Når jeg ikke får ting til slik jeg vil.

Av og til så blir jeg så irritert. Irritert over at jeg har jobbet hardt for noe som jeg har ønsket meg lenge også går alt bare i dass. Det er så irriterende når du har lagt ned masse tid å energi på å gjennom føre det også blir det ikke slik.  Det kan være en jobb eller et prosjekt eller noe personlig. for meg har det vært en kombinasjon av personlig å husprosjetet vårt. 

Til dere som er ny her inne da så er jeg adoptert. Jeg kom til norge når jeg var 6 år. Og prøver iherdig å finne ut av det livet jeg hadde som barn. For det livet kan fortelle meg og ikke minst forklare meg mye om hvem jeg er som person i dag. Og det krever meg på mnge måter som jeg ikke var forberedt på. Fordi der er mye føleser for det jeg har her i norge men også over det jeg SAVNER HVER ENESTE DAG. Jeg går alene med mine tanker å følelser,uten å ha noen andre å dele de med fordi ingen forstår. De aller fleste tror jeg er utakknemmlig men det handler over hode ikke om det. Jeg har faktisk lov til å finne ut av min fortid uten at jeg skal få trykt nedover hode at det jeg gjør er galt. Dere som bor i norge som er Nordmenn dere har mye større muligheter til å finne ut av slekt å familie enn det jeg har, spesielt hvis slektingene dere bor i norge og dere ikke vet det. Men jeg må gå utenfor ladegrensene.. Jeg kan ikke ringe til et register eller til politet for å finne savnede personer. Jeg må gå via via. og det er ikke alltid bare bare når følesene dine ligger tykt uten på deg som en tykk vinterdyne. Av og til har jeg lurt på hvorfor dette har vært og er så vanskelig. Jeg regner med folk vil at jeg skal ha det bra og da må jeg finne ut av dette også. Det å legge kjepper i hjulene for meg er ikke å  hjelpe det er å ødelegge. Og når en da skal jobbe med seg selv, sine følelser for å lære seg selv å kjenne og en har familieliv et ekteskap og et hjem under renovering så blir det av og til mye. Det handler ikke ikke om å klage men å lufte hode og tankene slik at jeg får sortert de der de hører hjemme.

Derfor skriver jeg her. Mest for min egen del men også for at om der er andre i samme båt så er det bare å si hei. Jeg synst at vi som er adpotert burde ha den rettigheten til at om vi ønsker å finne våre biolgoske familie igjen så burde det vøre en plass en kan henvende seg til å få disse opplysningene når en selv er klar for det. Så kan en ta valge når en selv vil. Jeg vet at jeg er ikke den eneste som sitter med slike føelser og jeg kommer ikke til å være den siste heller. Så om det er en organisasjn der ut som jobber med å hjelpe oss adpoterte til å finne veien tilbake til våre opprinnelige røtter så hyl ut. 

Og om du kjenner noen som jobber på et slikt sted så vis de bloggen min er du snill. Da hadde jeg blitt glad. Jeg begynner å bli sliten av å føle at jeg stanger hode i veggen fordi jeg ikke finner ut av det jeg vil ha svar på. Jeg er for sta til å gi meg så jeg må være tolmodig men jeg kan si så pass at det er ikke alltid min sterke side. Så nå henvender jeg meg alså til dere leserer for hjelp.

Håper jeg hører fra noen av dere...

En liten luftings fra meg. 

Ta vare på hverandre og følg smittereglene der du bor :)

Renata.