Identitetskort eller identifikasjonskort?
"Du skal ikke rette på barn når de uttaler noe feil", fikk jeg høre. Neivel, hvordan skal de lære riktig uttale da?, tenkte jeg.
Nå retter jeg ikke på barn i tide og utide siden jeg har svært lite med barn å gjøre, barnløs og familieløs som jeg er. (Pandemien var kostbar.) Og om jeg skulle snakke med et barn en eller annen gang, så gjentar jeg bare ordet med riktig uttale og i riktig sammenheng. Jeg tror ikke det er noen dårlig idé. Slik lærte iallfall jeg norsk, og min norsk har blitt premiert med høye karakterer og en indre trygghet på at jeg kan snakke for meg i enhver situasjon det skulle vise seg nødvendig.
Men hva gjør man når voksne ikke kan uttale ting riktig? Jeg har møtt på både "strilongs" for "stillongs" og "livbøyle" for "livbøye". Er det mest riktig å la dem fortsette å uttale ord feil, eller å sette dem i en midlertidig situasjon av forlegenhet ved å påpeke det?
Jeg vet hva jeg ville valgt for egen del. Ett ord glapp nemlig gjennom denne prosessen i min egen språkutvikling (og kanskje flere, men de har jeg ikke oppdaget ennå). Jeg hadde lest ordet "genre", som på norsk uttales "sjanger" som på fransk, og brukt det i en samtale med min sjef slik jeg leste det. Da jeg etterpå i en annen situasjon fikk vite at jeg hadde uttalt det feil, følte jeg meg ganske dum. Så dum at jeg aldri har glemt det. Hadde ordet vært uttalt på en talerstol hadde det likevel føltes så mye verre.
Det er litt som å gå rundt med en flekk på nesen og ingen sier noe av høflighet. Jeg har til dags dato ikke møtt et eneste fremmed menneske som ikke har takket meg ettertrykkelig for å ha blitt gjort oppmerksom på leppestift på tennene eller øyensverte på vidvanke. Jeg har også vært på mottakersiden av fremmedes omsorgsfulle ærlighet, og vært inderlig takknemlig.
Hva med feil bruk? Hva når mennesker bruker et ord på helt feil sted, eller omskriver så ord får ny betydning? Jeg pleier å spørre for å forsikre meg om at de mener det jeg tror de mener. Å forsikre seg om at vi forstår hverandre er alltid en god ting.
Ellers kan "feil bruk" faktisk være språkets naturlige utvikling i å beskrive et samfunn i endring. Da jeg skulle ha mitt første pass var dette et identifikasjonsbevis. I dag sier alle identitetskort, men dét indikerer at kortet er et bevis på min identitet, som er noe mye mer vidtrekkende. Min identitet er hele meg, og ikke bare navn, fødselsdato og nasjonalitet.
Tro (eller manglende tro) er definitivt å anse som en del av ens identitet. I Egypt registreres man enten som kristen eller muslim. Dette medfører ulike regler nedfelt i lovverket, som rett eller ikke rett til flere hustruer. Jeg har blitt fortalt at inntil nylig var det dødsstraff for muslimer å forlate muslimsk tro, mens kristne kunne konvertere til hva de ville. I dagens Israel har ortodokse jøder et unntak (ikke uten unntak) fra Israels strenge verneplikt. Israel er dessverre idag også å anse som en apartheid stat - den mest ekstreme form for segregert samfunn basert nettopp på identitet. Hvem skulle trodd det om et land dannet etter hundrevis av år med forfølgelse?
En annen identitetsmarkør er hudfarge. Jeg har lest at i USA skrives det fortsatt inn en "c" for "colored" (farget) i deres variant av et folkeregister. "C'en" har genetisk opphav. Likevel kan mennesker med foreldre med mørkere hud bli født svært lyse i huden. Så hvem eier egentlig retten til å definere noen som "farget" eller "hvit"? Jeg, som daglig ser meg selv i speilet og bærer min hud, eller noen som kjenner mitt genetiske opphav? Og skal dette registreres uten en svært god, positiv begrunnelse? Og derfor også i et Identitetskort?
Skal rettigheter basert på deler av befolkningens identitet omsettes i praksis, må informasjonen være registrert et sted. Om dette gir et rettferdig lovsystem er en stor og viktig diskusjon som jeg ikke skal gå inn i her, men at dette er informasjon som historien viser har vært brukt, og fortsatt brukes, til undertrykkelse og forfølgelse er det ingen tvil om.
I Norge skal vi kunne velge om vi vil gi fra oss vårt DNA. Jeg er usikker på om denne retten gjelder i praksis nå som en RNA-pandemi (RNA er DNAets speilbilde) har herjet over lang tid. Få år tilbake ble det dessuten innført en standardtest av alle nyfødte her i Norge, fremsnakket av selveste statsministeren, hvor barna ble testet for masse sykdommer som kan behandles. Det høres flott ut, men hva om resultatet av denne standardtesten lagres noe sted? Og kan jeg som mor velge den bort (uten at helsepersonell vil prøve å forandre min mening)? Det er som kjent forsatt foreldrene som skal ha siste ord i omsorgen for barn, kun med helt spesifikke unntak.
Barns identitet, som vår egen, skal vernes og beskyttes. Vi legger ikke ut barnebilder på Metas plattformer lenger. Prøver som lagrer DNA/RNA er en mye større trussel i dagens verdenssamfunn. Med dagens enorme lagringskapasitet i bitte små brikker, hvor mye "identitet" finnes i moderne pass? "Storebror Stat", som jeg gjerne gir opplysninger til om inntekt, adresse og om gift og ugift, skal gi meg en meget god begynnelse for å lagre hele min identitet i et kort.
Kort sagt, jeg er ikke glad for utviklingen fra identifikasjonskort til identitetskort. Dét er ikke et samfunn jeg ønsker meg. Gjør du?
https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-solberg/aktuelt-regjeringen-solberg/hod/nyheter/2017ny/vil-lagre-blodprover-til-forskning-pa-sykdom/id2580613/
https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/10/31/advarer-mot-varig-lagring--av-blodprover-fra-nyfodte/
https://novaramedia.com/2022/10/11/dna-phenotyping-is-the-latest-racist-addition-to-policing-technology/