Let it go.

Hei alle sammen.  

I dag tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om dette med å gi slipp på ting. 

Vi har alle ting vi holder  fast ved. Enten det er et minne,en spesiell hendelse eller at noen har såret oss. Det kan være mange ting og grunner til at en holder så godt fast ved disse tingene. Også er jo det ikke alltid bare bare å gi slipp heller. 🤪

Ei god venninne av meg gav meg et godt eksempel  på dette med å holde fast på ting og situasjonen. Se for deg at du har hendene full av ting. Og de tingene som du holder på representerer ulike situasjonen i ditt eget liv. Og at hendene dine er helt fulle. Også kommer det folk  inni livet ditt med nye fine å gode opplevelser, men du klarer ikke å ta de i mot fordi det er fult i både hender å hode av gamle ting som egentlig  gjør deg sliten og som du bør gi slipp på.

Hva gjør en da.? Jeg personlig synest at dette er det som er vanskeligst med å gi slipp. For jeg vet ikke hvordan jeg skal slippe. For åpner jeg armene mine så knuses jo alt når det faller i bakken. Og det jeg holder på er ikke nødvendigvis at det tåler å bli knust eller ødelagt. Men ikke bare det jeg vet ikke hvem jeg er uten disse tingene eller personene i livet mitt. For de har vært der så veldig lenge at de etterlater seg et stort tomrom hvis jeg gir alipp. Det er det jeg tror å føler selv hvertfall. Om det er slik vet jeg faktisk ikke.

Og hvordan gir en egentlig slipp på personer eller situvasjoner som har vært der så lenge du kan huske?

Det som er for meg da personlig er at jeg har ikke funnet en metode der jeg føler at det å gi slipp er trygt. Der jeg som personen Renata føler at nå kan jeg gi slipp. Nå kan jeg med trygghet slippe dette fordi jeg vet at det vil gå bra. Men så lurer jeg også på hva som vil skje med meg når jeg gir slipp. Det er det som holder meg tilbake hvertfall. Hvordan vil jeg få det? Vil jeg takle at den situvasjonen endrer seg? Vil jeg tåle at den personen ikke skal være i mitt liv lengre like aktivt som han eller hun var? Hva vil det bety for familien min sin helhet at jeg gir slipp? Hvordan vil det påvirker hverdagen min? Relasjonene mine til andre mennesker som er rundt meg?Og hvordan påvirker de tingene som jeg holder så godt grep om mine nermeste? 

Jeg tror at vi mennesker holder på ting både bevisst men også ubevisst.  Bevisst tenker jeg er mer som gode minner av en person som ikke er her mer eller et godt sommer minne fra da du var barn. Ubevisst er kanskje mer de vonde tingene som en opplever gjennom det å leve. For det gjør jo vi alle i større eller mindre grad

Men jeg er nok den personen som holder igjen på mange ting som kanskje andre rundt meg mener jeg burde gitt slipp på for lenge siden. Men deler av meg holder fast nettopp for å minne meg selv på hva det var den situasjonen  gjorde med eller for meg. Alt en opplever i livet på godt å vondt er med på å forme oss som enkelt mennesker. Og jeg tror at selv om mye er bevisst så er det kanskje det ubevisste som gjør mer vondt å slippe. Fordi det bevisste det tenker en kanskje mer på, en er klar over at det er der å former deg som person men du går på livets vei. Mens det ubevisste det kommer mer som en storm eller et kraftig vindkast eller at det kommer snikende innpå deg uten at du merker det selv. 

Jeg vet at jeg har ting jeg bør gi slipp på. Men jeg er redd for hva som skjer når jeg gir slipp. Også når det er så fult i mine hender så vet jeg ikke hvilken ting jeg skal gi slipp på først. Jeg er redd for den tomhenten som kan komme. Eller det at jeg ikke kommer til å føle noe som helst. Eller at jeg mister en del av meg selv ved å gi slipp. Også holder jeg ting enda tettere inn til brystet istedenfor å prøve. 

Jeg har en teori og den lyder følgende : Har en blitt utsatt for omsorgssvikt som barn eller blitt påført noen form for traumer eller opplevd veldig ekstreme ting som barn men også som voksen så kan disse tingene, minnene , opplevelsene være med på å gjøre at det å gi slipp blir vanskeligere. 

Grunnen til dette er nettopp fordi du som barn ikke opplevde det som trygt å gi slipp på ting når su evt vokste opp. De som skulle lære deg å takle livet, taklet ikke livet selv og gav dette rett å slett videre til deg. Det var sikkert ubevisst og ikke mening at de voksne skulle gjøre det. Men det ble slik. Nå skal jeg være forsiktig her fordi jeg har ingen fasit svar på dette. Men jeg baserer det hele på mine egne erfaringer som et adoptert barn som har en grusom forhistorie. Jeg ble sviktet så mye som barn at når noe eller noen kommer inni livet mitt på godt eller vondt så holder jeg så godt fast at jeg smadrer nesten tingene og personene. Jeg tror at for meg så bunner det hele i trygghetsfølelsen min. At jeg har alltid hatt et stort behov for trygghet i alt jeg foretar meg. Det sitter i ryggmargen min og det er ikke noe jeg bare kan bestemme at nå skal jeg ta det vekk.  Men det jeg vet er at jeg gjør ikke ting med vilje. Jeg går ikke inn for å ødelegge vennskap eller rellasjoner med vilje. 

Men jeg er en beskytter. Og kommer du inn i min innerste sirkel så beskytter jeg deg med nebb å klør hvis det er nødvendig. Og da er det ikke alltid lett for meg å se om du trenger den beskyttelsen eller ikke. Og det er gjort i ren kjærlighet til deg hvis jeg oppfatter eller ser at du  ikke har det bra.. Jeg tror at behovet mitt for å beskytte andre er så sterkt i meg fordi jeg selv aldri ble beskyttet av voksne som barn før jeg ble adoptert til Norge. De 5 første årene er da en legger et grunnlag i barnet og mitt grunnlagt var utrygghet vold og overgrep og mistillit til voksne. 

Dette er mine egne refleksjoner lagt sammens med det min psykolog prøver å lære meg ut i fra det jeg har opplevd som barn.. 

Så derfor tenker jeg at for meg  da å skulle gi slipp på ting eller personer er anerledes enn kanskje hva det kan være for deg. 

Det betyr ikke at jeg ikke har gitt slipp på mennesker i livet mitt som ikke har vært bra for meg. Men det har vært en høy pris å betale både for meg personlig men også for barna mine som da ikke får ha en relasjon til disse menneskene. Men når mennesker i livet tar valg som gjør at en selv ikke får velge eller ha en mening så må en bare godta at slik er det. Det er ikke noe jeg får gjort noe med.

Så hvorfor er det da å gi slipp så vanskelig? Hva er det som gjør at vi holder ekstra godt fast i noen ting frem for andre ting? 

Jeg søker fortsatt svar. Og jeg vet at jeg har ting i mitt eget liv som jeg må gi slipp. Men jeg kjenner det er en sorg prosess det også.  Og akkurat nå har jeg så mye som gir meg dyp sorg. Jeg kan ikke gjøre alt på en gang. 

Men det jeg ønsker er å høre fra dere som leser bloggen min hvordan klarte DU å gi slipp? Hva gjorde du for å slippe tak i en situasjon  eller en person i ditt liv? Hva følte du under og etter at det var gjort? Forandret det deg som person? På hvilken måte? 

Hvorfor holder vi fast i ting som ikke er bra for oss å holde fast i?  Jeg skulle ønske at jeg var mer modig. At jeg turte å gå i det ukjente. At jeg klarte å slippe ting selv om jeg ikke på forhånd vet hva utfallet vil bli.  For jeg er jo redd for å bli såret igjen. Men samtidig så er jeg konstant såret ved å ikke gi slipp heller. Men det har liksom blitt en vane. Det har blitt en del av meg. Og jeg vil jo ha flere gode og positive ting i livet mitt fordi jeg trenger det så sårt.  Men kan det tenkes at en egentlig  vet hva en må gjøre for å gi slipp men at det smerter så mye at en bare utsetter det fordi det er lettere? En unngår konfrontasjon med en person eller situasjon?  

De menneskene som jeg har valgt å bryte med kan jeg jo møte på. Men da velger jeg  heller å snakke om generelle ting som  vær og vind og lar mitt liv forbli utenfor. Det er jo selvsagt ikke dette som var ønskelig fra min side men det ble slik. Og da tok jeg mitt valg og de tok sine valg som ikke inkluderte meg og min familie. 

Så det å gi slipp på noe enten det er en dårlig uvane en dårlig venn, dårlig jobb, kjæreste eller hva det måtte være er ikke enkelt. Det koster oss noe. Og det er ikke sikkert at andre vil forstå hvor mye det kostet deg å gjøre det du måtte gjøre for at du skulle ha det bra i livet.  Og det er ikke sikkert de vil forstå det noen gang. Men det betyr ikke at det var galt av deg å gjøre det. Men det betyr at det vil ta tid for deg å lege å komme deg videre. 

Jeg trenger å bli flinkere på å gi slipp. Gi slipp på mennekser som tapper meg for energi. Som kun er ute etter å ødelegge for meg å mine. Gi slipp på mennesker som ikke vil bli kjent med meg som ikke vil printerprsin tid på meg.  

Jeg trenger å gi slipp på ting fra fortiden. Men jeg må gjøre det med riktig verktøy i lommen slik at er rustet til å komme meg videre. For noen av tingene kommer til å gjøre vondt i lang lang tid fremover.  

Jeg lærer så lenge jeg lever. Og jeg prøver etter mitt beste evne å gjøre det som er rett for meg å mine. Men jeg må innrømme at veien er skummel å gå på. For jeg ser ikke alltid løsningene med en gang. Jeg har ikke alle svarene. Jeg kan ikke forutse fremtiden.  

Så skal jeg skrive ned de tingene jeg tenker for meg selv jeg må gi slipp på. Også får jeg se hva som skjer videre. 

Jeg håper at du som sliter med det samme vet at du ikke er alene. Og at det er helt greit å bli både lei seg å sint fordi en må gi slipp. Og at du tar den tiden du trenger til å komme deg gjennom det du må gi slipp på på din egen måte. 

Jeg har ikke noe fasitsvar på hvordan en skal gi slipp. Men jeg tror kanskje at første steget er at en må tenke at en skal gi slipp å la hode få litt tid til å venne seg til det hjerte allrede vet. 

Takk for at du leser bloggen min. 

Ha en fin tirsdags kveld. 😊.

Klem fra Renata ❤️.

Del artikkel: