Gi slipp på fortiden

Jeg begynner litt rett på sak.

For saken er at jeg er i veldig tenke modus for tiden. Mye som skjer på hjemmefronten. Og tankene mine går ofte tilbake til fortiden min. Av og til blir jeg som alle andre innhentet av gamle synder. Da blir jeg lei meg og nedtrykt. Dette kan skje når jeg er veldig sliten. Som om jeg ikke har nok å tenke på liksom så må jeg hanske med ting som går personlig på meg. På mine dårlig valg, på mine svakheter, på de jeg har såret eller fordi jeg var egoistisk. Da kan slike ting dukke opp. 

Så da sitter jeg her i natt å må kjenne på det ubehaget igjen.  Jeg vet at det er lov å gjøre feil. Jeg vet at jeg ikke er perfekt. Men det gjør vondt å se tilbake nå å se den unge meg å se hvor usikker og redd jeg egentlig var for verden og i et forsøk på å passe inni den så gjorde jeg mange dumme ting. 

Jeg utsatte meg selv for fare. Jeg gjorde ting som har gitt meg arr i sjelen. Ja det viser at jeg har levd og at jeg har prøvd men jeg ser i dag at jeg skulle mer enn gjerne vært for uten dem. Ikke alle arrene men noen.

En annen ting som er vondt for meg er at jeg såret de som sto meg nermest.  Selv om jeg har bedt om tilgivelse og fått det er nok det vanskeligste å tilgi seg selv. Jeg prøver. Jeg vet at jeg er verd å elske. Jeg vet at mamma og pappa elsker meg. Og min gode mann Kjell elsker meg. Jeg vet det. Og derfor gjør det ekstra vondt.  Fordi jeg føler veldig på det ansvaret over at jeg gjorde ting i beste mening trodde jeg men så ble utfallet noe annet. 

Jeg vet at vi kan ikke forutse alt her i livet.  Men det jeg ikke visste var de sårene jeg lagde hos andre kunne gi meg selv sår. Sår av dårlig smavittighet.  Fordi jeg vet at jeg kan ikke ta det jeg gjorde tilbake. Jeg kan ikke gjøre de opp igjen. 

Men det jeg kan gjøre er å si til meg selv : 

DU ER VERDT Å ELSKE. DU FORTJENER KJÆRLIGHET. DU FORTJENER GODE VENNER. DU ER TILGITT. DU ER STERK. DU ER VAKKER. DU ER IKKE PERFEKT. DU ER UNIK. DU ER SKAPT MED EN HENSIKT. DU MÅ TILGI DEG SELV FORDI DU FORTJENER Å HA ET GODT LIV.

Selv om jeg sliter veldig med å tro på dette så er det noe med å proklamere dette til meg selv til jeg begynner å tro på det.

Jeg vet ikke hva du trenger i ditt liv. Hvem du trenger å tilgi for å komme deg videre. Kanskje er du den som holder deg selv igjen fordi du tror du ikke fortjener noe. Slik jeg gjør. For jeg har og er veldig flink til å rakke ned på meg selv. Sette umenneskelig krav til meg selv fordi jeg vet jeg kan bedre. Jeg jager stadig vekk etter noe å strekke meg etter fordi jeg føler at jeg må bevise ovenfor meg selv at jeg fortjener å ha det bra. Å det gjør så vondt å kjenne på disse følelsene. Den avmakten jeg til tider kan føle ovenfor meg selv. Den foraktheten, den stemmen som sier at du fortjener ingenting hver gang  noen sier noe fint om meg. Hadde folk sett til tider den ordentlige reaksjonen som jeg får på innsiden når noen sier fine ting til meg, tror jeg mange hadde fått sjokk. Jeg klarer rett å slett ikke å ta i mot eller tro det folk sier til meg så lenge det er positiv.. Jeg kan ta meg selv i å tenke hvem er det de i alle dager snakker om, siden de sier så mye godt å fint. Også når jeg skjønner at det er jo meg de snakker om så blir jeg helt stein på innsiden. Men sier du noe negativt så er jeg plutselig som en svamp. Kjenner du deg igjen?  Det er jo så trasig at vi skal føle oss slik. Men slik er det altså.

I mange år trodde jeg at det var slik jeg skulle bli bedre. Det var slik jeg skulle nå mine mål og drømmer. Ved å hele tiden snakke meg selv ned. Ved å hele tiden minne meg selv på alt som jeg gjør galt og alt som er feil med meg. Jeg er så streng på meg selv så andre skulle få slippe å være det fordi da har jeg allrede såret meg selv før de andre rundt meg fikk sjansen. Og hvis jeg da ble såret så ble det bare enda en bekreftelse på det jeg allrede følte og kan enda føle, at jeg hsr rett. Jeg er ikke verdt noen ting. Det hender at når jeg er langt nede så gjør jeg det igjen.

 Selv om jeg har blitt noe bedre så ser jeg hvor lett det er å vippe meg selv av pinnen. Å falle tilbake til gamle synder, snakke meg selv ned istedenfor opp.

Men det som skremmer meg aller aller mest er at jeg ikke lengre tror at Gud tilgir meg. Fordi jeg ber om tilgivelse også synder jeg igjen. Ber om tilgivelse også synder jeg igjen. Og igjen og igjen. Han må da bli drittlei meg. Det hadde jeg blitt, tror jeg hvis jeg var Gud. Hadde tenkt : lærer hun aldri?😳😂🙈🥴

Men så får jeg også se at Gud er der for meg. På de rareste plassene. Var på tur i helgen som var på Frøya. Har ei tante som bor der. Vi dro på loppemarked i et gammelt bedehus. 

Der på veggen hang et nydelig bilde av kvinnen med brønnen. For dere som ikke kjenner denne historien så handler den om at denne kvinner gikk til brønnen for å hente vann når alle andre låg å sov. Fordi hun var en hore og hadde lagt med mange menn og kunne ikke bli sett sammens med de andre kvinnen. Det var slik på den tiden. Men jesus møtte henne der og sa at han tilgav henne for hennes synder og at han såg henne for den hun  egentlig var. Den bibel fortelling er sterk for meg på mange måter. For det er mange måter å synde på. Det trenger ikke å være slik som det var med henne. Poenget er at hun ble tilgitt. Hun kunne ha blitt steinet til døde istedenfor valgte Jesus å tilgi henne å gi henne en ny sjanse.

På vei hjem fra frøya i går så var jeg skikkelig deppa. Det var godt å komme seg bort i noen dager når det er så vondt å være hjemme. Jeg gråt i bilen mens jeg kjørte og tenkte at jeg makter ikke mer. Vært var som det pleier, sol og rein om en annen. Og når solen tittet frem bak skyene så dannet det seg et hjerte på himmelen. Det hjerte var nesten helt fult. Ca 3/4var skyer og resten blå himmel. Da kjente jeg inni meg at hjerte mitt er ikke tomt. Jeg har mye å gå på. Jeg har mye  å gi. Min kjærlighet for familien min blir aldri tom. Den kan bli sliten men ikke tom. Og slik ble jeg minnet på at guds kjærlivenfor meg får aldri tom.

Da kan jeg fortjene en ny sjanse.  Og det er utrolig vanskelig for meg å si at jeg fortjener en ny sjanse. Siden det er bare jeg som vet hva som tynger mitt hjerte mest.  Men jeg må velge å tro at skal jeg ha det bra her på denne jorda så må jeg tilgi meg selv. Jeg vet ikke hvordan en gjør det, for å være helt ærlig. Men kanskje det er så enkelt som å si til meg selv jeg tilgir deg Renata. Også må jeg si dette til meg selv på lik linje med det andre slik at jeg begynner å tro. 

Grunnen til at jeg skriver så ærlig å så direkte nå er fordi jeg vet mange føler og bære på tunge tanker og følseler. Du har gjort mye dumt og føler at du ikke er verd å elske. Men du er det. 

Det er så mye lettere å tro på det negative om oss selv men også om andre som en hører. Men vi kan velge om vi skal høre på det negative eller ikke. 

Jeg tror at det er litt som med et ekteskap  at det er noe som må jobbes med hver eneste dag. Det må vannes pleies for ugress,gi riktig næring og solforhold for at ektekspet skal vare. En må ta et valg hver eneste dag om at en velger sin partner og livet sammens med han eller henne. Uavhengi hva det innebærer for deg og ditt forhold. Det samme gjelder ditt forhold til deg selv. Det å trenger næring og vedlikehold. Det å være god med seg selv. Snakke fint til seg selv. Muntre seg selv opp. Behandle seg selv bra.  Jeg tror det ligger mye bra i å behandle seg selv bra. Men hva det innebærer for deg må du finne ut av selv.

Men for meg så har det vært å snakke fint til meg selv.Jeg gjør det for sjeldent og har en jobb der som jeg må gjøre. Slik at stygge ugress tanker ikke får fest seg i meg. 

Jeg skal innrømme at i skrivende stund så tenker jeg at alt jeg nå skriver, skriver jeg for å minne meg selv på at jeg er bra nok.  Jeg har lov til å gjøre feil. Og en kan ikke gå gjennom livet uten å såre noen eller trakke feil. Det hører med. Og det vil gjøre vondt. Noen ganger mye vondt ja kanskje for resten av livet og andre ganger så glemmer en det og det er det. 

Jeg må velge å tro. Jeg må velge å tenke at alt jeg har gjort ,har vært med på å forme meg. Det har gitt meg en pekepinne på hva jeg vil ha i livet og ikke.Det har gitt meg særtrekk og karakter. Det har gitt meg styrke. Det har lært meg mye om meg selv, hvem jeg vil være og ikke være.Hva jeg trenger å ikke trenger. Hvem jeg trenger i mitt liv å hvem jeg ikke kan ha der. Hvordan jeg vil behandle andre og hvordan jeg vil bli behandlet tilbake.  Også vil jeg feile i massevis. Men det gjør alle andre rundt meg også. Heldigvis. 

Hvis jeg er mer enn god nok. Da er hvertfall du det å. 

Som de sier det i L'oreal  reklamen : fordi jeg fortjener det.❤️ 

God klem

Renata.❤️