Perfekt?

"Tenk så forferdelig det ville vært om du var perfekt", pleide moren min å si. "Ingen ville holdt ut med deg!" Det tror jeg hun hadde helt rett i. Så heldigvis er jeg ikke perfekt, noe som gjør at jeg aldri vil mangle nye ting å lære, forstå eller undre over. Og jeg har en i livet mitt som holder ut med meg. ❤️

Jeg synes det engelske uttrykket "perfectly imperfect" (det lyder ikke så fint på norsk, jeg innrømmer dét), har mye for seg. I blant prater Anders og jeg om nettopp det. At vi passer så godt sammen fordi også feilene våre er en god kombo. Vi er begge introverte, jeg mer enn han. Han elsker å trene hardt mens jeg liker bedre å gå, men begge liker fysisk aktivitet. Jeg er dyktig med ord, han med tall. Jeg ante ikke at tall kunne være romantisk før det ble oss. Jeg tenker høyt mens han gjerne lytter. Når mitt filosofiske "har du tenkt på at?" begynner en av mine "funfacts-utlegginger" og ender med en filosofisk, høytflyvende fundering, er svaret hans "ja, NÅ tenker jeg på det! Jeg kjeder meg aldri med deg, Vilja". Så fint for meg. Jeg kjeder meg heller aldri i mitt eget selskap. Og hvertfall ikke i hans!

Er det noe som helst perfekt med meg? Tja. Jeg har aldri hatt tannregulering. Fra naturens side har jeg hatt en (nesten) perfekt perlerad, og smilet mitt er derfor også det jeg har vært mest fornøyd med når jeg har sett meg selv i speilet. Utover dette har jeg lite å bemerke. Ti fingre og ti tær, og nesen midt i ansiktet. Alt fungerer som det skal. I det store og hele føler jeg at jeg har grunn til å være takknemlig, helt uten å være perfekt. At jeg har fått klar beskjed om at høyden min var noe jeg burde ha komplekser for (ja, helt sant), er noe jeg ikke har tatt mer til meg enn at det er en ganske fornøyelig historie. Jeg fyller meg selv helt ut, både i høyde og bredde og kan ikke se at det er noe som verken mangler eller er å skamme seg over.

På innsiden har veien til aksept av meg selv vært lenger. Heldigvis har jeg hatt en "nødbrems" inne som har hindret meg i å gjøre de største tabbene. Nødbremsen har også blitt utøvet foran speilet og består av ett eneste spørsmål: når jeg våkner i morgen, hvordan vil det jeg vurderer å gjøre nå føles da? En ekstra sjekk, liksom. I ettertid har jeg virkelig vært takknemlig for den! Så mye anger jeg har spart meg selv for med det ene spørsmålet! Likevel, sår fra barndom og tross alt en del ikke heldige valg som stort sett bare skadet meg selv - det ble litt å ta tak i de første årene av voksenlivet.

Men perfeksjonisme har jeg likevel måttet slite med. Et sterkt selvkritisk blikk på alt jeg gjorde og sa ble etterhvert en enorm ryggsekk jeg drasset på. Uoppnåelige mål satt av meg selv om hvem og hva jeg skulle være. Et sted på veien lærte jeg meg delvis å befri meg fra dette ved å si: "Jeg er et menneske. Jeg gjør feil. Feil gir meg muligheten til innsikt og vekst. Jeg velger å tilgi meg selv for at jeg ikke visste bedre. Nå vet jeg bedre, og vil gjøre bedre valg." Det høres lett ut, men tro meg, det kostet! Men var vel verdt kampen.

Nytt mål ble "godt nok". Noe som ikke betyr at "sånn passe" er bra nok til enhver tid, men at nødvendig resultat avgjør hvor stor innsatsen må være og hvor høyt på skalaen for "perfekt" jeg skal gå for. I sykepleieryrket må medisindoseringen være riktig, og regnekunnskapene derfor like så. "Godt nok" her er altså "perfekt". Når det gjelder å strikke sokker eller å male en vinduskarm er kravet til meg selv mye lavere. Spesielt siden begge deler er hobbyer og verken liv eller inntekt avhenger av resultatene.

Drømmen nå er å lære meg å spille piano, sånn til "husbruk". Målet er, som du sikkert skjønner, ikke å spille i Oslo Konserthus, men å ta "glade jul, hellige jul" og "hurra for deg" i godt selskap. Godt nok.