Mareritt å dissosiasjoner.

God kveld i stua. Håper du har hatt en fin 17 mai og pinse helg.🙂

Jeg ønsker å dele med dere hvordan det er for meg når jeg ikke har kontroll over egen kropp eller sinn. 

Vi har alle hatt mareritt å for mange har de kanskje gått fort over. Men noen kan opplever også at de drømmer de samme tingene om og om igjen. Ting som en gjerne er redd for, eller ting som du har opplevd som du er redd for skal skje igjen. Traumer fra barndom eller generelt traumer kan også være med på å gjøre ting med oss når vi sover.  For når vi sover så skal hjerne og kroppen gå gjennom dagen, de skal prosessere det som en har opplevd på godt å vondt å gjøre deg for håpenrligvis uthvilt til dagen der på.  Den dype søvnen er viktig for utviklingen, restaurering,smerter, hukommelse,følelser og mange andre ting. 

Noen ganger kan søvnen bli veldig forstyrret. For meg skjer ofte dette i etterkant av at jeg har hatt mye smerter i kroppen. Eller det kan komme i forkant av en smerteperiode. Eller det er spesielle dager som du helst ikke vil huske på men som sniker seg inn å setter seg fast som lim som har størknet.

Disse periodene for meg er utrolig slitsomme. For jeg styrer ikke hva jeg sier eller gjør. Og jeg husker ikke det i ettertid. Mannen min må fortelle meg hva som skjedde.

Jeg har gråte ,jeg har vært sint, jeg har vært lita jente som går tilbake til sin grusomme barndom der hverdagen var preget av vold,overgrep, rus, tortur og smerter. Der følelser aldri var tillatt og det å gjøre seg liten å usynlig var det som hold meg i live. 

Så når jeg sover så har jeg null kontroll over hva det er hjernen min jobber med.  I går morgen var en slik dag. Der jeg hadde mareritt. Mannen min prøvde forsiktig å vekke meg. Dette med hvordan du skal vekke noen som har slike kraftige mareritt som jeg sliter med har vi fått trening på hos profesjonell  traumebehandler. Fordi for meg er komplekst.

Det er ikke bare en ting som utløser disse marerittene eller disosiasjonen hos meg. 

Så her råder jeg deg om å trå varsomt å lær deg alt du kan om den personen som evt kan slite med dette i ditt liv før du går inn for å prøve å hjelpe. For det er en påkjenning for de som skal gjøre denne jobben også. Lurt at du som hjelper også har noen å snakke med om disse opplevelsene så du får utløp for dine følelser på en trygg arena med profesjonelle til stede.

Det tok lang tid for min mann å lære seg hva som hjalp å ikke. I begynnelsen så feilet han en del fordi han ikke forsto.  Jeg husker som regel ikke hvem han er og er ikke våken når han snakker til meg selv om øynene mine er åpen.  Jeg kan ikke gjøre rede for meg. Jeg hører hans stemme men til å begynne med kjenner jeg den. Ikke til å begynne med,derfor er dette med rolig stemme å tid viktig her. Det kan variere i tid på når jeg kjenner igjen stemmen hans. Dette har vi forklart til traumespesialisten  og har fått gode råd  veiledning på hva min kjære kan prøve å gjøre.

Her er noen råd som du kan prøve neste gang venninen din, eller noen andre som er deg nær opplever det samme som meg men du er usikker på hva dette er.

1.ALLTID snakk med rolig stemme. ALDRI hev stemmen din.

2. Unngå å ta på vedkommende i begynnelsen for du vet aldri hvordan de vil reagere og i hvilken tilstand, tid eller sted de er inni sitt hode. Vent med berøring til vedkommende sier TYDELIG i fra om at de VET HVEM DU ER. OG HVA DU ER FOR DE. og at det er greit at du tar på de. Men de må si det med sine egne ord FØR du gjør dette. .Eks,venninne,mor,ektefelle,kollega,barnet ditt..

3. Gjenta dette så mange ganger du ser det er nødvendig. !!!!

DU ER TRYGG. JEG GÅR ALDRI  FRA DEG. DU ER I SENGA DI. DU BOR PÅ DEN Å DEN ADRESSEN. DU HETER PETRA NORDMANN ,DU JOBBER SOM  FRISØR,DU HAR 3 BARN. 2 JENTER EN GUTT, DE HETER..... JEG ER BESTEVNNINNA DI.DU ER I ÅR 2024. DET ER VÅR OG DU BOR I EN ENEBOLIG. DU ER GIFT MED KURT KÅRE. HAN ER ELETRIKER.  DERE HAR VÆRT GIFT I 10 ÅR. JEG ER HER FOR DEG.

Du trenger ikke å ramse opp alt dette veldig fort. Se det ann om du får mer kontakt og hvis ikke så sier du flere av disse tingene. 

Grunnen til dette er fordi hjerna vår kjenner  igjen stemmene til de som står oss nær. Og du er med på å bryte det mønsteret i hjerne som vedkommende er fange inni. Men jeg kan ikke få påpekt det nok. Aldri hev stemmen din. Jeg har forstått det slik på min kjære at det kan være frustrerende å ikke oppnå kontakt og at dette kan varierer I tid. Alt i fra et par minutter til timer.  Men jo mer du snakker i måltid jo mer tvinger du hjerna til å avbryte det at den holder deg fanget i fortiden.

4. Vil ikke vedkommende våkne etter 1 time bør du kontakte ambulansen. Men da skal du også vite hva det er du kan si til de. Dette er noe som du må snakke med den dette gjelder for slik at de har gitt deg denne tillatelsen. Skriv det gjerne ned for i en slik situasjon kan en fort bli stresset og kan også glemme hva det var du skulle si og hva det var du ikke skulle si.

Ofte så spør ambulansefolkene hvem du er ift til den personen. Så du må gi deg selv til kjenne. For meg så vet min mann at jeg er LIVREDD SYKEHUS OG SPRØYTER og at leger og sykepleiere snakker overhode på meg og ikke DIREKTE til meg. Dette er blant annet en av mange ting som min mann MÅ si til de før de kommer hit. Jeg har blitt hentet et par tre ganger når jeg får slike episoder. Der har også hendt at jeg har grått mye for å så bli fullstendig hysterisk også har jeg besvimt uten at min mann har da klart å vekke meg. Derfor ambulansen.

5. Vær med i ambulansen. Og ha med deg det som du har fått beskjed fra venninna di eller hvem det nå er som er med til sjukehuset. Ring evt til nermeste pårørende så de kan evt ta seg av barna før du ringer ambulansen. Eller avtal at de møter dere på sykehuset.

6. Forklar ALLTID barna hva det er som skjer. Ikke be de gå inni et annet rom. Dette kan skape mer frykt enn å være til  hjelp for de. Selvsagt må du se ann alder og modenhet. Men det er påvist at barn som ikke får en ærlig forklaring kan selv lage seg egne traumer av ting som de da sitter på stua eller på rommet sitt å tenker. Ut i fra lydene de da hører i det andre rommet.  Vi rådførte  oss selvsagt om dette med traumespesialisten og fulgte hans råd på dette.

Og det har funka for oss... Gjør det som er rett for den du hjelper å de barna som evt er involvert ut i fra hvor godt du kjenner barna. Dette er noe du som voksen må vurdere fra gang til gang.

Her er minstemann på 11 GODT trent på dette. Fordi vi ønsker at han skal ha det bra å ikke skape seg egne tanker som ofte kan være mer katastrofe og skumle enn de trenger å være hvis du gir deg litt tid til å forklare. Her vil minstemann være tilstede fordi det hjelper han til å forstå at det som skjer ikke er farlig. Det handler rett å slett om at jeg drømmer om vonde ting som jeg har opplevd å dette sier min mann til han. Og alle barn klarer å relatere seg til vonde drømmer.  Han holder meg i handa og han snakker til meg på en rolig måte.  Dette kan være med på å gjøre at jeg kommer meg fortere ut av disosiasjonen som jeg er inni. Fordi det er nåtid og ikke fortid.  Det er på en måte det som er hovednøkkelen til å bryte sirkelen. Å snakke om nåtiden og ikke fortiden. 

7. Ikke forlat vedkommende når marerittene er over. Ofte som jeg er så er jeg fullstendig utslitt å gråter mye i ettertiden og trenger omsorg å støtte. Det kan være at jeg sover mye dagene der på men det betyr ikke at jeg ønsker å bli forlatt. 

Det at noen er der for meg i dagene etter slike hendelser er en trygghet for meg men også barna. Da vet jeg at hvis de har spørsmål så blir de godt besvart. Og at jeg blir tatt hånd om i form av nærhet, mat og drikke å at de hjelper meg til å ikke falle tilbake. 

Jeg har ofte ikke matlyst etter slike episoder men jeg er ofte tørst fordi jeg svetter mye fordi kroppen stresser ekstremt under slike forhold. Den er i høygir. Hvertfall hos meg. 

Om du ikke kan være der for vedkommende når dere kommer fra sykehuset eller bare at dere blir hjemme så organiser slik at andre som vet det samme som deg til å hjelpe.Det kan være at vedkommende sier at det går bra bare gå på jobb.Men det handler om at ingen ønsker å være en belasting. 

Men det betyr ikke det samme som om vedkommende ikke trenger ekstra omsorg å støtte de neste dagene.. Så å poengtere at du ikke går letter byrden for at et nytt anfall skal komme tilbake og sjansen er også dermed mindre for at nettopp dette skjer.

Hvis du kjeder deg når du er der så rydd hus, vask gulv,brett  klær, lag middag.😉 hent unger i bhg og hjelp til ungene med lekser.

Hvis venninna/kompis er alene så flytt inn i noen dager. De trenger å være i kjente omgivelser.og hjemme deres er en slik plass. Forhåpentligvis.❤️

8. Snakk om det som skjedde når vedkommende har fått kommet seg godt ovenpå. Like mye for din egendel for å fortelle hva som skjedde.  Men jeg husker som oftest ikke noe av hva jeg har sagt å gjort og vil gjerne få høre hva det var jeg sa og gjorde slik at jeg kan bevisstgjøre meg selv på hva det er jeg trenger å jobbe med hos traumespesialisten.

9. Snakk med barna om hvordan de opplevde det som skjedde og la de alltid få tiden med mor eller far i ettertid til å spørre spørsmål å få omsorg hvis den du hjelper har barn og de er tilstede.

Jeg å minstemann kan ligge i senga å se film i lag. Eller se på bilder på tlf å snakke om ting som vi begge to liker..  Gjøre noe koslig men som ikke er anstrengende. Jeg er svak i kroppen å nok så ustø av meg etter slike hendelser.

Det føles ut som jeg har blitt overkjørt av en bulldoser på flere hundre tonn. Lys å lyd er heller ikke min bestevenn. Derfor gjør rolig ting.

Jeg ønsker å dele med dere der ute i den store verden fordi psykisk helse angår oss alle. Vi har det alle sammen..  Å jeg trodde aldri jeg som hatet denne setningen så sterkt skulle en dag si den selv men du er ikke alene hvis du har opplevd noe lignende.

Du er ikke gal. Det er IKKE din feil. Du fortjener like mye omsorg,støtte, oppmunting, som alle andre. At noen heier på deg,TROR på deg. Husker først anfallet mitt. Jeg var livredd for at det hadde klikket for meg. I den forstand at jeg måtte bli lagt inn. Det har alltid vært min store frykt. 

Jeg får slike episoder hvis jeg er sliten,mye smerter i kroppen. Der jeg er i tenkemodus  og har mye i hode som ikke blir bearbeidet når det trengs også samler det seg opp over tid også sprekker det å dermed anfall.  

Jeg er veldig overfølsom på omgivelsene mine,på folk, på lukt,på lyder, på lys,dyr,biler,kroppspråk til de rundt meg. Jeg overanalyserer. Ikke fordi jeg vil,ikke fordi jeg gjør det med vilje. Ikke fordi jeg skal plage noen. Men fordi jeg har aldri fått lære at følelsene mine har verdi. At det jeg føler,det jeg mener har jeg lov til å føle å mene.. 

Det er mange ting som kan føre til mine anfall. Det er sammensatt og komplisert. Og derfor er anfallene der etter. 

Jeg har skammet meg SÅ mye , SÅ lenge fordi jeg plages med dette. For jeg vet nå at selv etter mange år med traume behandling så er det ingenting som sier at jeg blir kvitt det

 Traumene er for store,for alvårlige. Det er ikke alt som kan repareres. Det er en prosess det også å komme dit henn der du godtar at slik er det også må en finne måter å leve med dette på uten at der skal definerer deg som person. 

Jeg skulle så inderlig ønske at folk forsto at de aller fleste aldri går å tenker ,hmmmm hvem skal jeg plage i dag? Hvem skal jeg lage drama for i dag.  Som om jeg kjeder meg å har ikke noe annet å gjøre på. 💔

Så neste gang du tenker at kan ikke hun eller han prøve å få oppmerksomhet på en annen måte. Eller må hun alltid lage styr rundt seg. Eller må han alltid egle opp til krangel. Så handler det faktisk om at den personen har det så vondt på innsiden at de vet ikke lengre hvilken måte de skal be om hjelp på for uansett hva de prøver så får de alltid et sukk, et blikk, en irritert stemme, eller at noen himler med øynene og viser klart å tydelig at dette har de ikke tid til for det som skjer i livene deres er mye viktigere enn hva som skjer i ditt. Å nok en gang får du følelsen av at du tar for mye plass, når sannheten er at du ALDRI har fått den plassen du fortjener.  Når slike ting blir din normal fra spebarns av er det ikke rart at mange sliter psykisk.... 

Så når jeg sier dette så sier jeg det til ALLE. 

Ingens liv er viktigere enn noen andres for at du som enkelt person skal slutte å bry deg om din neste. Ingen.!!!! 

Jeg håper at ve at jeg deler dette så kan andre få hjelp. Gå til fastlegen be om henvisning til traumespesialist.  Går du til privat fordi ventekøen  er lang i det offentlige så gå til noen med refusjonsrett  da går på frikort. Hat du ikke penger så sjekk med nav eller hør med familie eller frivillige organisasjoner om de kan hjelpe deg.

For meg har traumehandling hjulpet meg til å forstå meg selv og mine traumer bedre. Jeg har fortsatt mye å lære. Men det er GODT å kjenne på at selv om det er andre som har påført meg så store psykiske skader så klarer jeg fortsatt å leve. Om livet ikke er perfekt så er det ikke nødvendigvis et dårlig liv.  Det har bare mange humper og skavanker. Og til tider er det slitsomt ekstra krevende,vondt å vanskelig ja. Men hvis jeg ikke tar ansvar for mitt liv så er det ingen andre som gjør det heller. Urettferdig som det er når det er andre som har påført deg skade så skulle en gjerne se at det fikk konsekvenser for de. Men verden er ikke slik og desverre så må vi som har blitt påført taumerne også være de som ordner opp i skaden. Og som en da ikke har nok å bære på så må vi bære på det store ansvaret med å rydde opp etter andre.!!! 

Det er en stor byrde å bære. Det er en vond byrde å bære. En ensom byrde å bære. Det er en smertefull byrde å bære.  Og i en verden som den som vi er i I dag, er det å ha slik bagasje en belastning på samfunnet som samfunnet ikke takler bra i det hele tatt. 

Alt for mange som sliter psyksik tørr ikke å si noe. Alt for mange tar selvmord. Alt for mange får høre at de er en belasting og en byrde. Alt for mange står i lange køer i flere år å kommer da ksnskje til folk som ikke vet hva ordet empati eller somorg er og har en super flott utdannelse og mastergrad i idioti  og kynisme og maktmisbruk så det holder. Og disse folkene skal vi stole på med våre liv. Med det som er våre dypeste og mørkeste sorger og byrder bare for å bli trykt enda lengre ned.

Jeg har opplevd mer enn nok av min del av dårlig psykologer som aldri burde være psykologer.  Og jeg har blitt behandlet så stygt av helsevesnet til tider at jeg burde ha gjort noe med det. Men styrken til å gjøre  det er ikke der. Og dette utnytter alle de ulike instansene til det fulle.

Så det er blant annet en av mange grunner til at jeg skriver. Fordi jeg HÅPER at psykologer,leger,sykepleiere,lærere,politet og staten norge leser dette. At de deler dette videre. Snakker om det.  

For psykiskhelse kan aldri snakkes nok om. De som alle de ulike instansene bør høre fra er nettopp oss som står i dette daglig. Som har en innside kunnskap ingen kan få ved å gå på skole.  Det læres fra livets skole. Ikke den skolen du får fagbrev fra.

Men kun ved å snakke om dette med oss som står i det dag ut å dag inn. Ikke tie det i stykker. Ikke trakke det ned. Ikke håne, ikke latterliggjøre, ikke mobbe. 

Jeg ønsker mer enn gjerne å snakke høyt med de som kommer på min vei til å forstå dette bedre. Om det er på et seminar for helse eller barnevernet eller legevakten eller på skoler instutisjoner ja samme hvor så lenge de som jobber med mennesker LYTTER tar til seg kunnskapen som jeg har fra mine erdaringer og den kan bidra til at andre får det bedre så har jeg gjort mye. 

Vi har alle en psyke. Og vi har alle et ansvar med å bry oss.!!! 

God klem fra Renata ❤️