God kveld.
Hvordan har dagen din vært? Det er et spørsmål mange av oss får, men ikke alle. Men det er noe jeg har bete meg merke i og det er at det er et veldig vitkig spørsmål å få. Både som barn ,voksen og gammel. Det gir oss en sjanse til å fortelle om dagen har vært bra eller dårlig.Og det er jo greit det .Men det gir oss også tid til å selv tenke over dagen vår. Hva vi har gjort og hva vi følte når vi gjorde de ulike gjøremålene. De gir en hensikt i hverdagen. En bidrar til samfunnet og en føler seg verdigfull. Føler en er med å birar.
Men desverre så er det også slik at veldig mange av oss ikke får dette spørsmålet. Hvorfor det, tenker du? Ta meg da som et eksempel. jeg er jo "BARE " hjemme. Hva i alle dager er det som er såå spennende med å være hjemme at jeg ikke fortjener å få dette spørsmålet som gir deg gullbilletten.? biletten til å føle deg innkludert,til å føle deg verdig,til å føle deg respektert, kanskje til å med anerkjent,sett opp til.. Her er svarer like mange som det er mennesker på jorden. Så du får tenke hva det betyr for deg at noen spør om din dag. Hva gjør det med deg å humøret ditt? hva gjør det med sinnsteningen din.? Er det med å påvirke dagen din? på hvilken måte da?
Her i huset har jeg prøvd å lært barna mine og min kjære at det er vitkig å spørre dette spørsmålet. Hittil har jeg bare lykkes med at det er jeg som spør og ikke de andre.. Om det er en slik kvinneting eller om det er fordi jeg er opptatt av å vite hvordan de som jeg er så glad i har er jeg ikke i tvil om at det er det siste alternativet for min del. Men hva er det med dette spørsmålet da som gjør at en kanskje ikke vil svare eller lar være å stille det? Er andres opplevelse av hverdagen for kjedelig? Sier vi de samme tingene om og om igjen? Er det derfor det blir kjedelig til slutt å spørre?
Men hva skjer om folk slutter å spørre da? Hva gjør det med deg og dine følelser? jeg må si at jeg blir lei meg når ingen spør meg om hvordan dagen min har vært,selv om jeg er BARE hjemme.. For jeg er ikke BARE hjemme fordi jeg ønsker det selv. jeg tok et valg når barna mine var små at de alltid skulle ha en mamma som var hjemme når de kom hjem fra skolen. Pluss at jeg ikke er frisk. Jeg har fibromyalgi og mye og store smerter. Det gjør at jeg er uegnet i å være i en jobb. Men jeg er ikke ugenet til å være mamma. til å gi barna mine klem før de går på skolen. og si hei nårde kommer hjem. Det at de er trygge på at noen alltid er der er viktig for meg. Sier ikke at dettedet som er riktig for alle men det er riktig for meg. For ingen var der for meg når jeg var lita jente. (dvs fra 0-5 år). Jeg var for det meste alene,uten mat å noe særlig med drikke. Uten kjærlighet omsorg og varme fra andre medmennesker som ville meg vel. Jeg fikk aldri sitte på mammas fang hvis jeg slo meg eller var lei meg. det var ingensom trøstet meg. pakket meg inn når jeg skulle sove. ingen som san nattasang eller satt ved min side til jeg sovnet. Jeg måtte finne roen selv. Ingen spurte om hva jeg ville eller hva jeg tenkte på. det var aldri viktig for de voksne som på den tiden var rundt meg.
Og det er nå en gang slik at når jeg kom til Norge så forsndret det jo seg. Alt forandret seg. Men det jeg husker aller mest var hvordan mamma og pappa snakket om hvordan arbeidsadagen hadde vært rundt middags bordet. Det var vel ikke sjeldent at jeg å lillebror laget styr men når det var rolig husker jeg den følelsen av at de tok seg tid til å snakke samme om det som var bra og ikke nødvendigvs så bra. Det gjorde inntrykk på meg for det var jeg ikke vant til.
Jeg synst det er en fin måte å inkludere alle i familien på ved å spørre. hvis det har skjedd noe på skolen eller å jobb så har vi muligheten for å trøste eller hjelpe elelr le eller gråte samme om vi vil det. Det er noe trygt over å bli spurt. Du føler deg inkludert og sett,ikke minst det. Det tror jeg noe alle av oss har behov for i en travel hverdag. At noen ser deg og anerkjenner deg.Det er kanskje ikke alltid så lett hvis en er sliten og ikke har det bra selv men for meg så har det hjulpet å flytte fokuset over på andre enn meg slev når ting er vanskelig. Betyr ikke at jeg ikke vil bli spurt men bare at jeg vil ikke føle meg glemt For det gjør jeg mange ganger.
Føler meg glemt. føler meg ikke prioritert hverken av familien eller venner. forventer ikke at dørene mine skal bli utslitt av at folk skal komme å gå men nå i disse cov 19 tider er det fint med en tlf samtale eller ei melding. Det gjør så mye på humøret mitt.
Heldigvis har jeg min firbente venn som alltid er glad og bli når hun ser meg. Hun bryr seg ikke om jeg er sur eller lei meg eller om dagen har gått på tverke, hun er glad i meg uansett og vil helst være med meg og på meg hele dagen (hvis hun fikk velge).hun roer ned angsten min og hun demper stresset mitt som er på innsiden. Hun gir meg glede og hun hjelper meg til å holde humøret mitt oppe.
Men jeg skulle ønske at vi alle sammen ble flinkere til å spørre de rundt oss hvordan dagen har vært. tror det er noe essensielt i det å spørre. Det å bruke av din tid til å høre om hvordan andre har det. Er ikke sikkert du har tenkt over det men kanskje du kan begynne å gjøre det nå.
Det ble en liten oppdatering her fra meg i dag.
klem til alle dere der ute.
Renata
