Godt nytt år alle sammen.
Takk for at dere er tolmodige med meg. Dette året har virklig vært rart på mange måter for meg.
For kontrastene har aldri vært med ulike enn det de har vært dette året. Sorg og glede har virklig gått hånd i hånd og det samme har glede og sinne også. Det har vært så mange ting jeg overholde ikke har forstått meg på. som har gitt meg søvnløse netter frustrasjon og kvalme og utmattelse. Siden jeg har barn som leser blogen min har jeg valg å være litt forsiktig med måten jeg uttaler meg på. Dette for at de skal slippe å bekymre seg unødvendig. Det regner jeg med de aller fleste av dere forstår.
Men jeg skal prøve likvel å forklare ting som jeg tenker på å som har skjedd dette året som har vært.
2020 begynte jo så bra vi hørte om et virus og vi forsto vel ikke alvåret før den banket på vår dør i mars og sa at dette kan du dø av. Vi måtte alle innstille oss på at ting ble anerledes. for de fleste er dette helt greit for anerledes er en del av manges hverdag.. Men for oss som har angst kan detter være det verste en kan høre.
!! Anerledes.!! For meg er det ikke et ord som gir meg trygghet.Det er et ord jeg blir stresset over. Det er et ord som tar mye fra meg. Det er et ord jeg ikke klare å plasere der det hører hjemme.Det gjør meg utrygg,usikker og til tider fryktelig frustert. Og hele dette året her har jo ikke vært noe annet enn anerledes. Så hvordan skal en da takle denne usikre tiden vi har vært i og er i? Jeg vet ikke hva det er som har skjedd men jeg har virklig ikke bekymret meg så mye for denne pandemien fordi jeg raskt tok et valg om å la være å lese aviser og se nyhetene. Slik som med alt annet som kommer på nyhetene og i avisene så kan en bli meget forvirret og for meg var det egentlig en handling som skjedde før jeg hade tenkt meg om. Jeg sa til min kjære at han får holde seg oppdatert på denne pandemien og gi meg beskjed om det er ting jeg trenger å vite eller forholde meg til. Og slik ble det. Nyhetene har ikke vært på her i vår stue.. Vi har selvsagt snakket med ungene våre og forklart de ting slik at de skal slippe å undre seg eller bekymre seg unødigt over ting. Men jeg kjenner at jeg er sliten. For tankene om cov19 surrer jo i bakhode hele tiden. holde avstand ikke være plasser du ikke må,vaske seg på hendene til de blir såre og sprite deg. Barna får en skoledag der det ikker er helt vanlig. Selv om lærerene gjør sitt beste faller de svakeste mellom stolene .. Desverre.
Jeg kjenner jeg blir utmattet av å hele tiden må tenke anerledes om alt som jeg før tok som en selvfølge. Og jeg som ikke skulle tenke så mye på pandemien men prøve å leve normalt , ja det gikk ikke så bra. For denne pandeminen er jo ovreralt og når en går ut så dobbeltsjekker en alt en gjør . Jeg gjør hvertfall det. tenker over hva jeg har vært borti hvem jeg har snskket med. hvor jeg har vært og hvor lenge var jeg der. Slikt blir en sliten av. Men jeg har likvel en indre ro i meg. Klarer ikke helt å forklare det annet enn at jeg tror at Gud er den som gir meg denne roen.
FRUSTRASJON.NO NÅ forsvant halve teksten som jeg hadde skreve... blir såå sur når slikt skjer. Det vipper meg av pinnen også må jeg finne tilbake til der jeg var.. grrrrrr.....
Jeg vet jeg må lære meg å leve med at ting er å forblir anerledes. men jeg må finne min egent måte.. Den måte jeg takler. Ikke som alle andre forventer av meg. Jeg vet at det å ha angst er veldig hemmende for mange. Meg inkludert.
Jeg er for det meste hjemme, Er lite ute. men jeg kjenner også på en trygghet i det å holde meg hjemme når pandemien herja ute i den store verden. Det som er at det er mye som herjer ute i den store venrden som jeg ikke alltid har overskudd eller ork å forholde meg til. Jeg søker derfor ofte innover itedenfor utover når ting blir for ovelveldene for meg. sier ikke at jeg ikek skal gjennomføre ting men at er det ting som setter meg ut så tar de lengre tid.. og det er ikke alltid at det passer for alle andre. og livet mitt har alltid handlet om å tilfredstille alle andre. og når jeg skal sette meg først blir jeg uvell. jeg er ikke vant med det. jeg ønsker jo å være der for alle de jeg er glad i så got jeg kan selvsagt men jeg må lære meg til at hvis andre skal ha det bra må jeg å ha det bra. hvis jeg skulle by på meg selv erdet greit å være i en tilstand som en er komfortabel med. også av og til må en pushe seg selv for å komme seg fremover. Det er jeg kanskje ikke så god på. men jeg har bete nok i det sure eple over tid til å vite at det er da det går fremmover ,det er da en ser forandringer og det er da smerten blir mindre. men jeg har også lært at smerten er størst når en tar de første stegene ut i det ukjente. Jeg må innrømme at når en river av plastere så er nok redselen større for å rive plastere av enn selve smerten. Det er sikkert rart for mange men det er slik for meg i mange ting.
For mange er det liksom en måte å komme seg videre på mens for meg blir det enda en ting jeg må forholde meg til,enda en ting jeg må lære enda en ting jeg må forstå. enda en ting jeg måte vite noe om. Det blir som så voldsomt for meg. For jeg er ikke en person som gjør ting halvveis jeg er heller en person som kanskje legger for mye tid og energi i ting som ikke tenger det. men det er slik jeg fungerer. jeg klarer ikke alltid å skille mellom hva som trenger lite tid og lite av meg kontra hva som trenger meg mye. for noen ganger går de hånd i hånd og da jeg liksom gjøre begge deler samtidig,kan være skummelt. Da er det ikke alltid jeg ser hva jeg burde ha gjort først eller sist. jeg merker at det å sitte her å skrive gjør meg urolig. for det er så mye som skulle ha vært sagt og skreve men jeg orker ikke det hverdag. selv ikke for min egen del. Jeg kjenner liksom at jeg selv kan bli mye for meg selv. kaoset i tankene er liksom så voldomme, så mange. Det er ikke alt jeg forstår en gang og jeg lever med dette hverdag inni hode mitt. Det er ikke alltid der er slik. heldgivis. Men når det er det er det fryktlig travelt og jeg får liksom ikke gjort så mye annet for det tar all tiden min.
Men jeg kjenner at jeg savner å bli tatt vare på. savner at noen er der for meg. slik jeg trenger det. At når jeg har angst å kan venninner komme å være her bare for meg. At jeg kan ringe eller sende meldig å si at no trenger jeg deg også kommer de.om de ikke gjør så mye annet enn å sitte sofaen å passe på meg når jeg sover eller slapper av, er mye gjort. Det at jeg blir oppvarta at noe blir gjort for å glede meg,det savner jeg. Kan ikke huske sist jeg følter meg så viktig for noen at de gjorde dette uten at jeg sa det. For det er no en gang slik at vi alle trenger oppvarting,oppmuntring, en tur,kafebesøk, at noen kommer med varme boller eller brød eller gir deg en blomst eller ei gave. fordi du er du og det er mer enn godt nok.
Jeg har vel aldri tur å si sånn direkte hva jeg trenger fordi da føler jeg meg krevende. jeg føler jeg trenger meg på. men det handler jo ikke om det. Det handler om å føle seg verdsatt. Det handler om å få lov til å føle det en føler på uten at en skal skamme seg over det. For vi har jo alle fordkjellige behov. Har vi ikke ?Sier ikke at alt fokuset skal være på meg hele tiden. For jeg vet jeg var veldig slik før. Men jegt ble da voksen jeg å å behove for å stå i mitten å få oppmerksomhete er liksom ikke slik det var før- Sier ikke at jeg ikke av og til vil ha oppmerksomhet. Men jeg kjemper ikke med å få den slik jeg gjorde før... Kanskje jeg gjør det hjemme men da er det på sin plass for å si det slik. uten at jeg trenger å utdype det ;) hahaha.
Men hva er det som gjør at dere får angst? Hva hjelper mot angsten din? Hva gjør du når du kjenner angsten er på vei? Er det noe spesielt du trenger når angsten har kommet?og Når får du angst.
Jeg får angst når jeg ser filmer der små barn blir berørt.Alså enten slått, druknet eller skadet på noe vis. Jeg får angst hvis der er spesielle lukte jeg kjenner når jeg er ute. Eller det minner meg om en person fra fortiden min. Jeg får angst hvis barna mine kjipper meg. Fordi det minner om alle de gangene jeg ble skremt som lite barn. Jeg får angst hvis jeg hører på en viss type musikk, eller snakker med andre fra polen, eller hvis jeg får en følelse av at noe er galt men jeg finner ikke hva som er galt. Eller når jeg skal noe jeg gruer meg til fordi da må jeg prestere. Jeg får angst hvis jeg er vekke å reiser fra min kjære. Jeg får angst hvis jeg ikke føler meg tygg, hørt ,eller sett. Jeg får angst hvis jeg må jobbe med ting som skremmer meg eller som jeg er redd utfalle for. MEN det betyr ikke at jeg ikke facer angsten min eller lar alt bare vøre. Jeg jobber meg gjennom angsten. Jeg spuster meg gjennom den også gjør jeg noen øvelser som jeg har lært meg. Selvsagt det er ikke alltid dette funker og da må jeg bare gråte det ut,men når jeg ikke får til å gråte da blir det verre. da blir jeg stressa og kan lett hyperventilere og få disosiasjoner som gjør at jeg ikke husker hve jeg er eller hvor jeg er... Det er ekkelt for jeg husker ingenting ut av det etter på...
Så Mye av det som har skjedd dette året handler rett og slett om at jeg har trengt å forstå ting jeg måtte lære meg ting på nytt. Lære å kjenne meg selv på nye måter. Og det har vært og er VANSKELIG det krever meg selv på en måte jeg ikke har opplevde før. Jeg må liksom tillate meg selv å kjenner mer på det som jeg føler på og ikke stenge alt inne. Men det er jo ikke alle plasser det passer seg å ta ut følelsene sine... Så jeg må skrive ting ned, også glemmer jeg å skrive ting ned også blir ting glemt også blir jeg lei meg oga blir det overveldenen også kommer angsten. hehehe....
Men nå er dette veldig kaotisk skreve, det ser jeg selv men det var dette som måtte ut akkurat nå. så får dere selvsagt spørre om det er noe dere ikke forstår eller vil,ha en bedre forklaring på ting. så skal jeg gjøre mtt beste... hehehe..
Ta godt vare på hverandre da på den måten vi kan gjøre det på i denne tiden vi er inni nå.
Klem fra meg.
