Be så skal du få...

15.08.2022, 23:32

God kveld. 

Jeg har lyst å dele noe med dere som jeg håper jeg ikke er alene om å føle på til tider. 

Som kristen så er det naturlig for meg å be. Og for noen år siden var det noen som kom med et godt tips om å ha ei bønnebok. (GENIALT 🙏❤️).

I denne boka så skriver jeg opp de jeg kjenner, de jeg ikke kjenner eller personer som blir lagt på mitt hjerte.  Også lar jeg det være en side mellom hver person slik at hvis jeg får bønnesvar så skriver jeg dette også opp.  Jeg har også en bok for mine egne bønner. 

 

Jeg skal ikke være den første som skryter på meg at jeg ber hver eneste dag. For det gjør jeg ikke. (Alt ettersom hvordan en velger å se på det da). Men de siste to, kanskje 3 årene så har jeg bete meg selv merke i at jeg små prater mye med meg selv når jeg er alene hjemme. Og jeg kan også prate å spørre Gud om ting uten å helt tenke over at jeg gjør det. Ofte så blir samtalen når jeg er fortvila,lei eller oppgitt.  

Også synest jeg egentlig at det er kjempe kleit å skulle ha en samtale med en person som liksom aldri svarer meg slik som en venninne eller kollega kan gjøre når dere har en samtale dere i mellom.  Men så har jeg jo også lært da at Gud svarer meg sjelden slik jeg tror eller tenker. Hans måte å svare meg på kan være via andre mennesker som enten kommer å sier at de ber ekstra for meg og familien min. Eller at noe løser seg på en helt annen måte enn det jeg hadde både håpt og tenkt at det skulle. (Jeg er ikke fan av å ikke få det bønnesvaret jeg selv helst vil ha 😂🙈 MEN  har lært med tiden at hvis jeg er tålmodig nok å får ting på avstand så kan selv jeg se at måten ting ble løst på var et bedre bønnesvar enn det jeg selv tenkte. Ikke alltid men 80 % av tilfellene 😂🙈).

Kan du kjenne på den føelsen av at du ikke forstår vitsen med å be? Fordi en får ikke de svarene en vil ha likevel? Det er normalt.  Men da er det også fint å vite at jeg velger å tro at samtlige kristne har slete eller sliter med å forstå dette med bønn og viktigheten av bønn og ikke minst hvorfor skal vi egentlig be.  Kanskje en kan snakke mer om dette i smågrupper eller i kirka eller til en som du stoler på og som kan mye om og med bønn. 

Dette med bønn og bønnesvar har egentlig tatt meg hele livet å forstå. Sier ikke at jeg er skråsikker på at det svaret jeg har kommet frem til når det kommer til bønnesvar, er det riktige svaret for alle men det er det for meg. 

Jeg hadde ei mormor som alltid ba mye for meg. Og når dagene var tunge så kunne mormor uten forvarsel plutselig ringe meg for å slå av en prat eller fortelle meg ei oppmunting.❤️. Som jeg savner mormor.❤️❤️ Men så leste jeg en plass at selv om de som ba for deg er død så betyr det ikke at de har sluttet å bedt for deg fordi de har kommet til himmelen. Og det gjorde meg så trygg på innsiden.❤️ For da vet jeg at både mormor og morfar fortsetter å be for meg å familien min fra himmelen. ❤️

Når det kommer til  bønn så lærer jeg fortsatt for jeg er nok av den utålmodige sorten på dette området.😁 Men så står det i bibelen at av og til så må en be i mange år ja kanskje hele livet  og selv da er det ikke sikkert at jeg får bønnesvar her på jorden men først når jeg kommer til himmelen. Og for ei som er utålmodig da så kan jeg bli sikkelig sur å si at det her det er jo ikke vits. 

Hvorfor skal jeg be om at han eller hun skal bli frisk fra kreft eller at en familie skal bli hel hvis den er ødelagt også skal disse tingene ikke skje liksom. 🤷‍♀️🤔

Men igjen så får jeg til svar. Det er ikke alt du skal forstå. Men det betyr ikke at de du ber for ikke trenger forbønn for det. Så når jeg er ferdig å surmule litt å har fått tenkt meg om så skjønner jo jeg også at det er veldig greit at jeg ikke forstår alt. For da tror jeg hadde vært helt ødelagt som menneske. 

Ofte så ber jeg når jeg har det vondt å vanskelig å det har vært en trenings sak for meg å be for å takke og vise takknemlighet for det jeg har eller fordi noen jeg har bedt for har fått bønnesvar på det som jeg ba til Gud om.

Men der også har vært en bratt lærekurve at det å faktisk stoppe opp, uansett hvor jeg er,i bilen,i byen, på moa, eller bare hjemme så har jeg veldig mye å være takknemlig for hvis jeg tar meg tid til å se og kjenne etter inni meg. 

Jeg synest når det er mørkt og tungt og det stormer at det er ekstra vanskelig å takke Gud for det jeg har. Men det er da jeg trenger å gjøre det mest. Fordi jeg vet at innerst inne så har jeg så mye å være takknemlig for og ingenting av det jeg har hadde vært her uten Gud. Ingenting.

Så jeg gjør bønn om til egentlig en kosestund for meg selv.  Jeg kan finne frem bønneboka mi også bare begynner jeg å be for alle som er i den. Også kan jeg høre på lovsang. Men ofte så har jeg bare på rolig jazz også bare ber jeg. Jeg liker å gå frem å tilbake når jeg ber. Det er mer beroligende for meg enn å sitte. 

Jeg vet ikke hvordan ditt bønne liv er. Mitt er ikke sånn veldig spesielt egentlig. Jeg gjør bare det jeg føler for der å da. Også tar jeg ting langs med. 

Jeg trodde at jeg måtte liksom lese 100 sier i bibelen, be fader vår hverdag også måtte jeg tale så og så mye i tunger også måtte jeg kunne så og så mange bibelvers. Men det ble så utrolig slitsom for meg. At hele lysten til å be forsvant lenge. Som sagt kun når det var krise liksom🤪 og knapt nok da. Slik var det i mange mange år. Men da mer som en skjennepreken fordi Gud var sååå fjern også var det egentlig jeg som ikke var påkoblet  i det hele tatt. Da kan jo jeg ikke skylde på at andre ikke er påkoblet  meg heller når jeg gir de grunner til å være frakoblet i stedenfor.  Mens Gud er påkoblet meg hele døgnet,det var bare jeg som ville ha noe å skylde på fordi jeg synest bønn var dritkjedelig og bortkastet tid.

Selv den dag i dag så må jeg lande litt før jeg begynner å be. Legge vekk det jeg evt gjør (alt ettersom hva det er og hvor jeg er ). Men jeg har så lett for å bli distrahert  og derfor hjelper det meg å ha litt rutine på en bønnestund. Hvertfall hvis jeg er hjemme. Er jeg på tur så blir det noe annet. Og av og til er det faktisk lettere å be andre plasser enn hjemme fordi hjemme kan ofte være ting som distrahere deg.  Det er slik for meg hvertfall. Hehe. 

Jeg vet at jeg ikke er alene om å synest at dette med bønn kan både være vanskelig å ikke minst kjedelig. Men alt kan ikke være gøy og full fart og hopp å sprett hele tiden heller. 

Av og til må en gå inni sitt innerste jeg å bare søke ro og la verden utenfor få fare også be.

Jeg kan våkne midt på natten fordi jeg kjenner at jeg må be. Jeg vet ikke nødvendigvis alltid hva det er jeg skal be for eller om men da kjenner jeg at min nådegave tungetale er god å bruke.  Den fikk jeg tidlig i tenårene. Når fikk du din nådegave? Jeg liker ofte å be om kvelden eller om natta. Har ikke noe i mot å gjøre det på dagen men det er noe med natta som trekker meg mer mot bønn da. Hvorfor det er slik vet jeg ikke.  Men da er det mer tyngre ting jeg ber om hvis jeg våkner eller jeg ber på natta. På dagtid er mer de lette tingene om jeg kan si det slik. Jeg har ikke noe logisk forklaring på hvorfor det er slik men slik er det som regel. 

Ofte når jeg har hatt en skikkelig god bønnestund så føler jeg mer rustet til å takle hverdagen og alt det den krever av meg. Jeg vet ikke hvordan din hverdag er men min er som regel stappa full av møtevirksomhet og oppfølgning av barn og alt det innebærer pluss mye mer. Og da kan bønn bli en ting jeg fort glemmer.  

Nå skal de sies at jeg føler ikke på behovet for å be hverdag.  Jeg vet ikke om det er fordi jeg har mer samtaler med Gud enn det jeg har hatt før, men jeg kjenner på en mer balanse som gjør at jeg tror min samtale er min bønn,om det gav deg noe mening da og derfor så ber jeg ikke på samme måte eller like ofte som før.

Jeg er ingen ekspert på dette og jeg vet ikke om det finnes en riktig måte å be på kontra en ikke riktig måte men jeg tenker at gjør det som er naturlig for deg å gjøre. Finn din egen rytme. 

Også er jo det lov å gjøre forandringer underveis hvis du føler og kjenner at det blir riktig for deg. Men ikke slutt å be fordi du synest det er kjedelig eller at du tenker at du ikke får det til. Du skal ikke prestere noe eller ha fremvisning eller få en karakter. Bønnen kan være personlig mellom deg å Gud men det kan også være sammens med andre.  Et av mine mest utrolige bønnesvar var når jeg var tenåring og vi var mange i ungdomsarbeidet vårt som ba for noen å de ble friske. 

Jeg håper at du finner styrke og glede i å be.  Også trenger du forbønn så send meg ei melding enten på Facebook  eller her inne eller på mobilen min så skal jeg skrive deg eller de du ønsker jeg skal for i bønneboka mi.

Ha ei fin uke. 

Klem

Renata ❤️.

Del artikkel:

Relaterte artikler