FOTBALLSUPPORTEREN

01.01.2019, 22:46

Bodø/Glimt i storhetstiden, ... og meg.

En liten historie om min egen rolle som fotbalpublikumer. Min tid på tribunen var nok mest aktiv på 1970 og 1980 tallet, i de senere år har det nok dessverre blitt en del kamper sett hjemme i stua.

På 1970 tallet begynte Bodø/Glimt å røre på seg til de grader og ble fra den tiden et lag å regne med i Norsk toppfotball. Etter hvert som resultatene begynte, først i cupen og senere med opprykk til eliteserien.

Og med flotte resultater og festspill på banen, bredde interessen seg og tilreisende kom til kampene på Aspmyra fra hele Nord-Norge. En supporterklubb ble dannet, supporterutstyr ble anskaffet, som jakker, capser, vimpler og skjerf i klubbens farger og logo. Kreativiteten var stor og med folk som Halvdan Sivertsen og Terje Nilsen med flere, for å nevne et par, med kunstnerisk utfoldelse. Her ble det produsert kampsamger, plakater og bannere i fleng til kampene. Dette var faktisk helt nytt i Norge og supporterne fikk stor oppmerksomhet i pressen.

Supportere. Jeg var jo aldri med i supporterklubben til Glimt, det var mer et byfenomen, eller at man i alle fall bodde i nærheten. Når man bodde 2-3 mil unna, da ble det liksom ikke så enkelt, men vi skaffet jo selvfølgelig "obligatorisk" utstyr i klubbens farger, det skulle jo bare mangle.

Selv var jeg jo, som så mange andre å handlet sort jakke med gule striper og på ryggen sto det med gule bokstaver "Bodø/Glimt Superlag". Ja denne er jo selvfølgelig tatt vare på, men egen kropp har med årene fått en annen størrelse og utforming.

Fra 2016, 40 år etter anskaffelsen, har min sønn brukt dette klenodiet på seg under kamper på Aspmyra.

I 1975 skjedde det helt store. Glimt og Nord-Norge ble for første gang Norgesmestere i fotball, etter å ha slått Vard i finalen med 2-0.
Selv eldre folk som aldri hadde hatt interesse for fotball ble engasjert.

Dette minner meg om et nabopar som satt å så på finalen, men middag måtte de jo ha og da maten var ferdige, var det bare for mannen i huset å løpe inn på kjøkkenet for å sike vannet av potetene. Som tenkt, så gjort, mens han fulgte med på sendingen. Men det viste seg at han hadde siket sausen av kjøttkakene i stedet. Jaja, kampen endte jo godt, så litt godt smør i stedet for saus fikk jo gå for denne gang.

Sturla Solhaug ble matchvinner med sin 1-0 scoring, en scoring som jeg personlig mener er Nord-Norges viktigste gjennom alle tider. Matchvinner-scoringen som ga Nord-Norge sitt første Norgesmesterskap i fotball,. Kvartfinalekampen mot Viking har fortsatt rekorden for et idrettsarrangement i nord, med over 12.000 tilskuere og godt med folk var det også i semifinalen mot Start.

Flomlys. På den tiden hadde ikke Aspmyra fått flomlys og siden cupkampene gikk midt i uka, så ble kampene spilt midt i arbeidstida. Men dette var ikke noe stort problem, for de fleste arbeidsgivere var gjerne også interessert og velvilligst lot sine ansatte få fri til kampene. I sentrum var det nesten helt folketomt, sies det, ja jeg var jo på kamp, så dette har jeg bare hørt, det var visst noen ganske få sjeler i sentrum da.

Bortekamper. Mange reiste jo til flere bortekamper, det ble bare to bortekamper på meg. Det var cupkamp i Bergen i 1976. Dette ble litt av en reise, med buss fra Bodø. Reisen tok adskillig lengre tid enn planlagt. Bussen fikk feil med bremsene, om jeg husker rett, så det måtte reparasjon til på Otta, før vi kunne fortsette nedover fjellsidene og ned mot Kinsarvik, med ferge over fjorden, så videre til Bergen. Turen startet på fredag og vi kom ikke fram før på søndag formiddag. Men vi kom da fram og kamp ble det på Brann stadion. Her ble det dessverre tap og slutt på eventyret i cupen, men neste år kom vi sterkt tilbake.

Opprykket. Men selv om vi røyk ut av cupen i Bergen, så gikk det jo godt, endelig, i kvalifiseringen. Den avgjørende hjemmekampen mot Odd, det var kaldt og det var kuling, minst. Det er den eneste kampen jeg kan minnes, at det måtte være to for å ta et frispark, en måtte holde ballen i ro, mens den andre tok rennafart, som de sei synnjaførr. Etter en første omgang, da man som publikum var skikkelig frossen og  skeptisk etter at Glimt ikke hadde fått til noen verdens ting i medvinden, dette så håpløst ut foran 2. omgang mot stormen. Men omgangen ble minnerik og laget storspilte, holdt ballen nede på bakken og til slutt ble det seier 4-0- Endelig blir det eliteseriespill. Og vi frøs ikke.

Eliteserie. I 1977 var vi endelig i eliten, laget fikk en god start med 1-0 seier på Brann stadion. Videre gikk det slag i slag og det endte med at bare det suverene laget på den tiden, Lilestrøm, var det eneste som kom foran Glimt i debutsessongen. Den kampen jeg husker aller best, var høstkampen hjemme mot Brann. En riktig kald høstdag, hvor Brannspillerne så ut til å ha frosset fast i bakken og Glimt kunne til slutt gå av banen med seier 8-1. Antar det fortsatt er lagets rekord i eliteserien.

Ikke nok med at det ble seriesølv, men Glimt kom nok en gang til finalen, bare to år etter klubbens første. Her fikk jeg min andre bortekamp, ja som publikumer selvfølgelig. Da dro jeg nedover med venner som hadde leid bil. Heldigvis traff jeg en kammerat med det samme jeg kom frem, hadde jo ikke ordnet med overnatting og hotellene var fullbooket. En morsom sak på denne turen, Glimt var jo de første i landet som begynte med supporterutstyr. Da man dro en tur på byen i våre flotte sorte og gule jakker på lørdagskvelden for å se på nattelivet, oppdaget vi fort at dette ikke var så vanlig, selv i Oslo. Dørvakter åpnet dørene og vinket oss inn, selv om det sto lang kø utenfor og merkelig nok, ingen i køen reagerte negativt på det. Det var den gang man følte seg nesten som konge. Men kampen da, dessverre scoret Tom Lund, kampens eneste mål. Men allikevel, sølv i cupen og sølv i serien første året, det var ingen grunn til å henge med hodet.

Ja, dette var da noen tanker og minner fra da ting begynte å skje i Nord-Norsk fotball, da man var så heldig å være med på dette som tilskuer. Det er heller ingen tvil om at fotballinterressen økte kraftig her nord og nå skulle "alle" spille fotball. Var jo selv med på laveste nivå. Vi spilte i 4. divisjon, som besto av reservelag til de høyere opp, og noen rene 4. div. lag.

For eget vedkommende, så var det kanskje feil å si at man spilte fotball, nivået var vel slik at man heller burde si at man sparka fotball. Det var de gode som spilte. Men etter at Glimt nå gjorde det så bra, begynte det å dukke opp lag over alt og plutselig var det 7. divisjon som var lavest. Men 7. divisjon var jo artig for oss som var på det nivået.

Men nå har jeg nok spora av litt, det skulle jo handle om et liv, eller periode som publikumer.

Alt var bedre før, heter det og det kan jo for så vidt være riktig, i alle fall når det gjelder publikumsinnteressen. Det skulle vel egentlig bare mangle, husk at da Glimt hadde sin første store periode, så var de hele landsdelens lag, folk kom reisende til kamper fra Kirkenes, Skjervøy og andre større stededer, flere busslaster fra Helgeland. Ja til og med strømmet folk fra Tromsø til Bodø for å se vakker fotball.

Det vi fikk se av fotball på den tiden, var 11 hjemmekamper i året, så fikk vi 10-15 tippekamper fra England på vinteren og med litt flaks, over 5 minutter i Sportsrevyen på søndagene. I dag kan du se direkte fotball nesten hver dag på tv og du kan velge hvilke lag du vil se av alle de beste i verden. 12.000 tilskuere får vi neppe se på Aspmyra mer, men la oss nå håpe at det kommer 5.000 om ikke alt for lenge.

Det var alt jeg hadde her og nå.


Arne E.

Del artikkel:


BloggiShop

Relaterte artikler