Kjære Livet.

Jeg lurer meg sånn på hva det er du har i mot meg.?Hva er det jeg har gjort, som gjør at jeg fortjener dette? Livet,hva er det? HVORFOR? Hvorfor stormer det hele tiden?. Store bølger som slår rundt og inni meg. Jeg får ikke puste. Jeg ser Ingeting. Det er kaldt, å vått. Jeg er sliten,sliten av å kjempe. Sliten av å hele tiden være påkoblet. Sliten av alle forventingene,alle kravene,alle kursene,alle møtene. Men du Livet,du kaster bare på meg enda mer. Tunge byrder å bære. Hva er det som gjør dette da? Hva er det du vil jeg skal se,eller forstå eller lære.?

Jeg kom til verden på en brutal måte og lite har vel vært rosenrødt siden. Jeg har innforstått meg på at livet mitt er ikke en rolig bedagelig ballade med balanse og harmoni. Livet mitt er mer som et orkester der ingen kan noter eller holde takten og dirigenten er drita full. Og alle de ulike instrumentene gnåler  og skriker for å se hvilken sur tone som skriker høyest og deltagerene er  like drita som dirigenten og tonedøv som fy.....😫🙈😂😳😳

Det er aldri stille.  Selv ikke når det er stille så er det ikke stille. For tankene jobber. Fabrikken kroppen jobben på spreng. For den må bearbeide de store uoversiktlige skremmende og farlige bølgene som slår i mot meg som skjærende istapper. De stikker meg i hjerte. De rekker ikke å smelte en gang før det kommer nye istapper. 

Livet som har så mye fint å by på. Jeg ser jo glimt av de fine øyeblikkene når jeg lukker øynene mine. Men bare da.  For når jeg åpner de kommer tårene,sinne,frustrasjonen,redselen,frykten,avmakten for det ukjente. Hvor lenge skal det være slik.? 

Når en ikke klarer å nyte blomstrene i hagen eller sola som skinner meg i ansiktet og gir meg farge. Barna som leker ute og fulgene som kvitterer. Når en ikke klarer å slappe av. Kroppen dirrer når en sover,om en sovner i det hele tatt. 

Lever du i dag? Orker du en dag til min venn? Klarer du å holde meg i handa en dag til.? 

Hvis du lener deg inntil meg ,hjelper det deg til å gå et skritt til? Hvis vi setter oss ned for å kvile, og du legger ditt kinn mot mitt hjerte, hører du at hjerte mitt slår for deg da? Hvis jeg holder rundt deg,å sier alt vil bli bra til slutt,hjelper det deg da? Klarer du da en dag til? En time til? Jeg ser deg langt der borte i det fjerne. Du roper høyt på meg, men til ingen nytte. For bølgene lager så mye lyd at jeg hører ikke meg selv tenke en gang.  

Jeg legger meg på svøm men blir hele tiden kastet tilbake. Et skritt frem og ti tilbake.  Jeg ser at du er redd,frykten i øynene dine lyse, jeg prøver å prøver igjen og igjen... Så forsvinner du..... Der du var er det nå helt svart. Det er helt stille. Ingen store stormende sterke bølger lengre. Ingen hamrende hjerte som slår....  For det var dette du ville. Slippe smerten. Slippe å kjempe mot et system som ikke forstår. Møte mennesker som ikke vet hva det vil si å gi empati og vise medmenneslighet.

Vi trodde vi hadde mistet deg. At du hadde sagt takk å farvell. Men du hadde bare slått av lyse for å spare på strømmen. For at du ikke skulle bruke opp det lille du hadde igjen.. Heldigvis hadde jeg oppladbare batteri og de var fulle. Så når jeg skrudde på min lommelykt så såg jeg deg igjen. 

Sjøen var litt roligere nå, men frykten og redselen  var like tykk som tåken kan være. Du var sliten. Låg der som en halvdau  fisk som lengtet etter å komme ut i havet slik at den fikk puste igjen... Men du puster ikke under vann,du puster OVER vann. 

Så derfor min kjære prøver jeg så godt jeg kan å holde deg OVER vann. En time om gangen,en dag av gangen,en kveld om gangen,ei natt om gangen.  For hjerte mitt slår på grunn av deg. Hjerte mitt slår FOR deg,MED deg. 

Jeg gir meg aldri. Lyset mitt kan hjelpe oss begge to til å gå på den veien som fører oss til svarene. Som kan hjelpe oss til å takle de store kalde bølgene som slår oss over ende. Men lov meg dette min venn. Ikke slipp tak i handa mi. Ikke gi slipp på livet. Ikke gi slipp på å finne løsninger. For selv om det stormer orkan styrke i livene våre nå,må stormen en dag gi seg. 

Da kommer sola og alt det gode. Da får vi lønn for det som vi har strevet med. Da kan du danse,da kan du endelig le og være glad igjen. Da kan vi klemme hverandre og trekke pusten godt inn å kjenne at vi faktisk lever. For selv om det river i hjerte, så er det viktigeste å ikke gi opp.

Jeg elsker deg,du min dyrebare skatt. 💙❤.

Renata.