"Hovedoppgave"

"Hovedoppgave" sto det som tittel på mailen jeg fikk. "Vil du være så snill å lese igjennom den og si hva du synes?", var spørsmålet som fulgte. Mailen var fra en venn, og jeg gjorde det med glede. 

Gleden var ikke fullt så stor da jeg raskt innså at oppgaven var heller dårlig skrevet og at tilbakemeldingen ikke kom til å bli det han ønsket seg. Men spør du meg, så får du min ærlige og oppriktige mening. Det tok meg flere timer å gå gjennom oppgaven som skulle leveres allerede neste dag. Da han mottok mailen min med alle forslag til endring og forbedringer ringte han sjokkert! De to andre som hadde sett på den hadde skrytt av oppgaven hans. "Jeg innser at jeg har mye å gjøre i natt", avsluttet han samtalen med. Han jobbet hele natten, og fikk en veldig god karakter. Jeg tok faktisk litt kred for den, altså. Og det ble innvilget av den stolte studenten. 

Av denne historien forstår du sikkert at jeg er ærlig, selv når det koster en god del av meg selv. Og, om du har forventninger til at folk bare svarer hyggelig når du ønsker å vite om kjolen sitter fint eller hva jeg synes om tatoveringen du planlegger å ta, så spør du ikke meg. Har du allerede tatt den gjør det vondt å ikke si "så fin!", men jeg gjør ikke dét da heller, selv om jeg prøver å være omtenksom. Og hvorfor er jeg så brutalt ærlig om hvor jeg står? Fordi jeg vil at du alltid skal vite hvor du har meg, hvem jeg er og hva jeg står for. ALLTID! Om jeg ikke sier noe, så spør kun om du virkelig vil vite hva jeg synes. Om jeg liker deg, så vet du det. Det vet du om tatoveringen din også, og du behøver ikke engang spørre. Jeg sier det helt av meg selv.  

Jeg er ikke perfekt, og vet selv at oppriktighet kan såre. Men i det lange løp er det likevel det beste, slik jeg ser det. Atle Antonsen sa ting ingen skulle si til en ung kvinne med hijab og mørkere hud enn han selv. Hun spurte nemlig ikke. Kanskje sa han det fordi han var full og tankeløs, kanskje fordi han ikke hadde de riktige grensene etter å ha drevet med grenseoverskridende humor over tid, kanskje fordi han oppriktig mente det, og kanskje av alle tre grunner. Hva vet jeg? Likevel, om det var meg det rammet så ville jeg være sint, såret og skuffet. Etter en viss tid ville jeg også vært lettet. Nå vet jeg iallfall hvem du er, ville jeg tenkt. Om han senere ba om unnskyldning på en overbevisende måte ville han fått en ny sjanse. Ihvertfall én, kanskje to, men ikke tre...  

En gang ble jeg fortalt at "overklassebriter" aldri fornærmet noen uten at det var tilsiktet. Å beherske dette var et tegn på "god dannelse", slik jeg forsto det. "Politisk korrekt" faller inn under denne kategorien, vil jeg tro. "God dannelse" er altså et blankpolert, ugjennomtrengelig ytre som hindrer oss i å vite hvem og hva vi har foran oss. Er dette virkelig noe å etterstrebe i samfunnet? 

Med ærlighet og ansvarliggjøring vil vi kunne vite hvem mennesker er. Vi lever ikke i en perfekt verden og vi kan aldri hindre mennesker i å føle det de føler eller mene det de mener. Det vil alltid finnes dem som tyr til nedsettende karakteristikk og rasisme for å såre, for å føle seg bedre enn andre eller bare å få ut frustrasjon. Så lenge de er åpne om det vet jeg iallfall hvem disse er. Og for meg er dette mye viktigere enn at verden males rosenrød - for dét er den ikke!