vi kan ta uten at vi nødvendigvis alltid trenger å tenke over om det har noe konsekvens for andre. Fordi valgene våre er basert på andre, enten innad jobb, ektefelle,venninner,økonomi, helse. Men hva med de valgene der du må stoppe opp og tenke? Der stien ikke er trakket ferdig for deg? Der du må være den som lager stien. 

Da blir det plutselig mye mer alvår. Fordi du må jo være sikker i at det du trakker  er faktisk der du skal gå. Og det er jo ikke alltid vi vet. Men hva må til for å bli sikker? 

Jeg er nemmelig der, at det er noe jeg skjønner at jeg kanskje må gjøre. Ikke nødvendigvis fordi det vil gi meg så mye glede her og nå,men at det er et nødvendig gode for at livet mitt senere skal bli bedre. Både for meg selv og for familien min.

Men det er veldig grått foran meg. Jeg famler i mørke tåkeland. Kan en vel trygt si. Jeg vet ikke hva som kommer rundt neste sving, jeg vet heller ikke konsekvensene av det som jeg nå tenker mye på. Jeg kan tenke meg til disse konsekvensene men har ikke nok til å kunne si at utfallet blir slik å sånn. Ikke enda. 

Jeg må skaffe meg mer bevismateriale,jeg må snakke med folk som har gjort dette før meg,på godt og vondt. Jeg må se over økonomien min,jeg må snakke med min mann og kanskje til og med med mine foreldre. Jeg må snakke med  veldig mange andre personer og jeg må innhente opplysninger som kan belyse saken slik at jeg kan få en  forståelse på om at dette er i det hele tatt gjennomførbart. Og jeg må ha folk rundt meg som er til å stole på,som kan gi meg gode råd, som har gjort dette mange ganger før og kan hjelpe meg til å unngå de største fallgruvene. 

Men selv om jeg gjør alt dette forarbeide så er det ikke  der med at jeg vil føle meg noe tryggere på dette valget. 

For livet er slik. Det er ikke alle valg vi kan være trygge på.  Av og til må vi gjøre ting selv om vi skulle ønske at vi slapp. Men problemet er da at vi forblir i komfårsonen vår og vi slutter å utvikle oss som mennesker. Og vi trenger alle å bli strekt og bøyd litt her og der i blant. Det vil ikke si at det er komfortabelt å bli strekt men det betyr vekst. Og vekst ønsker vi velkommen selv om det gjør vondt i blant. Som med barn som har voksesmerter ,og slike voksesmerter er av og til en nødvendighet i livet for at en skal klare å stake ut hvilken kurs eller vei eller retning en skal gå.

Men jeg må si at jeg føler meg veldig alene i dette valget. Jeg er så vant med å ta valg basert på mine barn fra den tiden jeg var alene mamma, for da var valgene mine mer mine alene men når en blir to så må en ta hensyn som en kanskje slapp og ta før. Og dermed forandre valgene våre seg. Da blir fokuset forandret fra alene  til sammen til familie valg. Der det ikke er bare meg ,men andre det vil påvirke. Men dette valget er et valg som omhandler ene og alene om meg Men fordi jeg har familie så vil dette valget påvirke de rundt meg.  Og derfor tenker jeg  veldig mye. 

Det hadde vært så godt om noen andre kunne tatt denne risikoberegningen for meg og sagt gjør slik eller sånn. Men hvis jeg da overlater mine problem til  andre så vil jeg kanskje ikke oppnå de resultatene som jeg ønsker å oppnå fordi andre ville kanakje tatt andre valg enn meg underveis i prosessen. 

Dette er veldig viktig for meg. Dette kan være med på å definere meg, men det kan også ødelegge meg. Både fysisk og psykisk. 

Men slik livskvaliteten min er nå pr dags dato så haler  jeg mot at jeg skal kjøre på.  Med alt hva det innebærer av opplevelser,skuffelser sinne,sorg,bitterhet,glede. 

Også gjenstår det egentlig bare å se da om jeg kommer ut på andre siden av tåkeland....

Om jeg er verdt ,at noen kan lete etter meg, og ikke alltid omvendt. Jeg kan ikke huske sist jeg satt meg selv foran andre på en slik måte der jeg virkelig får kommet til bunnen av kjernen. Der jeg står i sentrum,der jeg er viktigere enn barna mine,mannen min,foreldrene mine venninne mine, i akkurat dette. Det har jeg aldri følt på før, aldri tenkt at jeg fortjener det heller. Det å kunne betyr å mye for noen at når du er inni tåkeland og du ikke vet forskjell på bak og frem oppe eller ned så er du så betydningsfull for de rundt deg at de kommer å leter etter deg.

For er det ikke det vi ønsker oss alle sammen av og til?? At selv når vi fomler i mørket så er vi trygge på at vi kommer ut på den andre siden.? At akkurat jeg var verdt å satse på? At jeg har så stor verdig for deg at du ville finne meg, selv i tåkeland?? 

For det er nok så ensomt  å legge veien alene,hadde vært så fint å ha deg ved min side i det minste. For noen veier må gå på alene men du kan gå ved min side. Slik at jeg høre deg puste,og dermed vet at du alltid er der om det skulle være noe.  Jeg trenger å vite at jeg er verdt å gå gjennom stormen med.  At alt det jeg gjør ikke er forgjeves og til ingen nytte.  Men at tilslutt så vil resultatet bli noe enda bedre enn hva jeg kunne sett for meg. Hadde ikke det vært fint??

Jeg mener at vi alle mennesker er verdt å gå i stormen for. Selv om vi underveis kanskje blir såret eller må gi slipp så har vi i det minste lært noe. Og det å lære hvor sterk en må være for å overleve, er i seg selv noe å være stolt av. 

Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre eller ikke gjøre. Men livet er mye enklere om en klarer å ta valg som gjør at livet blir godt for deg å leve. For alle fortjener å leve et godt liv.

Så gjør det som må til for at ditt liv skal bli godt å leve. Uansett hva andre måtte mene om saken.

 

Renata.🥰.

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler