24.01.2023, 17:55
Jeg har lest et sted at ca 30% av barn i Norge vokser opp som barn av en mann som ikke er biologisk far. Dette skal være i tillegg til de som er offisielt adoptert. (Jeg husker dessverre ikke hvor jeg leste det, men Illustrert Vitenskap er en god gjetning.)
Sommeren 2021 fikk jeg iallfall vite at jeg er en av disse. Muligens som en "bivirkning" av å leve i en tid mennesker kan finne sitt opphav ved hjelp av en gentest, noe jeg selv aldri har valgt å gjøre. De som delte informasjonen med meg hadde kanskje en covid-19-prøve som kilde, eller kanskje tester tatt tidligere? At han jeg trodde var min far antakelig alltid har visst at jeg ikke var biologisk hans er likevel mest sannsynlig.
Ikke lenge etter valgte jeg å bryte kontakten med familien, både den biologiske og den jeg altså nylig hadde funnet ut ikke var min. Kunnskapen om min mors utroskap med graviditet til følge forklarte meg mye om min erfaring med å vokse opp. Jeg hadde etterhvert innsett at jeg aldri var regnet med i familien som tilhørte mannen jeg anså som far. Endelig kunne jeg forstå min ensomhet, min lengsel etter tilhørighet, det å være "meldt ut" og avskrevet.
Merkelig nok gjorde både kunnskapen om at han ikke var min far og det å bryte kontakten med nærmest hele min fortid livet litt lettere. Høsten det året kom nemlig minner til meg som var dypt skjult i bevisstheten. Minner om ting en far ikke gjør med en datter, og heller ikke med et lite barn. At denne personen kort tid før hadde vist seg å kun være min mors ektemann, gjorde det hele mindre tungt å forholde seg til. Det medførte ett tabu mindre å leve med, til tross for at det ikke var jeg som brøt noe tabu.
Minnene sitter i kroppen, men jeg kan ikke engang ha nådd å utvikle noe språk på tidspunktet overgrepene begynte. På et usunt vis var jeg kanskje elsket av han jeg trodde var min far. I så fall dessverre med en type kjærlighet som er skadelig. Idag anser jeg han som død, som resten av dem.
Jeg tok nemlig en definitiv avgjørelse den høsten. All familie knyttet til min offisielle far og mine såkalte venner brente broen mellom dem og meg. Jeg bestemte meg for å la broen forbli brent. Avgjørelsen er endelig.
Idag har jeg funnet meg et nytt liv under nytt navn på nytt sted med Anders, mannen jeg elsker av hele mitt hjerte. Utover dette bygger jeg langsomt opp "The chosen family". Dette er mennesker som har mistet like mange familiemedlemmer og venner som meg under pandemien og som nå velger hvem de anser som sine nærmeste. Nå har jeg, blant annet, en jeg kaller "pappa", som oppfører seg som en virkelig far!
