Det å være mamma. 💙💙💙

Hei alle sammen. Hvordan har dere det i disse covid-19 tider.

Det er lenge siden jeg har hatt noe som helst overskudd til å egentlig ville skrive.. Live har kastet en del stormer på meg som jeg har trengt tid til å jobbe med alene før jeg ville prøve å dele noen ord om dette..

Og jeg er sikkert ikke den enste som føler på det jeg skal prøve å formidle til dere er ute.

❤Mamma❤.

Kjenn på det ordet. Kjenn etter hva det betyr for deg.  

For meg betyr mamma,trygghet,omsorg,kjærlighet,vennlighet,ei som jeg kan søke råd hos,som elsker meg ubetinget uansett hvor mye feil jeg gjør. Ei som kan veilede meg,irettesette meg,være streng når jeg trenger det,ei som kan be for meg,trøste meg,være glad sammens med meg,oppmuntre meg,gi meg styrke,ei som jeg kan være uenig med å til å med krangle med og etterhvert passe mine barn og bli bestemor for.

Jeg vet at det er ikke alle som er så heldig å få opplevde det å bli mamma men også det å ha ei mamma som tar godt vare på deg..

Når jeg fant ut at jeg skulle bli mamma for første gang når jeg var 19 år,så husker jeg at det var skrekkblandet fryd. For jeg visste jo ikke hva det innebar å være ei mamma. Jeg hadde jo sett på min mamma men jeg var fortsatt usikker på hvilken mamma jeg kom til å bli. Jeg hadde jo selvsagt en forestilling eller kanskje heller en forventing til meg selv om hvilken mamma jeg skulle bli for mine barn. 

Jeg skulle være rettferdig,alltid høre på hva barna mine fortalte om følelsene sine,alltid hjelpe de så godt jeg kunne,være streng men rettferdig,lære de ansvar, lære de å bli et godt menneske,vise de masse omsorg og kjærlighet,ha det gøy sammens med de,hjelpe de til å løse konflikter på en god måte,gi de selvtillit, la dem få bli kjent med Jesus, lære de å elske seg selv,lære de å ta kloke valg og at en kommer alltid lengst med å alltid være ærlig.

Ser du det for deg nå? Du gjør det ja?Hva ser du? 

Vet du hva jeg ser. Jeg ser ei mamma som hadde slitt seg fullstendig ut og sviktet seg selv fullstendig hvis jeg som mor hadde klart å gjøre alt det der... Det er jo selvsagt lov å ha drømmer å visjoner. Og de er viktige for de gir oss håp om en god fremtid for oss selv og våre etterkommere. Selv om jeg som ung jente tenkte at når jeg får barn,ja da  skal det bli slik å sånn. Og jeg skal jobbe med ditt og du med datt og vi skal bo der og tre hunder her,og fire høner der å en stasjonsvogn der, og hytte her og drømmen er såå fin, så virkelig oppi hode ditt.  Og barna skal alltid høre etter og det er sååå lett å oppdra barn.

Jeg elsker barna mine. Det gjør jeg virkelig. Det er det ingen tvil om. For det vises i alt jeg gjør, og i alt jeg sier,og alt jeg tenker å føler.

Men som dere sikkert vet så blir ikke livet alltid slik som vi drømmer. Det betyr heller ikke at en får et dårlig liv. For livet mitt er ikke dårlig. 

Men det er anerledes. Og det er det mange grunner til at det er.  Og jeg oppdaget fort når jeg gikk gravid at jeg allrede som gravid måtte stålsett meg for å kjempe. Kjempe for meg å for det ufødte  barnet mitt. Jeg fikk meg en sånn virklighets smekk i fjeset at du ville ikke trodd meg om jeg viste deg hvor smertefult  det føltes. For det kan ikke forklare bare oppleves. 

Det var mye som jeg fikk til som mor når ungene var små og hjelpeløse og jeg elsket å trille på tur med mormors strikkede tepper til hver av gulla  mine. Jeg kjenner fortsatt den stolthet følelsen av at jeg hadde blitt mamma. Det betydde så mye for meg. Og det gjør det den dag i dag å.  

Men jeg er så lei meg og kanskje aller mest skuffet, skuffet på andre kvinner og gjerne da både den garden som er over meg og min generasjon. Fordi vi kvinner støtter ikke hverandre NOK når det er tøft å være mamma. Vi rakker ned på hverandre,snakker stygt om hverandre bak ryggen til hverandre. Vi himler med øynene hvis ikke alt er plettfritt. Vi kvisker  å tisker å lurer og kommer med stygge kommentarer. Vi ta fra hverandre glede, håp og ikke minst den kraften som kreves for å være en mor.  For å ikke snakke om sosiale medier og mamma politiet.  Hjelpes !! Vi gjør hverandre usikker,tåler ikke at andre gjør ting anerledes  fordi da merkes det, eller en hører om det fra andre. At en gikk utenfor malen,at en valgte en utradisjonell måte  å leve på eller oppdra barnet på eller en annen skole enn det som ville vært en selvfølge at en valgte. 

Og for å ikke snakke om hvor tøft og vanskelig, vondt ,fortvilende,og utmattende det kan være å være mor. For hvorfor skal bare glansbilder vise.? Hvem er det vi skal vise de perfekte bildene til? Hva er det vi ønsker å oppnå med å vise at her er alt perfekt?

Er det noe jeg kan si så er det JEG ER IKKE PERFEKT !!.

Jeg gjør feil,har mangler,er for sur,for streng,for uttålmodig når ungene kommer for 30 gang å spørr om is når jeg sitte på do og prøver å kjenne at jeg faktisk puster for første gang siden jeg sto opp, og da skal selvsagt ungene mase på meg da også.

Eller at det å være mamma krever deg på måter du ikke visste eksisterte i deg og da snakker vi ikke bare de SUPERKREFTENE vi mammaer har men jeg snakker om den dypeste fortvilelsen,den sinteste  sinte du, der du til å med skremmer deg selv fordi du har vært eller er så sint. Vi snakker om den følelsen der du vet at hvis ikke du får deg ei pause snart så renner det over for deg på måter du ikke aner konsekvensene av.

Jeg snakker om når du er så lei av å være  mamma, for JA det er LOV å være LEI av å være MAMMA!! Der sa jeg det. Det er fult lovlig. Det er lovlig å være drittlei barna sine og av og til  skulle ønske at å sende de til månen og til Afrika før de kom hjem ferdig  veloppdragne, høflige,pliktoppfyllende ,snille,sjarmerende, og ikke minst at de ikke kranglet med sine søske hadde vært den perfekte løsningen på alle mammaproblemer. Det hadde vært så faktisk, hvis det var mulig. 

Det er jo lov å drømme. Men livet mitt hadde ikke blitt så beriket som det er. Livet mitt hadde ikke gitt så mye mening som det gjør. Selv om der er dager ja uker og til å med måneder som ikke gir så mye menig og alt er bare dritt ,tenåringsopprør og hormoner all over the  place  liksom, så vet jeg at det å erkjenne ovenfor meg selv at jeg ikke fikser alt er første steget til å være menneske..

For jeg fikser ikke alt. Jeg krangler med barna mine, jeg sier ting jeg ikke burde og jeg må si unnskyld. Jeg blir sint for filleting,sett i ettertid,og jeg overreagerer på ting. Jeg blir sur når jeg MÅ konstant mase om alt det skulle ha gjort som ikke har blitt gjort, som både lekser og husarbeid. Og jeg blir sur når jeg ikke alltid forstår hva de vil eller hvorfor de vil det de vil. Jeg blir lei når det er konstant misnøye med maten som de får servert og at klærene ikke blir vasket fort nok. For vi driver ikke noe hotell. Jeg blir lei meg når jeg ikke forstår det de prøver å fortelle meg. Fordi de ofte selv ikke vet hva de vil, eller hva de egentlig mener men likevel forventer at jeg skal vite hva de trenger,når de trenger det og hvor mye eller lite de trenger det.  Og jeg må jobbe med meg selv, jeg må minne meg selv på at de er bare barn. Du er her nettopp for å veilede de gjennom begynnelse av livet til de er store, og sterke nok til å fly på egenhånd.

Men ingen fortalte meg at det å bli mor kunne få frem det aller verste i  meg. At jeg skulle ende opp med å hate meg selv som mamma fordi jeg følte at jeg aldri fikk det til slik alle andre rundt meg gjorde ,å gjør, i en lang periode i livet mitt. 

Ingen fortalte meg at det å bli pisset på, spydd på,bæsjet på,bitt,slått,klort på, trakket på,hoppet på,var også en del av familiepakka.For å ikke snakke om alle timene du ikke har sovet og ser ut som et gjenferd av deg selv når du ser deg i speilet for å bare innse, shitt jeg har ikke dusje på en uke,gått i samme klærne, og ikke innsett hva det er som lukter slik, før du løftet opp armen og forsto hvor den grusomme eimen  kom i fra. 😂🙈.  For å så minne deg selv på at du har nettopp begynt på din ferd som mor og ser ned på en baby som henger fast i tattisen din med en grimase som forteller at brystet ikke er en biteleke.😂🥴🙈.

For å ikke snakke om alle timene du har brukt på nette for å finne ut av ting i frykt for at andre rundt deg skal dømme deg fordi du takler mors rollen så dårlig.  Eller at du har gråte deg selv til søvn over flere måneder fordi du er så sliten av at ting skal være så vanskelig.  Ingen fortalte meg at det var et nytt nivå av å nå bunnen når jeg ble mamma.  At jeg måtte kjempe mot meg selv for å i det hele tatt orke en dag til, og enda en dag til, og enda en... 

Ingen fortalte meg at når jeg ble mamma så skulle jeg kjempe for at barna mine skulle være hos meg. For meg var det den største selvfølge. Ikke visste jeg at det skulle gjøre så vondt å sende barna på helgesamvær til en mann som jeg selv knapt nok kjente. Men fordi handlingene mine hadde fått en konsekvens jeg ikke forsto eller var klar for å se eller gjøre noe med, fordi jeg visste ikke hvordan så ble ting som de ble.

Der er dager da det har rent over med boss, skittentøyet  er overfult, og brødet som ligger på benken er 2 dager gammelt allrede og du glemte å ta opp nytt før du gikk å la deg kvelden i forveien så da må ungene spise det to dager gamle brødet både til frokost og lunch på skolen når du står der på morrakvisten og lurer på hva som er hva fordi du er så trøtt. For mini ville jo bare minne deg på hvert 20 min natten gjennom  hvem som er den egentlige sjefen her i huset.🥴🙈.. Etter at kattene har pissa i tøflene dine som du ikke merker at du har på deg når du setter deg i bilen for å levere de på skolen og lurer på hvor kattepiss  lukten kommer fra. 🤧🤯🥴😂🙈

For å så innse 2 min før du er fremme på skolen at du sitter i morgenkåpe i bilen fordi ja mini holdt deg som sagt våken og du glemte å kle på deg selv fordi du skulle jo kle på alle andre, og derfor kan du ikke følge barna inn til skolen slik du pleier bare for at du har så innmari lyst til at de skal bruke en halvtime på å grine fordi du glemte å kle på deg og har tiss  i tøflene dine og hadde du gått ut i morgenkåpe og kattepiss  tøfler så hadde barnevernet vært på døren 5 min etter på fordi alle hadde sett på deg som om du ikke var mentalt frisk. Når sannheten er heller den at du aldri har vært mer frisk enn det du er der å da du er bare menneske et litt vel trøtt menneske, men fortsatt et menneske.. Og spesielt den morningen da du skal være på helsestasjon med mini til kl 09.00 for det måtte jo klaffe bra med kjøring til skolen og der etter helsestasjon ....

Vi er så innmari opptatt av det perfekte. Til å med jeg har strebet  etter å oppnå det perfekte både i mine og andres øyne. Jeg har strevde så mye at jeg ikke fikk med meg at det gikk utover barna mine. Fordi jeg var så opptatt av å  oppnå den barndoms drømmen om at mamma livet var så sabla enkelt og perfekt.

At det var bare å planlegge nøye nok, at det var bare å ligge konstant et hestehode foran, at det var bare å være streng nok når du fikk avslag på avslag om ting som ble søkt på i forbindelse med at ditt barn hadde ekstra utfordringer på noe vis som gjorde at barnet trengte eller trenger oppfølgning på.  At det ekteskapet ditt kan vente til ungene flyr ut av rede. At du som mor skal se ut som en skygge av deg selv fordi barna hele tiden kommer først i alt. 

Men der er så mye forventinger å press til det å skulle bli mamma, og ikke minst om hvilken mamma du skal bli og hvordan barna dine skal bli. 

For de fleste av oss tenker ikke tanken på å få sykt barn eller barn med handycap  vi tar det formgitt nesten at barna våre skal være friske. Fordi det er jo det som passer inni drømmen, inni den malen som da andre kanskje har så vite begynt å stake  ut for deg.  Men hva gjør du da når drømmen, forventingene, håpet og planene ikke blir slik som du tenkte deg.?

For mange betyr det en stopper for å få barn. Mange klarer rett å slett ikke det presset  å ønsker ikke å utsette seg selv for det. Noen kan ikke få barn av ulike årsaker og har så mye kjærlighet  å gi og ønske om et eller flere barn er så stort og dermed så blir sorgen enda større når de kanskje ikke får den drømmen oppfylt. Det med å få sitt eget.Det med å gå gravid og være i alt det innebærer sammens med en partner på godt å vondt. 

Gir du opp da? Eller klarer du å stake ut en ny kurs,en ukjent retning som du ikke vet hvor den vil føre deg hen? Tør du å satse alt på det ene korte som er så uvisst, og utrygt og tåkete? 

Men du har mye bagasje sier du! Javel, med andre ord du har mye livserfaring. Selv om du kanskje har opplevd mye dritt i livet så vil det ikke si at du vil bli en dårlig mor. Du trenger ikke å bli som din mor,eller bonusmor,eller fostermor.

Alt du trenger er å ha tiltro på deg selv,nok til at du ønsker å gi mammarollen en sjanse. 

Gå inn med den viten at du vil tryne noe så inni hampen, ungene vil før eller siden skrike at de både hater deg og at de skulle ønske de kunne bytte deg ut mens du står på innsiden av matboden  propper i deg is å døren er låst og de vil inn til deg men du trenger de 5 min alene. Det vil komme krangler med din kjære om barneoppdragelse,penger, tid,etikk og moral og masse bekymringer om ting du ikke trodde var mulig å være bekymret for. Det vil komme dager der du kanskje reise på husmor ferie til din mamma for å rett å slett lade litt. Får litt pleie, og ikke minst egen tid. Det vil komme dager der ungene vil drive deg til vannvidd  og du ikke skjønner vitsen noe mer. Det vil komme dager der du må rydde oppi ditt eget rot som ligger igjen fra fortiden ,som henter deg hinnsidens raskere enn du ønsket. Det vil komme dager der du og din kjære ikke vet hva dere skal gjøre for å fikse på det som dere begge to har vannskjøtt til fordel for andre ting. Kjærligheten og ekteskapet dere i mellom.

Det vil komme dager der du er så bekymret for barnet ditt eller barna dine at du skriker HØYT om hjelp i så lang tid bare for å oppdage at ingen hører deg,ingen bryr seg,ingen ser deg, ingen vil hjelpe deg eller familien din.Det vil komme dager der du er så lei av å konstant krangle med ungene at du gir opp. Eller at du gir etter for det de vil ha hvis du får litt stillhet.  Der vil komme dager med anger,skuffelser og sinne og mye gråt.

Og jeg ønsker å fortelle at alt dette er normalt.Alle disse Berg å dalbanene  er livet, med alt som det rommer. Det er lov å være sint og urimelig på ungene så lenge en kan rydde opp etter en har fått roet seg ned.

Det er lov å si til ungene at vet du,dette fikser jeg ikke for jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg føler om dette, som du vil ha meg til å gjøre eller ha en mening om. 

Jeg vil gjøre feil med barna mine. Jeg vil lære de at det uperfekte er det nye perfekte. At jeg som mamma har følelser som de også må ta hensyn til og ikke bare omvendt. At de må også behandle meg bra og være snill å god med meg fordi jeg trenger det like mye fra dem som dem trenger det fra meg. At jeg å trenger å få trøst når jeg er lei meg. At jeg å trenger oppmuntring å gode ord for å vokse og blomstre som menneske og mamma. 

At jeg er like mye menneske som de er og at det er ikke alltid en mamma har svaret på alt til en hver tid,å det er faktisk helt greit. 

Det å kunne få lov til å spørre andre mødre om hjelp, eller få trøst og skape gode trygge vennskap tror jeg alle mødre har behov for. Vi har behov for å få anerkjennelse og føle at det vi bidrar med både til samfunnet men også innad i familien er viktig.

Jeg vet med meg selv at her jeg er akkurat nå så er tåken tykk. Men det eneste jeg kan gjøre er å be om at ting vil ordne seg til det beste for oss som familie. At selv om det stormer rundt oss og at ting er vondt å sårt nå så vil vi alle komme ut på andre siden, litt mer kloke,litt mer ydmyk,litt mer ærbødig, litt mer tålmodig,litt mer rund i kantene,litt mer gavmild og generøs.

Jeg vet at i de tusener av hjem så finnes det mødre som er slitne,oppgitt,lei,sinte ,lei seg,redde, har ødelagt forhold til både barn og ektefelle. Og det kan føles at alt den jobben du har gjort er forgjeves. 

Til deg vil jeg si det er ikke det. Det er ikke forgjeves. Du må ikke dømme deg selv så hardt. Senk på kravene til deg selv og de rundt deg. 

Prøv  nyt livet mer. De små øyeblikkene, de som forteller deg at livet er nyanser av mørke og lyset,hånd i hånd går de der å utfyller hverandre med stormer og rein  og etter på kommer solskinnsdager.. 

Selv om det kan være lenge mellom hver gang solen titter frem så vil det ikke si at du skal føye deg inni de grå nyansene, sett farger på tilværelsen.  Snakk godt om deg selv hver eneste dag. For hverdag er en ny dag til å gjøre det du ikke fikk gjort dagen før. Hverdag er en ny dag til å prøve å streve mindre, til å strekke deg til det som ligger der langt borte i det fjerne, som roper ditt navn.

💙Selv med alt som jeg har lært og erfart så er det å bli mamma det mest givende og desidert det mest krevende jeg har opplevd. 💙

Jeg vet at lenge etter at alle mine tre gutter har flyttet ut så vil jeg fortsatt bekymre meg for og med de. Plage livskitten  ut av de av og til og de meg og at selv om vi ikke alltid blir enig så har jeg som mamma gjort MITT BESTE ut i fra mine forutsetninger.  Noe annet kan ingen kreve av meg og jeg kan ikke kreve det av andre. 

Men jeg kan løfte opp andre mødre som strever. Jeg kan gi råd om det er ønskelig, jeg kan be for de, jeg kan oppmuntre de ,jeg kan hjelpe de, avlaste de, jeg kan behandle de bra. Uansett om det er i nærbutikken eller på nettet eller blnd venninner eller om du er ukjent. Jeg kan velge å gi deg et varmt smil i stedenfor  himler med øynene når tre åringen slår seg vrang på moa eller tenåringen klikka så alle rundt dere hører på fordi hun eller han ikke får mer penger og at livet er skikkelig urettferdig for de. Jeg kan velge å vise omsorg. Og jeg velger å prøve å vise omsorg og forståelse fremfor å være nedlatende og arrogant og frekk. Ikke alltid like lett men jeg prøver.

Og livet som mamma vil alltid utfordre meg. Strekke meg, presse meg, og passe på at jeg tabber meg nok ut til at jeg er menneskelig og ikke blir sett på som en følelses kald robot.

Jeg håper at du som tar deg tid til å lese både deler og legg gjerne igjen en kommentar.

Hilsen ei uperfekt mamma som i følge ungene har mye forbedrings potensialet 😂🥴🙈😁❤