Det sa plutselig STOPP.. Igjen.

02.09.2022, 00:01

Du vet den følelsen  du får når du er så sliten at du tenker ,nå har jeg ikke mer å gå på. Men så MÅ du bare fortsette. Det er ingen som kan gjøre din jobb. Kanskje på arbeidsplassen din ja. Men ikke hjemme. 

Så da gir du alt du har og alt du ikke trodde du hadde til de der hjemme. For det er det en gjør for familien sin. Står sammen i tynkt å tynt. I solakinn og i regn. I oppoverbakkene og nedoverbakkene. Fordi en vil det beste for familien. En vil at alle skal ha det så bra så mulig. Men det jeg ofte glemmer er å ta vare på meg selv. Jeg setter meg selv alltid sist. 

Høres det kjent ut? Du synest det ja.  Jeg burde jo egentlig vite bedre. For det er ikke første gangen jeg møter veggen.  Vi to har visst kranglet og slåss flere ganger samme som , veggen å jeg altså🤣🙈.

Problemet  er bare at der er ingen som sier nå må du ta deg en pause. For en fantastisk jobb du gjør for familien din. De er heldig som har deg som mamma. Og der er heller ingen som kan ta over din rolle som mamma eller kone. For det er jeg som har stål kontroll. Og det har jeg fått etter mange år med hardt arbeid. Og jeg iverlater ikke mitt arbeid til  noen andre fordi ingen kan gjøre min jobb som mamma like bra som meg. 

De to siste årene vil jeg tørre å si har vært de verste for meg som mor. På flere måter enn jeg orker å begynne å forklare. Men jeg har alltid tenkt, jeg har opplevd verre. Jeg har stått i verre og over enda lengre perioder enn dette, 🥴så dette klarer jeg fint. 🤣🤪🙈 Men der tok jeg feil igjen.😵‍💫😳

Går å legger meg i håp om at i natt skal jeg få sove. I natt skal ikke tankene svirre og bekymringene for alt mellom himmel å jord sette hode mitt i høygir. Men den gang ei. Er jeg heldig får jeg kanskje en time eller to i løpet av natta. Hvis du ser bort i fra alle de gangene jeg må på do da 🤪😮‍💨. Så jeg legger meg å føler meg most av en bulldoser og "våkner "opp å føler meg kjørt over en bulldoser x5. Nydelig start på dagen. Men jeg er takknemlig for å fått en dag til så veldig motstridende motpoler her 🥴😮‍💨.

Så begynner dagen. Gjerne med kvalme og svimmelhet, etterfulgt at jeg spyr. Jeg har egentlig ikke noe grunn for å spy og sier til meg selv at dette går over, selv om jeg vet langt bak i hode mitt at det er kroppen min som prøver å fortelle meg at jeg må roe ned før det smeller. Men hører jeg etter da tror du 😵‍💫🤣. Du tror det ja. Nå nei du,da kjenner du ikke dette stabeiste her 🤣🙈.

Så er det de endeløse telefonene som skal taes. Mailer som skal skrives, ting som skal følges opp og avklares eller forklares alt etter som hvem jeg snakker med og hvorfor.  Om møter her og møter der. Avtale ditt og avtale datt. Bekymringer her og bekymringer der. Og hadde alle disse tingene vært samtaler som ikke omhandlet barna mine så hadde kanskje grunnene til bekymringer vært mye mindre. Men når de handler om det mest dyrebare jeg har da må ofte løvemammaen frem. Noe jeg i utgangspunktet ikke vil men fordi folk ikke kan samarbeide eller gjøre det de har lovet så blir jeg hun masete mammaen som ikke tar et nei for et nei. Så da fortsetter jeg å kjempe. Kjempe for at barna mine skal få det beste jeg kan gi de. 

Et godt å trygt og stabilt liv, der de en dag skal bli selvstendige individer. Og den jobben er den mest lærerike,fantastiske,såreste, jobben jeg har hatt med den bratteste lærekurva og drit mye latter, drit mye flauser, og dritmye smerte.

Noen ganger i kampene mine for rettferdighet blir jeg så utrolig lei meg. Skuffet og såret over hvor lite forståelse og medmenneskelighet det finnes. At jeg må gjøre alt selv. At jeg ikke blir hørt på som mor. Når jeg er den som har bært barna mine i 9 måneder i magen og kjenner de best. Vet hva de ulike ansikt uttrykkene betyr. Når de ikke har det bra men prøver å skjule det. Når de er sinte,skuffet sultne,såret ja hva det måtte være. Fordi det er jobben min som mor å vite disse tingene. Og da skulle forsvare de mot de ulike instansene som tror de kan alt så mye bedre bare fordi de har en doktorgrad i psykologi eller fordi de har jobbet på ppt I 30 år eller fordi han eller hun har vært rektor i 20 så er de plutselig eksperter på mine barn. Beklager  du men den doktorgraden din kan du dra med deg dit lyse ikke skinner  for å si det slik. Jeg blir ikke imponert når folk ikke lengre vet hva det vil si å behandle andre mennesker med verdighet og ikke kan å vise medfølelse og empati. Da trenger ikke du å vifte med med noe psykolog eller 30 år på ræva som rektor eller spes ped eller ppt jobb eller bup jobb eller politi jobb altså. 

Men det er ikke slik det funker. En mor intuisjon slår aldri feil. Fordi det er bare noe en mor kan ha. Fordi hun har bært på sine barn. Det er en type kontskt som skjer i mors mage som vil følge barna livet ut. Og den er der for en grunn. Den knytter et mors hjerte til sitt barn hjerte. Og uansett hvor barna er eller hvor langt de er fra hverandre så er de i hverandres hjerter.💙💙💙 For å beskytte og bevare,for å elske for å hjelpe og for å løfte de opp. Det er en ære,et privilegium å få være mamma. 

Men av og til så er den fantastiske jobben det er å være mor også den vondeste. Spesielt når barna dine sliter med forskjellige ting som holder deg våken om natten i  måneder av gangen. Og når det oppstår situasjonen som du aldri i din villeste fantasi hadde forestilt deg at nettopp du som mor skulle oppleve.  Men jeg står fortsatt oppreist. Jeg står opp hverdag.

Selv om der er dager der jeg ikke har noe lyst å prate med noen eller stå opp og bare ligge i senga i håp om at det er bare et mareritt som snart går over. Bare for å innse at dette er min hverdag.

Der er dager  når jeg ikke kommer meg lengre enn til badet,da knekker jeg sammen i gråt og legger meg i fosterstilling på badegulvet,fullstendig utmatta til å orke å flytte på meg og jeg gråter ustoppelig og ingen som er i nærheten til å sjekke om jeg har det bra eller om jeg trenger omsorg. Ingen som er der for å løfte mrg opp når jeg ligger nede.

Der er dager der jeg er helt apatisk,orker ikke å forholde meg til noen eller noe. Er bare i min egen lille boble og vil være i fred. Men da kommer ofte skyldfølelsen frem. 

Der er dager der jeg er så sint fordi at gråten min er det ingen som hører eller bryr seg om. Og sinne blir en utvei i håp om å få trøst og omsorg og pleie.

Der er dager der jeg ikke orker å dusje meg fordi den lille energien jeg har må jeg ha til barna mine kommer hjem så jeg orker å være der for de med leker kos og middags laging. Selv om middagene er det mannen som ofte gjør fordi jeg har havnet under teppe på sofaen. Men de stundene med barna gir meg påfyll. De er jeg helt avhengi av. Og de er så VIKTIGE for meg. Å få lov å være smamens med de å hjelpe de med lekser snakke sammens og bare være tilstede der og da ❤️❤️.

Der er dager der jeg begynner å gråte bare telefonen ringer fordi jeg orker ikke å høre hva personen på andre linja vil fortelle meg i tilfelle det er noe negstivt. For det er som regel noe negativt.

Der er dager der jeg lurer på om det i det hele tatt skal slutte å blåse full orkan. For jeg får ikke puste,jeg er våt å kald og samme hvor høyt jeg roper om hjelp så blir jeg overdøvd av kraften fra viden som orkanen gir fra seg, som hyler og uler så høyt at ingen hører eller ser meg i mørket.

Når bekymringene blir så store og ukontrolerbare så blir en sliten.  Men jeg gir meg ikke. Det ligger ikke i min natur å gi opp. Jeg reiser meg igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen. Ikke fordi jeg nødvendigvis har lyst men fordi barna og mannen min er livet mitt. Fordi barna kan gjerne se mamma gråte og være lei seg og sint og skuffa. Men de må også se en mamma som reiser seg. En mamma som aldri gir seg for dem eller for seg selv eller for de som betyr mest for meg.

De to siste ukene har vært ekstremt harde nå etter ferien og skolen begynte på igjen. 

Det var bare den ene dritt tingen etter den andre og den ene var gjerne mer alvårlig enn den første osv. 

Mandags kveld går jeg å legger meg å kjenner på at et begynnede migreneanfall er på vei. Legger meg tidlig og håper på at søvn vil fikse det. Selv om jeg sover minimalt

 Våkner i 4 tiden og er ekstremt svimmel står opp går på bade og drikker litt vann og prøver å legge meg igjen. men når alarmen til mannen ringer første gang kl 0600 er jeg allrede lys våken og føler meg skikkelig uvell.

Ligger en stund i senga for å prøve å sove men står opp kl 11 og har da fått skikkelig vondt i hode og synsforstyrrelser og ender med å kaste opp.  Enden på tirsdagen blir at jeg blir hentet med ambulsen fordi jeg klarte ikke å lukke opp øynene mine ,kroppen hadde slått seg fullstendig av og det føltes ut som noen spiste på hjerna mi og smerten i hode var grusom. Da hadde jeg tvunget mrg gjennom et viktig møte og kollapset på sofaen i det jeg kom hjem kø 2 og var ikke tilsnakkenes til ambulansen kom sent på kvelden. Jeg har hatt så pass mange krsftige migreneanfall til å si at dette var ikke toppen en gang. Langt i fra i nærheten.  Jeg blir lagt inn for observasjon og blir teste for alt mulig. Ct  og synsundersøkelser i alle varianter. Men ingenting er å finne på noe. Alt er fint.  Får se hva siste test sier når svarene er klare.

De sier jeg kan reise hjem og da begynner jeg å gråte. Ikke fordi jeg ikke vil hjem men fordi hjemme er der et ansvar som venter på meg. Og akkurat nå orket jeg ikke det ansvaret. Jeg trenger ei pause. Men får ikke bli. 

Synsforstyrrelser er der enda. Haudverkern er der enda. Svimmelheten er der enda. Kvalmen er der enda. Og da sier kroppen min IGJEN det er dette som skjer Renata når du ikke hører på meg. Da gir jeg ikke kroppen min noe annet valg enn å stenge seg helt av så det ikke skal bli livstruende farlig. 

I dag måtte jeg tilbake til sykehsuet for å ta siste undersøkelse og på vei hjem skulle jeg innom matbuda  i 5 min. Jeg tenkte at hallo jeg skal ha et par ting også ut igjen. Mannen kjørte meg. Men neida, der blir så kvalm at jeg holder på å spy og begynner å gråte. 

Så da var det bare å komme seg ut der i fra å reise hjem og sette seg ut på verandaen i skyggen av parasollen mens en venninne kom å var hos meg til min mann kom fra jobb. 🙏❤️. Slike omsorg er priceless for meg altså. ❤️.

Bare tanken på at jeg skal svime av mens jeg er alene hjemme å ingen finner meg eller at barna mine skal finne meg skremmer vente av meg. 💔😭.

Så da må jeg høre på kroppen. Selv om det enste jeg egentlig vil er å fortsette å jobbe,fortsette å stå på for familien min. For barna mine og for ekteskspet mitt. Men ingenting av dette betyr  noe hvis jeg er så utslitt at jeg havner på sykehuset hele tiden. 

Men så er jo det en gang slik at i dag så skal en ikke tillate seg å være syk. Her skal en hjem samme dag som en har tatt en operasjon, eller om en har født.  Men det folk ikke forstår er at når en står i en psykisk spenn over lang lang lang tid så vil det spenne til slutt ryke. Og da er det kanskje allrede alt for sent til å hjelpe. Hjelpen skal komme før buen i det hele tatt begynner å spenne seg. Ikke etter at den har røket og i mange tilfeller så er både selvmord,selvskading,piller og alkoholmisbruk svært vanlig når folk er så langt nede og ikke får hjelp i tide. 

Vi som samfunn legger lista så høyt for oss selv om alt vi skal klare,alt vi skal oppnå så plutselig en dag så smeller det. Noen er heldig som kommer seg igjen. Men mange gjør ikke det. 

Mange mister jobb,blir ufør slik som meg selv, mister identieten sin,jobben sin,det sosiale, vennene sine,familie,inn å ut av instutisjoner eller rehabilitering, eller fengsel.

Men det som folk glemmer er at dette er mennesker som har vært sterke for alle andre rundt seg alt for lenge og nå må ta til takke med smulene  som er igjen til seg selv og det er mennesker der ingen er der for de når de trenger det som mest. Nei vi har slutter å spørre om hun eller han vil være med på kino,fjelltur,hyttetur,kafe,besøk osv fordi vi regner med at de ikke orker. Men du vet kanskje ikke at bare det at du sender melding å I det hele tatt spør kan være nok til at den personen kommer seg en dag til. Bare pga deg , og din mld eller snap eller ditt uventede besøk. Så bare fordi noen er ufør så betyr det ikke at de har sluttet å trenge det de har trengt før. At du bryr deg like mye om de selv om det kanskje er vanskeligere eller hardere enn før. 

Folk forstår ikke hva det vil si å føle på den smerten og sorgen og fortvilelsen og redselen og frykten,den maktesløsheten over å ikke være nok eller gjøre nok for barna sine før de står i samme situasjon  selv. Eller egentlig uansett hvilken situasjon du er i trenger ikke nødvendigvis å omhandle barn. Men familie eller deg selv ender bare noen du er glad i.

Og jeg elsker barna mine. Jeg elsker å høre de le,at de har det bra. Er med gode venner. Gjør ting de liker  og at de har det bra med seg selv. Jeg elsker å bruke tid med de. Lære de å kjenne enda bedre på godt å vondt.  Dra på tur, tøyse med de,oppleve verden og livet og alt livet har å by på. Jeg elsker å være mamma. Jeg elsker å se barna mine utvikle seg.  At jeg kan lære de noe. At de kan lære meg noe ,ikke minst.

Den ubetinget kjærligheten som alltid er der uansett om en krangler og erter litt så vet de at mamma er der. Og at det alltid finnes en løsning på ting uansett hvor mørkt det enn måtte være. At de aldri skal være redde for å komme til meg når det er ting som tynger de eller gjør at de har det vondt på innsiden eller bare trenger en kleme ller å le litt.

Men når barna dine ikke har det godt så lider en med de. Jeg gjør hvertfall det. Og jeg som er så følelser mennekse og med adhd i tillegg da så føler jeg ekstremt mye når andre rundt lider. Jeg kan gråte av fremmende som har det vondt. Og av og til kan det gå så langt at jeg skulle gjerne tatt smerten til de som står meg nermest fordi jeg vil ikke at de skal ha det vondt. Og jeg kan bli kjempe urolig hvis venner eller familie eller noen jeg bryr meg om ikke har det bra.  Nesten sånn at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre for at de skal få det bedre.  Men det er slik jeg er. Jeg står på helt til  jeg stuper og selv da med hode nedi sanda så kan du høre meg rope JEG GIR MEG ALDRI.... 

Så derfor vet jeg ikke hvor lang tid denne lade tiden denne gangen vil ta. Men jeg vet at slik kroppen min er nå slik kan jeg ikke ha det.  

Husk du er ikke et dårlig menneske fordi du setter deg selv først av og til eller fordi du må stoppe opp og ladet.  ❤️

Jeg blir glad for oppmuntringer,ei mld eller at du tar deg tid til å besøke meg.  🥰.

 

Tusen takk for at du tar deg tid til å lese. Og del den gjerne videre.

 

Klem fra

Renata. ❤️

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler